Guomindang-invasjonen av Burma
Guomindang-invasjonen av Burma var en væpnet konflikt som hadde sitt utspring i den kinesiske borgerkrigen, hvor restene av nasjonaliststyrkene som ikke flyktet til Taiwan, invaderte Burma og okkuperte deler av landet som lå nært den kinesiske grensen. Dette utløste i første omgang en militær konflikt i perioden 1950–53, hvor den burmesiske hæren gjorde mislykkede forsøk på å drive ut inntrengerne, deretter en periode hvor Burma forsøkte å løse konflikten gjennom FN, før den burmesiske hæren gikk på offensiven igjen i 1954. Da Kina og Burma ble enige om en grenseavtale i 1960, innebar denne at Folkerepublikken Kina skulle hjelpe Burma med å kaste ut de nasjonalistiske inntrengerne. I den påfølgende kampanjen ved den sino-burmesiske grensen lyktes burmeserne med kinesisk hjelp i å drive ut Goumindang-styrken i 1961, som også markerte slutten på konflikten.
| Guomindang-invasjonen av Burma | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den kinesiske borgerkrigen (relatert) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Burma  Folkerepublikken Kina |  Guomindang | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
 Ne Win  Li Xifu Ding Rongchang Cui Jiangong | Liu Yuanlin Wu Yunnuan Zhang Weicheng Li Mi | ||||||
Krigen rediger
I 1949 var Mao Zedong i ferd med å vinne den kinesiske borgerkrigen og stilt ovenfor en kommunistisk offensiv i det sørlige Kina, planla Chiang Kai-shek å gjøre Yunnan-provinsen til nasjonalistenes siste skanse. Da kommunistene invaderte provinsen i desember, opplevde Chiang at hans egen general Lu Han gjorde forredæri ved å bevæpne lokalbefolkningen for å kaste ut de nasjonalistiske styrkene. Dette gjorde det i neste omgang lett for kommunistene å ta kontroll over provinsen.[1] I en slik håpløs situasjon hadde Chiang få alternativer, men fattet beslutningen om å sende styrkene sine inn i Burma. Det kom til kamper med burmesiske styrker, men Chiangs styrker lyktes i å etablere et fotfeste inne på burmesisk territorium for å fortsette krigen derfra. Fem tusen nasjonalistiske soldater forsøkte også å invadere Fransk Indokina, men ble nesten umiddelbart stoppet av franske styrker. Styrkene ble holdt i fangenskap inntil de omsider ble sendt til Taiwan i 1953.[2]
Den burmesiske hæren hadde lite å stille opp med ovenfor Chiangs styrker, og kunne ikke forhindre at Goumindang-styrken okkuperte store områder mellom Kengtung og Tachilek. I juni 1950 stilte den burmesiske hæren et ultimatum til de kinesiske inntrengerne, hvor de kunne velge mellom å overgi seg eller forlate Burma øyeblikkelig. Goumindang-styrken, under ledelse av General Li Mi, nektet å lystre, og burmeserne svarte med å angripe Tachilek, som i løpet av få uker var sikret. Li Mi valgte å trekke styrken sin inn i et mindre tilgjengelig fjellterreng, hvor burmeserne vanskelig kunne føre noen effektiv kampanje mot dem.[3] Han fikk rett, og selv om Burma i tre år forsøkte å angripe, lyktes de aldri i å drive Goumindang-styrken ut. Samtidig forsøkte General Li Mi å gjenerobre Yunnan i august 1952 med en styrke på 2100 mann. Forsøket mislyktes, og skulle bli nasjonalistenes siste fremstøt i Fastlands-Kina. Li Mi, som nå forstod at han ikke kunne gjenetablere nasjonalistisk kontroll over Kina, bestemte seg for å konsolidere Goumindang-styrkens kontroll over grenseområdene på burmesisk side ved å erobre større og mer befolkede områder. Den burmesiske hæren hadde intet effektivt svar på den kinesiske ekspansjonen.
I perioden helt frem til 1960 fortsatte konflikten, uten at den førte til noe avgjørende fremgang for den burmesiske hæren. Imidlertid skulle ting snu seg da en grenseavtale ble inngått med Folkerepublikken Kina det året, en avtale som løste en komplisert grensekonflikt mellom de to landene. Avtalen innbefattet at Kina skulle hjelpe Burma med å håndheve suverenitet over dets territorium, og i november ble en styrke på 20 000 sendt inn for å klarere området for Goumindang-geriljaer.[4] Intervensjonen, som har fått navnet Kampanjen ved den sino-burmesiske grensen, viste seg å være vellykket, og Goumindang-styrken ble tvunget til å trekke seg ut av Burma. Dette markerte slutten på konflikten, samt et sterkere forhold mellom regjeringene i Rangoon og Beijing.