Åpne hovedmenyen

Guineahøylandet

Landskap i Øst-Afrika
Guineahøylandet
Mount Nimba Strict Nature Reserve-123989.jpg
Landskap i Nimbafjellene.
Annet navnDorsale Guinéenne (fransk)
Geografi
LandGuinea Guinea
Sierra Leone Sierra Leone
Liberia Liberia
Elfenbenskysten Elfenbenskysten
Høyeste punkt
NavnLoma Mansa
Høyde1 945 [1] moh.
Beliggenhet
Guineahøylandet
Kart over Guineahøylandet.

Guineahøylandet er et skogdekket fjellplatå som strekker seg fra det sentrale Guinea gjennom nordlige Sierra Leone og Liberia til det vestlige Elfenbenskysten.

Innhold

GeografiRediger

Høylandet omfatter fjell, fjellkjeder og platåer, inkludert Fouta Djallon-høylandet i sentrale Guinea, Lomafjellene i Sierra Leone, Simandou- og Kourandoumassivene i sørøstlige Guinea, Nimbafjellene på grensen mellom Guinea, Liberia og Elfenbenskysten, samt Monts du Toura vest i Elfenbenskysten. Fjellplatået er del av et større platå som strekker seg til Josplatået, Adamawaplatået, Kamerunhøylandet og Mandingue-platået ved Bamako i Mali.

I Guinea brukes det franske navnet Dorsale Guinéenne om platået. Den høyeste toppen i området er Loma Mansa i Sierra Leone på 1 945 moh. Andre høye fjell er Sankan Biriwa (1 850 moh.) i Sierra Leone og Mont Nimba (1 752 moh.) på grensen mellom Guinea og Elfenbenskysten. Gjennomsnittlig høyde på platået er mellom 300 og 500 moh.[2]

Mange av Vest-Afrikas elver har sitt utspring i Guineahøylandet, blant annet Niger, Senegal og Gambia.

GeologiRediger

Berggrunnen består av granitt, leirskifer og kvartsitt.[2]

ØkologiRediger

Guineahøylandet danner overgangen mellom den tropiske skogen ved kystområdene sørvest for platået, og mosaikken av skog, savanne og gressletter mot nord.

Over 600 høydemeter finnes en egen økoregion med høytliggende tropisk løvfellende skog. Den inkluderer fjellskoger, gressletter og savanner, med en distinkt avvikende flora og fauna fra det omkringliggende lavlandet.

ReferanserRediger

  1. ^ Guinea Highlands Peakbagger.com
  2. ^ a b «Guineahøylandet – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. juli 2017.