Gruvedrift

Gruvedrift er uttak av malm, mineraler og edelstener fra jorda. Gruvedrift kan finne sted under jorden (underjordsdrift), over bakken (dagbrudd) eller på havbunn.

Gruvearbeider i Sulitjelma

Christian VII stoll på Kongsberg

Fyrsettingsstoll i Clara stoll på Blaafarveværket

Titania A/S dagbrudd på Tellnes, Sokndal

Slag fra slagghaugene til Røros Kobberverk

Gruvedrift er ofte kombinert med et anlegg for mineralprosessering, oppredning, som skiller ut de verdifulle metallene og gråberget fra malmer til videre behandling.

Utvinning

Det er flere former for utvinning, den enkleste formen for gruvedrift er dagbrudd, hvor hele gruveområdet er synlig. Gruvene kan være i fjell som må sprenges ut eller jord som kan graves ut. Blant norske dagbrudd har man for eksempel Bjørnevatn, Rana Gruber og Titania. Norske dagbrudd er fjellbrudd men i andre deler av verden er det kjempestore dagbrudd hvor massen graves ut med store spesialbyggede gravemaskiner. I Chile ligger det største kobber dagbruddet i verden, Chuquicamata. I Indonesia ligger verdens største diamantgruve, Cempaka, og Nevada Gold Mines, USA, er den største gullgruven i verden.

Det er også mange gruver med underjordsdrift og i Norge har man hatt denne formen for gruvedrift langt tilbake i tid. Kongsberg Sølvverk, Folldal Gruver og Røros Kobberverk er eksempler på dette. Killingdal gruver er den dypeste i Norge, og Nord-Europa, med 1446 meter dybde.

I senere tid har gruvedrift på havbunn blitt mer og mer aktuelt. Det er snakk om utvinning av mineraler på dyp fra 200 til 6500 meter. Japan var først ute i 2017 og senere har man også startet utenfor Papua Ny-Guinea og Cookøyene. Norge kunngjorde i desember 2023 at det var flertall på Stortinget for trinnvis åpning for gruvedrift på norsk kontinentalsokkel og i januar 2024 ble det vedtatt av Stortinget.

Bergindustrihistorie

Den eldste kjente gruven er «Lion Cave» i Swaziland. Karbondatering viser at denne gruven er 43 000 år gammel. Steinaldermennesker skjerpet på det jernholdige mineralet hematitt, som de malte for å lage det røde pigmentet oker. Skjerp av tilsvarende alder hvor neandertalere kan ha skjerpet flint til våpen og verktøy er funnet i Ungarn.

Oldtidens egyptere drev malakitt-gruver ved Wady Maghareh på Sinaihalvøya og ved Timnadalen i Negev. Først ble de lysegrønne steinene brukt for ornamentering og keramikkglassur, men ca. 1200 f.Kr. oppdaget egyptere at malakitt kunne omdannes til kobber ved tilførsel av intens varme og luft.

Romerne startet gruver over hele Europa som de kontrollerte. Etter at Romerriket kollapset, stengte mange av de større gruvene. I renessansen ble mange gruver åpnet igjen og gruvedriften startet for alvor. Rike funn ble gjort i Tyskland, i delstater som Sachsen og Harz. På 1100-tallet var gruvearbeiderne i Tyskland med på å åpne gruver i Italia, Ungarn og Transylvania. I de følgende århundrene ble det åpnet gruver i Norge, Sverige og Serbia.

I USA er det forhistoriske kobber-gruver langs Lake Superior som var del av et omfattende innenlandsk handelsnettverk av kobberverktøy, spyd, pilhoder og kulturgjenstander. Enkelte kobberspyd er over 3000 til 4000 år gamle, og kobber ble handlet over hele kontinentet langs de større elverutene. I tillegg ble det også skjerpet på kvarts, flint og andre metaller. I Manitoba er det antikke kvartsgruver i nord og sørvest ved elva Winnipeg i Whiteshell Provincial Park.

Turkis ble skjerpet i førkolumbisk Amerika i Cerillos Mining District i New Mexico, hvor en 60 meter høy og 90 meter bred stein ble tatt ut med steinredskaper; gruvesjakten er på 81 000 m². Svartkrutt ble først brukt i en gruvesjakt under Banská Štiavnica, Slovakia i 1627, i samme by som en av verdens første gruveskoler ble etablert i 1762.

Gruvedrift ble utbredt i USA i det 19. århundre. Skjerping på mineraler og edle metaller, som Gullrushet i California midt på 1800-tallet, var svært viktig for vestlig ekspansjon til stillehavskysten ved siden av landbruk og utvinning av petroleum. På denne tiden reiste mange hvite amerikanere og frigitte afrikanske slaver vestover med tog for å prøve seg med gruvedrift. Mange vestlige byer som Denver, Colorado og Sacramento, California ble etablert som gruvesamfunn.

Norsk gruvedrift

Se utdypende artikkel: Norsk bergindustrihistorie

Fra Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg

I Norge har det vært drevet gruvedrift etter blant annet jernmalm, koboltmalm, kobberkis, svovelkis, sinkblende, bly, sølv, molybden og gull. Under den nordiske bronsealderen, 1300–700 f.Kr, var det gruver ved Hunn ved Fredrikstad. Det er funnet rester etter bergverk fra 1300-tallet ved Kopperå, Meråker. Dette tror man kan ha vært Norges første bergverk. I Meråker har det blitt funnet spor etter det man antar er Norges eldste bergverk for utvinning av kobber, datert til 1300-tallet. Da gruvedrift ble viktig næringsvei for Norge på 1600-tallet, ble kapital og fagfolk hentet fra Tyskland. Gradvis ble det bygget opp norsk kompetanse, og i 1757 ble Bergseminaret på Kongsberg opprettet som ett av de første i Europa. Det var den første høyere læreanstalt i Norge. Bergsteder vokste opp rundt gruvedriften. Helt frem til 1960-årene hadde Norge en betydelig gruveindustri. I dag drives det gruvedrift flere steder i Norge på ressurser som pukk, forskjellige malmer og industrimineraler. I flere sammenhenger regnes også teglverk inn i samme industrigren som bergverk og stenindustri.

Bergindustrien i Norge var sterkt preget av alle tyske fagfolkene som kom til landet, det kom også fagfolk fra Storbritannia og andre land men de var ikke på langt nær så mange. At det var tyskere som ledet gruvedriften har satt sine tydelige spor innen norske betegnelser på verktøy og faguttrykk. Og også på stedsnavn og bygninger der det var gruvedrift som på Kongsberg og Røros.

Flere gruver i Norge er blitt åpnet for turister, noen eksempler er Blaafarveværket, Kongsberg Sølvverk, Folldal gruver, Sulitjelma, Olavsgruva og Smeltehytta på Røros. Røros bergstad er også på UNESCO sin verdensarvliste.

Gruvedrift i resten av verden

Corta Atalaya kobbergruve, Andalusia Spania

Aitik kobbergruve i Sverige

Europa

I Skandinavia og over hele resten av Europa har det vært gruvedrift langt tilbake i tid. I Spania ved Minas de Riotinto har det vært gruver siden før kobberalderen, Corta Atalaya var det største dagbruddsgruven i Europa, 1200 meter lang, 900 meter bred og 350 meter dyp. Gruven produserte kobber frem til 1992 og ble fylt med vann i 1994. I Østerrike har det vært saltgruver i Hallstatt, i Salzkammergut, helt tilbake til 1100 f.kr.

I Sverige var det jernutvinning ved Norberg gruve allerede på 1100-tallet. På slutten av 1700-tallet ble det i Ytterby gruve funnet en rekke uvanlige mineraler som ga opphavet til grunnstoffene erbium, terbium, ytterbium, yttrium, scandium, holmium og thulium. Aitikgruve er Skandinavias største dagbrudd og en av Europas største kobbergruver. Driften her startet i 1968 og det er estimert at det er kobber til drift frem til 2029. Kirunagruven er verdens største underjordiske gruve for jernmalm, anlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Malmen fra Kiruna blir fraktet med jernbane på Ofotbanen til Narvik hvor den blir lastet over på skip.

Tyskland har lange gruvetradisjoner, og det var herfra den meste av ekspertisen kom til norske gruver. Erzgebirge/Krušnohoří gruveområde, som også strekker seg inn i Tsjekkia, er et område hvor mye sølv ble utvinning fra 1460 til 1560. I Harz var det mange gruver rundt syv gruvebyer, gruvedriften skal ha startet for rundt 3000 år siden, i bronsealderen. Det er blitt utvinnet forskjellige mineraler som bly, sink og kilder fra 1199 nevner kobberskifer, den siste gruven avsluttet virksomheten i 2007. Hambach er en stor kullgruve i Nordrhein-Westfalen, den ble startet i 1978. I 2017 dekket bruddet 43,8 km2, er 500 meter dyp og går 299 meter under havnivå, noe som gjør den til det dypeste dagbruddet. Andre store dagbrudd i Nordrhein-Westfalen er Inden som også utvinner kull, driften ble start i 1957 og Garzweilergruven hvor driften ble start i 2006. Blant andre store kullgruve dagbrudd kan nevnes Welzow-Süd i Brandenburg og Nochten i Sachsen-Anhalt.

Andre steder i Europa som er det også kullgruver som Belchatow i Polen, Maritsa East i Bulgaria og Ptolemais South i Vest-Makedonia, Hellas. Og i Storbritannia, spesielt i Wales, har det vært kullproduksjon langt tilbake i tiden. Ved Tower Colliery har det vært gravd opp kull av lokalbefolkning, men storproduksjonen startet først i 1805 og fortsatte frem til 2008, da hadde man nådd en dybde på 160 meter.

Også annet enn kull blir utvinnet i Europa, det var et kortvarig gullrush i Wicklowfjellene i Irland på slutten av 1700-tallet, og på Grønland utvinner man gull ved Nalunaq Guldmine. Det er også planer om utvinnes sjeldne mineraler som tantal, niob, zirkonium, yttrium, litium og beryllium ved Kvanefjeld, det er også forekomster av uran der.

Amerika

Klondike gullrushet

Diavik diamantgruve

Det har blitt utvinnet kobber ved Lake Superiors siden forhistorisk tid og gullrushet i Amerika fant sted i løpet av 1800-tallet i USA og Canada. Dahlonega i Georgia, Cripple Creek i Colorado, Nome i Alaska og ikke minst Klondike-regionen i Canada er kjente steder fra gullrush gjennom bøker og filmer.

Mayaene (ca. 2000 f.Kr. til 250 e.Kr.) i Mexico, Belize, Guatemala, Honduras og El Salvador, Inkaene (1100 til 1533) i Peru, Ecuador, Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile, og Aztekerne (ca. 1200 til 1521) i Mexico fant mesteparten av edelmetallet og edelstenene i elver men de hadde også gruver. De brukte mye gull men også sølv, av edelstener var jade og turkis mye brukt. Spanjolene sendte mange skip med edelmetaller og edelstener tilbake til Spania.

I Chile er det mange kobbergruver, verdens største koppergruve målt i produksjon er Escondida som blei satt i drift i 1990. Andre kobbergruver i Chile er Collahuasi, Radomiro Tomic og El Teniente. Mexico utvinner også kobber som i Buenavista gruven, men Mexico er også det landet hvor det utvinnes mest sølv i verden, som i Naica gruven. Brasil har flere jerngruver som Carajás gruven , den største jernmalm gruven i verden, hvor det også utvinnes kobber, nikkel, mangan, bauksitt og gull. Også i Peru er det gull utvinning som i Yanacocha, men det er først og fremst kobber som blir i utvinnet her og en av de største gruvene er Cerro Verde. Potosi distriktet i Bolivia er en av verdens mest produktive tinnområder og Bolivia har også en betydelig sølvproduksjon og Argentina er det landet som produserer mest sølv i verden.

Det utvinnes også mye edelstener i Sør-Amerika og Colombia er er kjent for sin høye kvalitet på smaragder. Muzo er viden kjent som verdens smaragd hovedstad og andre byer som Chivor og Coscuez er også kjent for sine smaragder. Men det er også en rekke andre edelstener som ametyst fra Brasil. I Nord-Amerika er det diamantene fra gruver som Gahcho Kue, Diavik og Ekati i Canada som er mest kjent.

Canada har også jerngruver, som Mont Wright (Québec Cartier Mining Company) i Québec, og kobbergruver som ved det største dagbruddet i Canada Highland Valley Copper Mine i British Columbia som startet driften på slutten av 1880-årene og fremdeles er i drift. Men også mer sjeldne mineraler finnes i Canada som niob i St Honoré gruven, dette mineralet finnes for øvrig også i gruver i Brasil. I Mountain Pass gruven i California, USA, finnes flere sjeldne sjeldne jordarte inkludert cerium, lantan, neodym og europium, utvinningen startet i liten skala i 1952 og i 2020 sto denne gruven for 15,8 % av verdens produksjon av sjeldne jordarte. USA har også flere store åpne dagbrudd med kobberutvinning som Morenci, Arizona, i USA med utvinning siden 1872 og ennå er i drift.

Asia

Grasberg gruve, Indonesia

Dumper i nikkelgruve, Indonesia

Det er utvunnet malm i mange asiatiske land langt tilbake i tid og de er fremdeles ledende produsenter av flere mineraler og metaller.

Historien til Khewra Saltgruvene går tilbake til oppdagelsen av Alexanders tropper i 326 f.Kr., men handelen begynte for fult under Mogulriket. Gruven ligger i Punjab, Pakistan og er verdens nest største saltgruve. Den er en stor turistattraksjon, og trekker opptil 250 000 besøkende hvert år. Gruven er fortsatt i drift og produserer mer enn 350 000 tonn rosa Khewra-salt i året (2024), markedsført som Himalayasalt. I Japan er mange gamle gruver som Ashio Dozan kobbergruven i Kantōregionen. Tillatelse til gruvedrift ble gitt i 1610 og den var i drift frem til 1973. I 1980 ble gruven åpnet for turister. Et annet gammelt gruveområde i Japan er Iwami Ginzan sølvgruve i Shimane prefektur på øya Honshu. Sølvgruvene (279 gruver) og det omkringliggende området er på UNESCOs Verdensarvliste. Gruven ble grunnlagt i 1526 og produksjonen nådde høydepunktet mellom 1620 og 1640 hvor det ble produsert om lag 38 tonn sølv, de siste gruvene ble stengt i 1896.

Kina er den største leverandøren av gull (375 tonn i 2022) i verden og også innen sink (3,1 milioner tonn 2023) og sjeldne jordarter er Kina den største produsenten med en markedsandel på 95 til 97 % de siste årene (i 2024). Denne høye markedsandelen på sjeldne jordarter har de oppnådd gjennom prisdumping og lave personal- og produksjonskostnader for gruvedrift og prosessering. Omtrent halvparten av de sjeldne jordartene utvunnet av Kina kommer fra Bayan Obo i Indre Mongolia. Verdens største forekomst av antimon er ved Xikuangshan gruven i Hunan og en av de største bor gruvene er Wengquangou gruven i Liaoning. To av verdens største forekomster av grafitt er Liumao gruven i Indre Mongolia og Pingdu i Shand.

Kull utvinning går tilbake tusenvis av år og Kina er også verdens største produsent av kull (4126 milioner tonn i 2021), utvinningen foregår blant annet ved byene Datong i Shanxi og Pingdingshan i Henan. Men også i andre land i Asia er det store kullforekomster som i India hvor Asias største, verdens nest største, kull dagbrudd Gevra ligger, på en dag, 8. mars 2007, produserte denne gruven 100 000 tonn kull. Andre store kullgruver i India er Dipka og Kusmunda gruvene i Korba. Indonesia har også store kullforekomster som ved Sangatta og Tutupan gruvene på Borneo.

I Indonesia er også en av verdens største gruver, Grasberg i Papua, dens primærprodukter er gull og kobber, gruven har den største gullreserven og den nest største kobberreserven av alle gruver i verden. Kobbergruver finnes det i mange land som de kombinert dagbrudd og underjordisk Oyu Tolgoi gruven i Mongolia. Kasakstan produserer mest uran i verden, 46 % i 2023, og Indonesia produserer mest nikkel i verden, 22 % i 2023.

Det finnes også mange edelstensgruver i Asia, noen i landene i Himalaya-regionen som Nepal hvor det finnes smaragder, rubiner og andre verdifulle steiner. Mogok-gruvene i Myanmar har i flere tusen år vært kjent for sine edelstener, spesielt rubin og safir, men halvedelstener som spinell, lasurstein, granat, månestein, peridot og krysoberyll finnes også. På Borneo er en av verdens største diamantgruver, Cempaka gruven. Noen av de mest intense blå safirene i verden kommer fra gruver i Kashmir-regionen i India.

Afrika

Big Hole i Sør-Afrika

I over fire tusen år har det vært utvinnet metall malm i Afrika. Gull var en viktig handelsvare i perioden fra 700-tallet til 1300-tallet. Gullet ble solgt til landene rundt Middelhavet som ofte betalte med salt. Men det er ikke kun gull det er blitt handlet med men også jernmalm, kull, kobber, kobolt, bauxitt og diamanter. Fremdeles utvinnes det mye gull i Afrika og Ghana er det landet som utvinner mest, landet har sjetteplassen blant verdens største. Damang, Tarkwa, Ahafo og Obuasi er eksempler på store gruver i Ghana. Også andre land som Kongo og Sør-Afrika har flere gullgruver, i Kongo finner man Kibali gruven som er et kombinert dagbrudd og underjordisk gullgruve i Haut-Uélé provinsen. I Sør-Afrika ligger Mponeng, i Gauteng provinsen, som er en meget dyp gruve på over 4 kilometer under overflaten, og den regnes for å være en av de mest betydelige gullgruvene i verden. Andre gullgruver i Sør-Afrika er Buffelsfontein, Burnstone, East Rand og South Deep gruvene.

Big Hole er en tidligere diamantgruve i Kimberley i Sør-Afrika. Gruven er den største diamantgruven i Sør Afrika, og dagbruddet er et av de største hull som er gravd ut av mennesker. Big Hole har en overflate på 170 dekar og er 463 meter bredt. Det ble gravd ut til en dybde på 240 meter, men ble deretter delvis fylt igjen med masse og siden har det kommet til vann. Men det er fremdeles flere diamantgruver i Sør-Afrika som Finsch-gruven, en underjordisk diamantgruve i Noord-Kaap og Venetia gruven i Limpopo som har vært landets største produsent av diamanter siden 1995. I 2004 hadde gruven 955 ansatte og utvant 7 187 300 karat (1 437,5 kg) diamanter fra 5 871 000 tonn malm. I 2021 avslutte de dagbruddsdriften og gikk over til underjordisk gruvedrift, det vil forlenge gruvens drift med ytterligere 21 år til 2044. En annen kjent gruve i Sør-Afrika er Cullinan Diamond Mine, en underjordisk diamantgruve i Gauteng. Den største diamanten som er funnet er Cullinandiamanten er på 3106 karat (621,20 g), verdens største rådiamanten av edelstenskvalitet. Diamanten ble kuttet i 9 hovedsteiner hvor 5 av dem er i de britiske kronjuvelene, den største Great Star of Africa sitter i septrene og var den største slipte edelstenen i verden med 530,2 karat. Great Star of Africa mistet sin tittel som verdens største diamant etter at diamanten Golden Jubilee på 545,7 karat ble funnet i den samme gruven i 1985. Gruven har produsert over 750 steiner som er større enn 100 karat (20 g) og mer enn en fjerdedel av alle verdens diamanter som er større enn 400 karat (80 g). Gruven er også den eneste betydelige forekomsten av blå diamanter i verden. Det er ikke bare i Sør-Afrika det er diamantgruver, i Botswana ligger Orapa som er verdens største diamantgruve etter størrelse på område, over 100 hektar, og Jwaneng som er den rikeste diamantgruven i verden. Jwaneng er en dagbruddsgruve hvor det produserer 9,3 millioner tonn malm per år, ytterligere 37 millioner tonn gråberg per år og omtrent 11 millioner karat (2200 kg) diamanter. Catoca gruven er den fjerde største diamantgruven i verden, og ligger i Angola.

Ander gruver er urangruven Madaouéla i Agadez, Niger, med estimerte reserver på 39,4 millioner tonn malm med 0,1 % uran. Tinngruven Uis i Erongo, Namibia, er et stort dagbrudd med estimerte reserver på 60 millioner tonn malm med 0,13 % tinn. Mrima Hill gruven er en stor niobgruve som ligger i Coast, Kenya, med estimerte reserver på 105,3 millioner tonn malm med 0,65 % niobmetall. Kwale er en av de andre gruvene i Coast provinsen, det er en titangruve som har reserver på 140,8 millioner tonn malm med 6 % titan. Aïn Barbar er et stort feltspat dagbrudd i Tamanrasset, Algerie, med estimerte reserver på 7 millioner tonn malm. Minim Martap er en bauksittgruve i Adamaoua, Kamerun, med en estimert reserver på 832 millioner tonn. Sandawana gruvene er et gruvekompleks i Midlands, Zimbabwe, først og fremst kjent for sine smaragder men er i senere tid, med veksten i bruken av litiumbatterier, er litium blitt et hovedprodukt her.

Oseania

Gwalia gullgruve, Australia

Også i Oseania er det mye gruvedrift, først og fremst i Australia. Fimiston Open Pit, i daglig tale kjent som Super Pit, i Vest-Australia var Australias største gull-dagbrudd frem til 2016 da den ble overgått av Newmont Boddington som også ligger i Vest-Australia. Boddington produserte 22,1 tonn gull og 35 tusen tonn kobber i 2018 og man regner med en reserver frem til henholdsvis 2036 for gull og 2035 for kobber. Det finnes også flere andre gullgruver som Gwalia gullgruve i Vest-Australia som er Australias dypeste gullgruve og den dypeste gruven i verden hvor transporten foregår med dumpere, dybden var på 1,600 meter i 2019 anslås å bli på 2300 meter innen 2031.

Argyle gruven var en diamantgruve som ligger i det avsidesliggende nord i Vest-Australia. Argyle var til tider den største diamantprodusenten i verden, med 14 millioner karat i 2018, men andelen med edelstenskvalitet var lav. Her var også en betydelig produksjon av rosa og røde diamanter, men også naturlig fargede diamanter, inkludert champagne, cognac og sjeldne blå diamanter. Gruvedriften opphørte i 2020, etter 37 års drift og hadde produsert mer enn 865 millioner karat med uslepne diamanter. Andre malmer er jernmalm, bauksitt, mangan, sink, kobolt, salt, kobber, nikkel, svovel og sjeldne jordarter. Bly blir utvinnet i gruver som Broken Hill og uran i gruver som Ranger i Nordterritoriet hvor driften startet i 1980 og opphørte i 2012, lagret med malm varte til 2021. Også edelstener som diamant, rubin, smaragd, safir og opal er det mye av i Australia.

Det er ikke bare i Australia det er gruvedrift men også på flere av de andre landene. Kobbergruver finnes på øya Bougainville i Papua Ny-Guinea, og nikkel i Ramugruven i Madang. På Salomonøyene er det gullgruver som Gold Ridge og også bly, sink, bauksitt, nikkel gruver. På Christmasøya er det fosfatgruve og i Ny-Caledonia nikkel gruver.

Miljøeffekter

Forurensing fra gruve i Portugal

Miljøeffekter av gruvedrift kan påvirke lokalt, regionalt og globalt. Gruvedrift kan forårsake erosjon, synkehull, tap av biologisk mangfold eller forurensning av jord, grunnvann og overflatevann med kjemikalier som slippes ut fra gruveprosesser. Disse prosessene påvirker også atmosfæren gjennom karbonutslipp som er med på å bidrar til klimaendringer.

Hvis ikke de riktige forholdsregler tas, kan høye konsentrasjoner av kjemikalier, som arsen, svovelsyre og kvikksølv, spres over et betydelig område med overflate- eller grunnvann. Avrenning som inneholder disse kjemikaliene kan føre til ødeleggelse av den omkringliggende vegetasjonen og kan komme i drikkevannet. Gruveindustrien bidrar med mellom 4 og 7 % av de globale klimagassutslippene. Produksjonen av klimagasser, som CO2 og CH4, kan skje både direkte og indirekte gjennom hele gruveprosessen og kan ha betydelige konsekvenser for globale klimaendringer. Når gruvedriften opphører stoppes pumping av vann og større eller mindre deler av gruven fylles med vann. Sure bergart forekommer naturlig i enkelte miljøer som en del av forvitringsprosessen, det kan forurense vannet i gruven og avrenning fra gruven eller deponier av masse. Tungmetaller forekommer naturlig i mange gruver og er ikke lett nedbrytbare. Derfor samles tungmetaller fra gruver opp i naturen, persistens i miljøet og bioakkumulering i organismer, og man er bekymret for potensielle effekter på menneskers helse og på miljøet.

I flere land settes det strenge krav til gruvedriften angående forurensing, deponering av masse og rehabilitering slik at gruvene blir sikret og området blir ført tilbake til sin opprinnelige tilstand.

Også for gruvedrift på havbunn er man bekymret for miljøeffekten dette vil medføre. Her er et unikt økosystem med et spesielt dyrelivet ved de aktive varme kildene. Dyrelivet i områder hvor undervannsventilene ikke lenger er aktive er dårlig kjent og hvordan det påvirker fisk og annet liv i havet er usikkert. Havbunnen vil bli knust opp og hvor store utslipp av lagret karbon og CO2 som vil slippe ut er usikkert. Støy, vibrasjoner og lys fra utvinningen kan også påvirke livet og forurensing ved utslipp av kjemikalier, avfallsprodukter og partikler fra gruvedriften kan forurense havmiljøet, også langt unna selve inngrepene.

Det har vært en rekke miljøkatastrofer i forbindelse med gruvedrift. En av de verste miljøkatastrofene forårsaket av mennesker er Ok Tedi utslippet av rundt to milliarder tonn ubehandlet gruveavfall. Det forårsaket alvorlig skade på miljøet langs 1000 km av Ok Tedi elven og Fly elven i Papua Ny-Guinea mellom 1984 og 2013. 50 000 mennesker mennesker langs elven ble skadelidende når frukt og dyr fikk i seg høye verdier av giftige stoffer. I 2000 forurenset 100 000 tonn cyanid elvene Someş, Tisza og Donau, det drepte opptil 80 % av livet i vann i noen av de berørte elvene. Forurensningen kom fra en gruve ved Baia Mare i Romania. Ulykken er kalt den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl.

På Filippinene, i øyprovinsen Marinduque, rant giftig avfall ut i Makulapnit-Boac elven og førte til at drikkevanns forurensning, drepte fisk og reker, også store dyr omkom, avlinger, vanningskanaler og elven ble ødelagt. Dette førte til at over 400 familier måtte flytte. I 2015 rant elleve tusen kubikkmeter forurenset vann fra Gold King gruven, vannet inneholdt tungmetaller som kadmium og bly, og andre giftige elementer, som arsen, beryllium, sink, jern og kobber ned i Cement Creek, en sideelv til Animas elven og en del av San Juan elven i Colorado. I 2015 kollapset også en dam i Germano gruven i Brasil å mer enn 33 millioner kubikkmeter med gruveavfall kom som en flodbølge nedover dalen, drepte 18 mennesker og forurenset den frodige dalen. Også i Skandinavia har det vært miljøulykker som i 2000 da cirka 1,6 millioner kubikkmeter vann med stort innhold av kobber rant ut fra Aitikgruven, i Sverige, og ned i vassdragene Leipojoki og Vassaraälven. Det var også en stor lekkasje i Finland ved nikkelgruven Talvivaara i 2012 og 250 000 kubikkmeter forurenset væske rant ut. Væsken fra gipsavfallsdammen inneholdt nikkel, uran og andre giftige metaller. I Norge har det vært flere avrenninger med forurenset vann fra nedlagte gruver.

Gruveulykker

Se utdypende artikkel: Gruveulykke

Gruvearbeid er et farlig yrke og årlig omkommer flere tusen på jobb. Gruveulykker kan ha mange årsaker som lekkasje av giftig gass slik som hydrogensulfid eller eksplosiv naturgass spesielt damp eller metan, støveksplosjoner, gruvekollaps, gruvedrift-indusert jordskjelv, flom eller mekanisk feil pga. feilbruk eller feilfunksjon på gruveutstyr. Myndighetenes krav til HMS varierer enormt fra land til land, Tyrkia er verst i Europa og Kina er verst i verden når det gjelder gruveulykker. De forskjellige gruveselskapene har også forskjellige holdninger til sikkerhet, grådighet gjør at enkelte selskaper ikke ønsker å bry seg om manglende sikkerhet. Arbeider får ofte manglende eller ingen sikkerhetsopplæring, det blir også leid inn meget rimelig arbeidskraft fra underleverandører. Det er også høye mørketall fordi mange ulykker forgår ved illegale gruver og aldri blir rapportert.

Kings Bay-ulykken i Ny-Ålesund på Svalbard i 1962 er den mest kjente gruveulykken i Norge. Det var en gasseksplosjon hvor 21 arbeidere omkom. Før ulykken i 1962 hadde det vært flere ulykker hvor til sammen 49 arbeidere hadde omkommet, de største ulykkene var i 1948 hvor 15 arbeider omkom og i 1952 hvor 9 arbeider omkom.

Det har vært en lang, lang rekke av gruveulykker og mange av dem med et stort antall omkommende. Monongah gruvekatastrofe i Vest Virginia i 1907 hadde et offisielle dødstallet på 362 arbeidere. Under andre verdenskrig, i 1942, omkom over 1500 mennesker i en kullstøv-eksplosjon ved Benxihu kullgruven i Liaoning provinsen, i Kina. Kullstøv-eksplosjon har det vært mange av i Kina, også i 1960 ved Laobaidong gruven i Datong hvor 682 omkom. Minst 82 gruvearbeidere omkom etter å ha pustet inn giftige gasser fra en brann i gruven i Harmony Gold i 2009, Sør-Afrika. Den verste gruveulykken noensinne i Tyrkia var i 2014 hvor 301 arbeidere omkom i Soma gruven. I 2015 omkom minst 116 gruvearbeidere i et jordskred i Hpakant jadegruven i Myanmar, i 2019 omkom 4 gruvearbeidere og 2 redningsarbeidere i samme gruve og året etter var det et nytt jordskred hvor minst 174 omkom, neste år i 2021 omkom mellom 70 og 100 arbeidere i den samme jadegruven. Dette er bare et meget lite utvalg av de større ulykkene.

Teknikk

Arbeidere ved stenbrudd, Bodø

Elektrisk gruvelokomotiv, Sulitjelma 1915

Tegning av knuseri ved Flåt Nikklelgruve, 1908

Skeidejenter ved Flåt Nikkelgruve, 1910

Smeltehytta, støping av kobberbarrer, Sulitjelma

Bryting

Man brukte først hakker, kiler og spett men sener ble fyrsetting vanlig. Ved kraftig oppvarming av fjellet ble det sprøtt og kunne brytes mye lettere med hakker og spett. På 1600-tallet begynte man å bruke sprenging med svartkrutt. Det mye kraftigere stoffet nitroglyserin ble benyttet fra begynnelsen av 1870-årene, men nitroglyserin var veldig ustabilt og farlig å transportere og håndtere. På slutten av 1860-årene tok Alfred Nobel sin oppfinnelse dynamitt over som det mest brukte sprengstoffet i gruvene. Dynamitt er langt mer stabil enn nitroglyserin, noe som førte til at sprengnings-ulykkene i gruvene ble færre. På 1950-tallet kom også andre sprengstoff som ammoniumnitrat i bruk. Sprengstoffet ble plassert i hull, boret i fjellet. En sprenghette ble satt inn i sprengstoffet, hvorfra det kom en stubb ledning som nådde et stykke utenfor hullet. På slutten av 1800-tallet ble det også brukt elektrisk tenning. En forladning av leire eller sand ble deretter pakket på toppen av sprengstoffet (noen ganger ble det også brukt vann), hvoretter lunten ble tent og salven avfyrt. Sener kom trykkluftbor og borerigger som i tillegg til nyere sprengstoff typer gjorde arbeidet mye enklere og sikrere.

I enkelte utviklingsland brukes ennå mye manuelt arbeid og sikkerheten er ikke prioritert slik at det er en høy ulykkes frekvens og store helseskader.

Lasting og transport

Først var lasting og transport av malmen manuelt arbeid. Vannhjul og hestevandringer ble tatt i bruk for å heise opp malmen. Når det var horisontale gruveganger kunne man bruke skinnegående vogner trukket av folk, ponnier eller hester til transport ut i dagen. Senere kom flere typer gruvelokomotiv også elektriske. I dag brukes transportbånd, jernbane eller dumpere i de større gruvene.

I større dagbrudd kjøres malmen i dag ut med dumpere på en rampe og i dypere underjordiske gruver transporteres malmen vanligvis opp med en egen gruveheis.

Oppredning og smelting

Etter at malmen var transportert ut ble den knust i passe store biter før den ble sortert, sjeidingen. Det man ikke var interessert i ble transportert til store slagg-hauger. Malmen med forekomst av metallet man produserte ble smeltet eller transportert til smeltehytter i nærheten hvor det var bedre tilgang til kraft fra vannfall. Smelte prosessen kunne foregå i flere steg i forskjellige spesialovner for å skille ut metallet.

Pumper

I alle tider har innsig av grunnvann vært et problem i de fleste gruvene. Flere typer pumper og anretninger for å fjerne vannet har blitt benyttet. Anretningene ble ofte drevet av vannhjul eller hestevandringer. På begynnelsen av 1700-tallet konstruerte engelskmannen Thomas Newcomen en dampmaskin som ble brukt til å pumpe opp vann fra gruver. Når man begynte å bruke boremaskiner bruker man vann til kjøling og til å dempe støvet, dette vannet må også pumpes ut. Slitasjen på pumpene i gruveindustriene er stor på grunn av partikler i vannet og lav pH-verdi på vannet. I dag finnes det meget dype gruver hvor det er store utfordringer med å få pumpet ut vannet.

Tekniske bergverksuttrykk

Elektrisk gruvelokomotiv, 1900

Gruvelokomotiv, Folldal gruver

Bergmannshallen, Olavsgruva, Røros

Det største dagbruddet i verden Bingham Canyon Mine

Gruvedumper

Borerigg

Gruve gravemaskin

Skovlene (grabbene) på en gravemaskin

En selvgående mellom-transportør henter opp overskuddsmassen fra et transportbånd og mater en større selvgående transportør med en roterende overbygning og utløpsbom for å deponere massen

Jadegruve i Myanmar, 2018

Nedenfor finnes noen sentrale tekniske begrep eller uttrykk som ble brukt i gruvedriften i Norge. Noen av uttrykkene kan være lokale varianter som kun har vært (eller er) brukt i spesielle områder av landet.

Kilde: Bjørn Ivar Berg, Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623 – 1914 og Bergverkshistorie.no

• Avklappe (av tysk abklopfen) - Banke ned løst fjell med en stor hammer, som regel etter fyrsetting.
• Anfare (av tysk anfahren) - Gå på arbeid.
• Bart (av tysk bart) - 1) Oppfliset pinne (som et skjegg) som ble brukt til opptenning ved fyrsetting. - 2) Liten pinne festet til heisetønnene som en beskjed fra hengbenken i dagen til fyllorten nede i gruven.
• Bergfeste - Pilarer av fast fjell som gjensettes for understøttelse.
• Bergrett - Den norske bergrett er utviklet på grunnlag av den rett som gjaldt for saksiske bergverk. Vår første forordning (1523) fastslår fri skjerpingsrett (bergfrihet). Lov om bergverk 1972 fastslår bergfriheten; første finner har rett til metaller og andre forekomster som påvises i annen manns grunn (unntak for myr- og sjømalm, gull i sand). For skjerping på innmark o.l. kreves eierens tillatelse. Blir et funn gjort, må finneren skaffe seg mutingsbrev fra bergmesteren for å kunne utnytte funnet. Grunneieren har rett til en årlig avgift på 1 promille av alt gruveeieren bryter ut fra utmålet. Norge er delt i bergverksdistrikter, hvert under ledelse av en bergmester.
• Bergsjern (av tysk bergeisen) - Skaftmeisel brukt til kaldkiling av fjell.
• Beskikning (av tysk beschickung) - En bestemt mengde malm, brensel eller annet som brukes til å fylle for eksempel en ovn.
• Bjønning - Sprenge en stein ved direkte pålegging av dynamitt, evt. dekket med leire eller annet.
• Borfeisel (av tysk bohrfäustel) - Stor hammer brukt til å slå på minérbor.
• Borsynk - Utboret lengde pr. tidsenhet.
• Dagen - Ute, altså motsetningen til (inne) i gruva.
• Dagstoll - En stoll som blir drevet inn til gruva forholdsvis høyt oppe, altså kommer inn i gruva på lite dyp.
• Darrekobber (av tysk darrkupfer/darrling) - Skiveformet kobber som ved gløding i seigerherden og darreovnen har mistet nesten alt sølv og bly.
• Darrovn, darreovn, darovn (av tysk darrofen) - Ovn for utbrenning av sølv og bly fra kobber.
• Darring (av tysk darren, darrarbeit, dörren) - Langsom, sterk, oksiderende gløding av seigrede kobberstykker i en darreovn, skiller resterende sølv og bly fra kobberet.
• Darrkrets, darrost, darrslagg (av tysk darrkräts, darrkrätze, darrkrätz, darrost) - Slagg fra darreovnen, inneholdt sølv og bly- og kobberoksider.
• Dokimasi - Analyse av metallinnholdet i malm.
• Drivfeisel (av tysk treibefäustel) - Stor hammer brukt til å drive inn brede kiler for å klyve eller bryte løs større steinblokker.
• Dødrøsting (av tysk totrösten) - Røsteprosess som tilsikter utdriving av alt svovel i et gods før smelting.
• Fahrkunst - En heiseanordning for å frakte folk ned og opp fra gruvene.
• Faring, fahring (av tysk fahrung) - Arbeidsfolkenes bevegelse til, fra og i gruva eller det de beveget seg på som stiger og gulv.
• Fart (av tysk fahrt) - Stige.
• Feisel - Hammer med bane i begge ender (unntak: ortfeisel), av forskjellig størrelse og funksjon. (Se kommunevåpenet til Ballangen, Røros og Iveland).
• Feltort (av tysk feldort) - Horisontal gruvegang som følger malmforkomsten.
• Fersking (av tysk frischen) - Metoder for å fjerne forurensninger fra jern slik at det blir smibart.
• Fordring - Transport av løsbruttstein. Kunne bestå i tre forskjellige tekniske områder, nemlig lasting, horisontal fordring, og vertikal fordring eller steinheising opp sjakter.
• Forbygge - Det er byggingen i gruva, som gjør den sikker og mulig å ferdes i og muliggjør de forskjellige drivemåter og funksjoner.
• Fyldhammer - Lang spiss, buet krafse til å grave stein med.
• Fyllort (av tysk füllort) - Lasteterminal nede i gruven hvor den utbrutte massen ble samlet for uttransportering i dagen.
• Fyrsetting - Ble brukt før sprengstoff ble vanlig, metoden baserer seg på at fjell utvider seg og sprekker når det blir oppvarmet.
• Gar (av tysk gar) - Tradisjonell metallurgisk betegnelse for å angi at et sluttprodukt, et produksjonstrinn eller en produksjonslinje som er ferdig.
• Garherd, garrherd (av tysk garherd) - Åpen, halvhøy arbeidsherd med en eller to smeltegruber for raffinering av svartkobber.
• Garing (av tysk garmachen) - Raffinerende smelting hvor forurensningene, hovedsakelig jern, i kobber ble fjernet.
• Gjøpel (av tysk göpel) - Hestevandring.
• Glück auf - Hilsen som ble benyttet i og utenfor gruva.
• Gruve - Samlebetegnelse for bergrom utbrutt for utvinning av økonomisk utnyttbare metaller, mineraler eller bergarter, underjords gruvedrift eller gruvedrift i dagbrudd.
• Heng, hengert, hengende - 1) Den (lang-)side i ei sjakt som er overhengende. - 2) Geologisk: Fjellet på de overhengende side av malmgangen.
• Hjelpestoll - Til avlastning for gruvedriften når arbeid med større og dypere innbringende stoll tas i betraktning.
• Hovedgang - Geologisk: En malmførende åre som ble oppfattet som den viktigste åren innenfor et gruvesystem.
• Hovedstoll - Den viktigste stoll, som regel den dypeste.
• Hund, bikkje, tyhund (av tysk hund/hunt) - Liten håndvogn med fire hjul for transport av bergmasse på bordløpe.
• Kaldkiling - Løsbryting av fjell med enkle håndredskaper av jern.
• Kjernesjeiding - Arbeidet med å skille skallet fra den kobberrike kjernen i et kjernerøstet malmstykke.
• Krall (av tysk krahl, krähl, kräll, krail) - En mellomting mellom en rake og krafse uten spisse tenner brukt til sortering av grov fra finknust masse.
• Kuhnstykke (av tysk kühnstück, kinstöck, kienstöck) - Et kobberstykke som etter seigring var mesteparten av sølv og bly drevet ut og kobberet var deformerte, porøse og redusert i vekt.
• Kunst (av tysk kunst) - Pumpe eller lenseverk drevet av et vannhjul eller en hestevandring.
• Kunsthjul (av tysk kunstrad) - Vannhjul.
• Lensing - Lensing av vann som kommet inn i gruene fra dagoverflaten og fra sprekker i fjellet var et teknisk problem for eldre gruvedrift, og der det tidlig ble utviklet avanserte maskiner for å lende gruvene
• Ligg - Den motsatte side av heng.
• Liggende fyr - Fyrsettingsbål hvor veden ble lagt horisontalt, i motsetning til ’reist fyr’ hvor veden ble reist opp mot veggen.
• Motort, gegenort (av tysk gegenort) - En drift som går mot en annen og åpnes ved gjennomslag.
• Mundloch (av tysk mundloch) - Gruveåpning ut mot dagen; særlig brukt om stollåpningen.
• Mute (av tysk muten) - i bergverksterminologi det å søke om rett til å utnytte et funnet malmleie. Mutingsrett, retten til slik utnyttelse.
• Nachseller (av tysk nachzähler) - Kontrollør som holdt oppsyn med at riktig antall tønner ble heist opp pr. skift og at tønnene var fulle.
• Oppredning - Knusing og fordeling av malm utbragt fra gruva, leverer mellomprodukt for videre metallurgisk foredling. Oppredning er foredling av malmen forut for smelting, og besto i eldre tider gjerne i to deler.
• Opptre (av tysk abtritt) - Repos med tregulv med mannhull som stigen står i, og som tjener som plattform for neste stige.
• Ort - 1) Omtrent horisontal drift, ‘gruvegang’: Feltort, tverrslag, stollort, gegenort/motort (men stigort fører oppover). - 2) Selve endeflaten av en slik drift, dvs. arbeidsstedet.
• Overgar (av tysk übergar) - Betegnelse på garkobber som har et visst innhold av kobberoksidet, Cu₂O.
• Pinge (av tysk binge) - Innrasing, ofte traktformet, av en gammel sjaktåpning i dagen.
• Pløtz (av tysk plötz) - Kraftig kile brukt ved løsbryting av større steinblokker.
• Poling (av engelsk poling) - Raffineringsmetode som består i at friske trespirer stikkes ned og røres om i en smelte i den hensikt å utvikle gasser med reduserende virkning på oksider og å skape bevegelse i smelten.
• Pukking - Mekanisk knusing og foredling av malmen gjennom vasking.
• Pukkverk - Oppredningsanlegg, der malmen knuses og foredles gennom utvasking.
• Rissfeisel (av tysk ritzfäustel) - Hammer til å slå på rissjernet med.
• Rissjern (av tysk ritzeisen) - Langt, tynt bergsjern for å hogge ut sprekker som angrepspunkt for løsbryting av større steinblokker ved kaldkiling.
• Røsk - En grøft i dagen gravet ned til fjellet tvers over et bånd eller gang som skal undersøkes.
• Saubring (av tysk säuberung) - Manuell, håndlastet, ryddet og opplastet stein fra arbeidsstedet.
• Seigring (av tysk seigerung) - Flertrinns smelte-/glødeprosess hvor sølv skilles fra kobber.
• Sitzort (av tysk sitzort) - Meget lav ort som kun er drevet inn et par meter.
• Sjakt - Vertikalt bergrom, enten loddrett eller skrått, benevnes tidvis etter funksjon eller innredning: farsjakt med faring, drivsjakt eller fordresjakt for malmheising. I forhold til synk er sjakta som regel et lengre og ferdig utdrevet bergrom, således snakker man gjene om å drive en synk, som siden – når de er innredet – kalles ei sjakt.
• Sjeider (skeider) - En arbeider som skiller ut malmen fra gråberget før den går til vaskeriet. Ble i enkelte tilfeller utført av kvinner hvor sjeidinga ble utført ved et sjeideband.
• Sjeiding (skeiding) - Utskilling av malm fra gråberg for hånd – forkom unntaksvis under jord, men hovedsakelig i dagen rett ved gruveåpningen på sjeidebenker, eller i egne sjeidehus.
• Skjerbel (av tysk Schirbel) - Ildfast leireskål brukt i en testprosedyre for å fastslå innholdet av edelmetall i malmprøver.
• Skjerp(ing) - Ordet skjerping betyr å lete etter visse metaller og metallrike mineraler som kan tjene som råstoff for metallfremstilling. I naturen er metallene som regel bundet til andre grunnstof i kjemiske forbindelser som vi kaller mineraler. Ordet skjerping dekker også melding av funn til rette myndighet med tanke på å sikre seg retten til funn ved gruvedrift. Et skjerp er et punkt i terrenget hvor det er påvist økonomisk mineral og hvor finner har sikret seg bergrettigheten.
• Skram (av tysk schram) - 1) Spor eller sprekk hogd inn med hammer og bergsjern i bergflaten som utgangspunkt for videre bryting. 2) Endeflaten/arbeidsfronten i horisontale bergrom (orter). 3) Avhugget stykke malm eller stein tatt som prøve, også kalt håndstein/håndstuff.
• Sprette - Skyte sund stor stein.
• Stank, gruvegass (av tysk gestank) - Sterkt forenset og oksygenfattig stillestående gruveluft dannet som følge av forbrenningen og røykutviklingen ved fyrsetting.
• Stemple - Å avstive løse fjellpartier.
• Stiger - Arbeidsformann: overstiger. Gruvesjef.
• Stigort - Drift som fører oppover, taksynk.
• Stoll (av tysk stollen) - Horisontal gruvegang fra dagen og inn i gruven. Går inn til sjakt eller ender blindt i berget. Stollens munning eller mundloch betegner åpningen mot dagen.
• Strosse - Strosse er stedet hvor malmen brytes etter at partiet er åpnet med en synk eller annen drift. Man skjelner mellom de forskejllige strosser. Sidestrosse hvor man arbeider seg inn i siden. Fotstrosse hvor man arbeider seg nedover, oftest i flere avsatser.
• Strøk (av tysk streichen)En malmåres retning i horisontalplanet, i forhold til en nord-syd linje.
• Stående fyr, reisvedfyr, reisfyr - Fyrsettingsbål hvor veden ble reist opp mot veggen, i motsetning til ’liggende fyr’ hvor veden ble lagt horisontalt.
• Svartkobber (av tysk schwartzkupfer) - Mellomprodukt av litt sprøtt, forurenset kobber fra svartkobbersmeltingen.
• Synk, avsynkning - Drift som fører nedover i gruva (ty. Gesenk). I forhold til ‘sjakt’ brukes ‘synk’ om selve brytningsstedet i bunnen, og om mindre drifter nedover, mens en ferdigdrevet synk som står i forbindelse med andre drifter gjerne betegnes som sjakt, selv om ordet ‘synk’ også kan brukes om større sjakter.

Råstoffer

De mineralske råstoffer som bergindustrien utvinner er:

• Malm
• Industrimineraler
• Sjeldne jordarter
• Naturstein
• Kull (Energimineraler)
• Pukk, sand og grus
• Salt
• Edelsten

Norske bergverk

Et utvalg norske bergverk:

• Alunverket (alun, startet 1737 og nedlagt 1815)
• Blaafarveværket (kobolt, start 1772, kongelig verk, senere privat)
• Blåfjell gruver (titan, start 1863 og nedlagt 1876)
• Bråstad gruver (jern, 1600-tallet)
• Eidsvoll gullverket (gull, 1758-1907, kongelig verk, fra 1786 privat)
• Eiker Kobberverk (kobber, 1680-tallet)
• Espedalen (kobber, nikkel, 1600-tallet)
• Flåt nikkelgruve og Evje Nikkelverk (nikkel, 1872-1946, privat)
• Folldal gruver (kobber, 1748-1993, privat)
• Fosdalens Bergverk (jern og svovelkis, start 1906 og nedlagt 1997)
• Glasergruva (jern, start 1543)
• Gloserhei gruve (kvarts og feltspat, start 1881 og nedlagt 1986)
• Goli-gruva (kobber, 1800-tallet)
• Grong Gruber (svovelkis, start 1912 og nedlagt 1998)
• Gullverket (gull, start 1758 og nedlagt 1907)
• Jomaforekomsten (svovelkis, start 1972 og nedlagt 1998)
• Killingdal gruver (kobber, sink, start 1674 og nedlagt i 1986)
• Kongens gruve - Røros (kobber, start 1657 og nedlagt 1939)
• Kongens gruve - Kongsberg (sølv, start 1624 og nedlagt 1958
• Kongsberg Sølvverk (sølv, start 1623, kongelig verk)
• Konnerudgruvene (sølv, bly, kobber, start 1731 og nedlagt 1770)
• Knaben Molybden (molybden, start 1885 og nedlagt 1973)
• Langøygruvene (jern,1600-tallet)
• Løkken Verk (kobber, start 1654, privat)
• Rana Gruber (jern, start 1937, privat)
• Riis skjerp (jern, start 1800 og nedlagt 1850)
• Ringerikes Nikkelverk (nikkel, start 1849 og nedlagt 1920)
• Rom nikkelverk (nikkel, start 1871 og nedlagt 1876)
• Røros Kobberverk (kobber, start 1644, privat)
• Røstvangen gruver (svovelkis, start 1904 og nedlagt 1921)
• Senjens Nikkelverk (nikkel, start 1872 og nedlagt 1886)
• Skarragruvene (sølv. gull, start 1769 og nedlagt 1798)
• Skorovas Gruber (svovelkis, 1938 og nedlagt 1984)
• Smaragdgruvene ved Minnesund (smaragd, start 1899 og nedlagt 1909)
• Spenningsbygruva (sink, start 1912 og nedlagt 1914)
• Stordø Kisgruber (svovelkis, start 1907 og nedlagt 1968)
• Store Norske Spitsbergen Kulkompani (steinkull, start 1916, privat)
• Sulitjelma gruber (kobber, svovelkis, sink, start 1887, privat)
• Sydvaranger (jern, start 1906, privat)
• Søve gruver (søvitt, start 1942 og nedlagt 1963)
• Titania (bedrift) (ilmenitt, magnetitt, start 1902, privat)
• Torbjørnsbu gruve (jern, start 1574 og nedlagt 1975)
• Trautgruva (jern, start 1770 og nedlagt 1830)
• Ulriksdal gruver (kobber, 1670-tallet)
• Visnes (kobber, svovelkis, sink, start 1865)
• Ytterøya (kobber, svovelkis, start 1635 og nedlagt 1912)
• Ødegården Apatittgruver (apatitt, start 1872 og nedlagt 1945)
  

Mål i bergverksdriften

Målene ble på samme måte som mye annet innen bergverksdriften sterkt påvirket fra tysk bergverk. For eksempel lengdemålet Lakter kommer fra tyske Lachter. Flere av disse måleenhetene har variert mye til forskjellige tider.

• Alen – 62,75 cm
• Favn – 1,89 m
• Favn ved – 2,40 m³, tidligere mindre
• Finger – 2,1 cm
• Lakter (lengdemål) – 3 alen og 5 tommer, 2,015 m
• Lakter (lakterved) – 3 1/4 alen, 2,039 m (tidligere, i 1683, var det 3 1/2 alen, 2,198 m)
• Len – 7 lakter, 14,1 m
• Lest – 1,93 m³ trekull
• Mark – 235 g
• Palme (palm) – 8,86 cm
• Sterk – 250 alen, 157 m
• Wehr – 2 len, 28,2 m

Se også

• Gruve
• Gruvedrift i Longyearbyen
• Bergverk
• Norsk bergindustrihistorie
• Dagbrudd
• Underjordisk gruvedrift
• Bergmester
• Norsk Bergverksmuseum

Litteratur

• O.C. Gøthe: Norsk Jernverk 1946-1988. Fra tro til fall. Schibsted Oslo 1994.
• J.A.W. Bugge: Metal mineral resources of Norway. In J. Låg (red.):Basis of accounts for Norway's natural resources. Nor. Vidensk. Akad., Universitetsforlaget 1982.
• H.O. Christophersen: Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl & Søn, Oslo 1974.