Fjæregranitt

fylkesstein
(Omdirigert fra «Grimstad-granitt»)

Fjæregranitt eller grimstadgranitt (også kalt fevikgranitt), er en kraftig, rødaktig granitt (biotittgranitt), som finnes øst for Grimstad sentrum, bl.a. på Fevik. Bergarten oppsto for ca. 950 mill. år siden. I 1994 ble fjæregranitten valgt til Aust-Agders offisielle fylkesstein.[1]

Vaholmen øst for Grimstad består nesten utelukkende av fjæregranitt
Fjæregranitt, polert overflate
Fjæregranitt, geografisk utbredelse

Beskrivelse rediger

Sett på avstand gir den inntrykk som en homogen, kraftig rød bergart, uten fargespill. På nært hold: Rød mikroklin som store korn, omgitt av mindre, lyse korn av albitt, hvit, glassaktig kvarts. Svart biotitt. Kornstørrelse: Grovkornig >10 mm (mikroklin). Bergarten kan virke porfyrisk.

Utbredelse rediger

Utbredelsen er et nærmest ovalt område som strekker seg omtrent nøyaktig fra den gamle grensen mellom Fjære kommune og Grimstad kommune, og nesten bort til grensen mot Arendal kommune. Området strekker seg omtrent 4 km inn i landet og fortsetter ut i sjøen utenfor Fjære. Granitten dekker store deler av gamle Fjære kommune, men fantes ikke i gamle Grimstad kommune.

Navnet rediger

Det historiske navnet er fjæregranitt, da bergarten utelukkende fantes i Fjære kommune. Etter kommunesammenslåingen i 1971 ble imidlertid Fjære (og Landvik kommune) slått sammen med gamle Grimstad kommune, til storkommunen Grimstad. I fylkestingets vedtak fra 1994 er navnet «grimstadgranitt» benyttet. På grunn av det historiske navnet, og også på grunn av råd fra Arnold Bjørklund ved Fevik steinindustri, er navnet fjæregranitt brukt som hovedbetegnelse i denne artikkelen.

Anvendelse rediger

Steinen egner seg godt til bautaer, gravsteiner og som byggemateriale. Utnyttingen av fjæregranitten startet på Fevik på 1870-tallet. Rundt 1905 var det tre bedrifter som drev steinhuggerier på Fevik (Calberg, Evensen & Schmüser, August Øberg), og virksomheten sysselsatte 50 -75 personer. Mye av produksjonen gikk til eksport.

Steinen er eksempelvis brukt i dekorative innslag i Trefoldighetskirken i Arendal og i Skiens karakteristiske totårnskirke. I utlandet er bl.a. granitten brukt i en bankbygning i Hamburg.

I 1906 fikk Axel Bjørklund, som da var formann hos Evensen & Schmüser, i oppdrag å lage bautaen over Terje Vigen, som i dag står ved Fjære kirke. Bjørklund startet i 1920 sin egen bedrift, og denne bedriften («Fevik steinindustri»), som i dag er det eneste steinhuggeri på Fevik, drives fremdeles av Bjørklundfamilien.

Hitler-stein rediger

 
«Hitler-stein» fra Fjære brukt på Vesterveien i Arendal

Adolf Hitler hadde allerede i 1930-årene planer om store monumentale byggverk i granitt i Tyskland. Albert Speer ble valgt til arkitekt for de storslåtte planene, etter at han hadde overbevist Hitler om at betong var et forgjengelig materiale, og at granitt hadde en helt annen «ruin-verdi», idet dette materialet kunne brukes på nytt.

Den første gigantiske planen var å bygge et nytt stadionanlegg i Nürnberg, der det gamle Zeppelinfeltet hadde vært, med plass til 400 000 tilskuere.

I det nye Berlin skulle en ny hovedgate ledes gjennom en 117 meter høy triumfbue fram til verdens største kuppelhall, 250 meter i diameter og 290 meter høy. I likhet med Pantheon i Roma skulle også Berlins nye praktbygning ha en rund lysåpning. Diameteren skulle være 46 meter, større enn hele kuppelen på Peterskirken. Det tredje rikes riksvåpen skulle så trone over det hele, med hakekorset i klørne. Det ble bygget en modell av dette anlegget.

Albert Speer fortalte om dette i sine memoarer, og han fortalte videre at en dag tidlig på sommeren 1939, etter at Hitler hadde uttalt at han ønsket å forandre navnet på hovedstaden fra Berlin til «Germania», pekte han opp på modellen: «Dette blir forandret. Her skal ikke mer ørnen stå over hakekorset, her vil den beherske verdenskulen. Kroningen av denne, verdens største bygning, må være ørnen over jordkloden.» Sett utenfra, skriver Speer videre, ville den overdimensjonerte, kobberirrede kuppelen tatt form av et grønt fjell, ragende opp i skyene. Kuppelberget skulle hvile på en kvadratisk steinkoloss i lys granitt, 350 meter lang og 74 meter høy. En frise, fire sammenbundne kannellerte pilarer og en søylehall mot plassen utenfor skulle understreke størrelsen, skriver Speer, og tilføyer: «Til den ytre fasaden var det allerede betalt millioner til kjøp av granitt, ikke bare i Tyskland, men tross valutamangelen etter Hitlers særlige ordre i Sør-Sverige og Finland

Etter at Norge var okkupert i 1940, ble det klart at det også her var granitt som egnet seg som byggemateriale, og det ble bestilt og satt igang uthogging av store steinblokker på opptil 10 tonn fra flere steinbrudd. Noe av steinen ble levert i begynnelsen av krigen, men mesteparten ble liggende ved steinbruddene og etter krigen solgt for andre formål. Disse steinene har fått betegnelsen «Hitler-stein». Vesterveien i Arendal, ned mot Arendal sentrum, ble bygget på disse stenene fra Fjæreheia.

I granittbruddet i Fjæreheia lå slike steinblokker lagret til slutten av 1970-tallet.

 
Plakett på Fjæregranitten på Vesterveien i Arendal

Friluftsteateret i Fjæreheia rediger

Utdypende artikkel: Fjæreheia

 
Friluftsscenen i Fjæreheia

Tidlig på 1990-tallet fikk bl.a. Bentein Baardson ideen å bygge et friluftsteater i det da nedlagte steinbruddet i Fjæreheia, med granittveggen som bakgrunn. Teateret ble bygget i 1992-1993, og det første stykket som ble oppført der i 1993, var Henrik Ibsens første skuespill, Catilina. Sommeren 1999 sto et nytt tribuneanlegg med 985 sitteplasser ferdig. I den siste tiden er andre store forestillinger satt opp i Fjæreheia, da blant annet Peer Gynt, som kunne dra nytte av alle muligheter teateret hadde. Også forestillingen Hamlet ble satt opp sommeren 2008.

Galleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ Da Aust-Agder skulle velge fylkesstein. Avtrykk.no, 18.01.2020