Åpne hovedmenyen

Grete Faremo

norsk jurist og politiker
Grete Faremo
Norges forsvarsminister Grete Faremo vid Nordiska Radets session i Reykjavik. 2010-11-03.jpg
Født16. juni 1955 (63 år)
Arendal
Ektefelle Magne Lindholm (2014–)
Far Osmund Faremo
Barn Oda Faremo Lindholm
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Politiker, jurist, forretningsdrivende
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge
Norges justisminister
11. november 2011–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerKnut Storberget
EtterfølgerAnders Anundsen
4. september 1992–25. oktober 1996
RegjeringBrundtland III
ForgjengerKari Gjesteby
EtterfølgerAnne Holt
Norges forsvarsminister
20. oktober 2009–11. november 2011
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerAnne-Grete Strøm-Erichsen
EtterfølgerEspen Barth Eide
Norges olje- og energiminister
25. oktober 1996–18. desember 1996
RegjeringJagland
ForgjengerJens Stoltenberg
EtterfølgerRanveig Frøiland
Norges bistandsminister
3. november 1990–4. september 1992
RegjeringBrundtland III
ForgjengerTom Vraalsen
EtterfølgerKari Nordheim-Larsen

Grete Faremo (født 16. juni 1955 i Arendal) er en norsk jurist, næringslivsleder og politiker (Ap). Siden 2014 har hun innehatt stillingen som undergeneralsekretær i FN og leder for FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS).[1][2] Hun har tidligere vært bistandsminister 1990–1992, justisminister 1992–1996, olje- og energiminister i 1996, stortingsrepresentant for Oslo 1993–1997, forsvarsminister 2009–2011 og justisminister 2011–2013.

Liv og virkeRediger

Hun ble født i Arendal og vokste opp på Byglandsfjord i Setesdal.[3] Hun er datter av stortingsrepresentant og ordfører Osmund Faremo og husmor Tora Aamlid, og vokste opp i et sosialdemokratisk arbeiderhjem hvor solidaritetstanken var noe av det mest fremtredende, sterkt påvirket av Osmund Faremos forhistorie som Nacht und Nebel-fange under den andre verdenskrig.[4] Hun giftet seg i 2014 med sin mangeårige samboer, skuespilleren Magne Lindholm. Sammen har de datteren Oda Faremo Lindholm.[2]

Hun tok artium i 1973 og studerte jus ved Universitetet i Oslo med folkerett som spesialområde. Hun hadde et sommeropphold ved Folkerettsakademiet i Haag i 1978 og tok sin jurdiske embedseksamen samme år. Faremo var saksbehandler i Finansdepartementet og NORAD før hun i 1984 ble byråsjef i Departementet for utviklingshjelp. I 1986 ble hun forhandlingsleder i Aker Eiendom, så i 1988 kulturdirektør på Aker Brygge.[4][5]

Hun var direktør i Norsk Arbeiderpresse da hun i 1990 ble, etter eget utsagn overraskende, utnevnt til bistandsminister i Brundtland-regjeringen. Som bistandsminister ønsket hun å sette bistanden inn i en bredere utenrikspolitisk sammenheng, bidra til økt utvikling gjennom bedre samordning mellom giverland, enklere systemer for bistandsoverføringer, og et tettere samarbeid mellom Norge og internasjonale bistandsorganisasjoner.[4]

I 1992 overtok hun som justisminister, og var særlig opptatt av trygghet og rettssikkerhet for den enkelte. Hun mottok forøvrig kritikk for å være for lite konsekvent i blant annet tilbakesendingssaker av asylsøkere.[4] I 1993 ble hun valgt til stortingsrepresentant for Oslo, men Per Skau møtte så lenge Faremo var statsråd.[5]

I oktober 1996 valgte Gro Harlem Brundtland å gå av som statsminister, og Faremo ble olje- og energiminister i den nye Jagland-regjeringen. Samme år ble det kjent at Berge Furre hadde blitt overvåket av Politiets overvåkningstjeneste mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Faremo måtte ta det politiske ansvaret for dette, som hadde pågått mens hun var justisminister, og gikk av som statsråd den 18. desember 1996. Faremo betegnet hendelsene som førte til hennes avgang som «politisk røvertokt» og skal ha følt seg offentlig ydmyket.[6] Hun tok sin plass på Stortinget, og var nestleder i Stortingets energi- og miljøkomité frem til hun gikk ut av Stortinget i 1997 uten å ha søkt gjenvalg.[5]

Etter at hun gikk ut av politikken, var hun konserndirektør i Storebrand 1997–2003, deretter direktør for lovgivning og samfunnskontakt i Microsoft i Nord- og Vest-Europa 2004–2008. Hun drev også konsulentvirksomhet og skjøttet en rekke verv i offentlige og private virksomheter, som styreleder i Statnett 2000–2005, styreleder i Norsk Folkehjelp 2003–2007, nestleder i styret ved Forsvarets forskningsinstitutt 2006–2009, nestleder i styret i Norsk Hydro 2006–2009, styremedlem i COWI 2008–2009 og styreleder i Norsk Helsenett i 2009. Hun var også medlem av Pressens Faglige Utvalg 1998–2004.[4][5]

I oktober 2009 vendte hun tilbake til politikken, da hun ble utnevnt til forsvarsminister i Stoltenberg-regjeringen. I november 2011 ble hun justisminister, og satt frem til regjeringsskiftet høsten 2013.

ReferanserRediger

  1. ^ «Brende: - Gratulerer Faremo som ny leder for FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS)». regjeringen.no. 7. mai 2014. Besøkt 10. oktober 2018. 
  2. ^ a b Risvik, Øyvind (4. september 2015). «Sjef for 7.000». Ukeavisen Ledelse: 16–18. 
  3. ^ «Austegd i regjeringen». Agderposten. 20. oktober 2009. 
  4. ^ a b c d e «Grete Faremo». Norsk biografisk leksikon. 
  5. ^ a b c d «Grete Faremo». Stortinget. 
  6. ^ «Grete Faremos revansj». NRK Nyheter. 20. oktober 2009. 

Eksterne lenkerRediger