Åpne hovedmenyen
Det sentrale grenlandsområdet.

Grenlandsmål eller grenlandsk er det tradisjonelle norske talemålet i det litt upresist definerte området Grenland. Tradisjonelt norsk talemål skal her forstås som talemål med røtter i norrønt, i motsetning til talemål med røtter i bokmål/riksmål/dansk. Grenland skal her forstås i trangeste betydning, som kommunene Bamble, Porsgrunn, Skien og Siljan. Grenlandsmålet regnes oftest som ei undergruppe av de vikværske dialektene, som er sørøstlandske. Grenlandsmålet står likevel på grensa mellom østnorske og vestnorske dialekter.

Innhold

Grenlandsmålet i forhold til vikværsk og andre norske dialekterRediger

De fleste variantene av grenlandsmålet skiller seg fra andre vikværske dialekter – unntatt målet i Larvik og søndre Østfold – ved å mangle kløyvd infinitiv. Det heter med andre ord både ²kaste 'kaste' og ²kome 'komme', mot ²kaste 'kaste' og ²koma 'komme' i de fleste andre vikværske dialektene. Dette forholdet gjør at Sandøy (1987) rekner grenlandsmålet til sørlige e-mål, en undergruppe av vestlandsk. Fra gammalt av har likevel skillet mellom dialekter med og uten kløyvd infinitiv gått tvers gjennom Grenland. Dalene (1947) forteller at bygdedialektene mellom Porsgrunn og Skien hadde kløyvd infinitiv på slutten av 1800-tallet. Midt på 1900-tallet måtte en to-tre kilometer nordafor Skien sentrum for å finne kløyvd infinitiv. Siden det i dag heter både ²kaste 'kaste' og ²kome 'komme' over alt, har grenlandsmålet på dette punktet nettopp nærma seg de sørlige e-måla.

I dag står grenlandsmålet på «trygg» sørøstlandsk grunn når det gjelder bruken av såkalt «tjukk l», det vil si ɽ (retrofleks eller apikal flapp, men også på dette punktet har grensa tidligere gått gjennom Grenland. Bymålet i både Brevik og Langesund mangla tidligere «tjukk l», slik bymålet i Kragerø fremdeles gjør. På dette punktet har grenlandsmålet blitt mer østlandsk.

Grenlandsmålet har flere vestnorske drag, for eksempel at fremmedord ikke har konsekvent aksent på første stavelse, som i tradisjonelt østnorsk. På grenlandsk, som videre vestover, heter det mʉ¹sik 'musikk' og diːa¹lekt 'dialekt', mens det i Vestfold og ellers på Østlandet tradisjonelt heter ²mʉsik 'musikk' og ²diːaˌlekt 'dialekt'.

Språklig variasjon i GrenlandRediger

Som i andre deler av den industrialiserte verdenen varierer talespråket i Grenland både sosialt og geografisk.

Sosial variasjonRediger

Den sosiale variasjonen i talespråket i Grenland er av samme type som ellers på sørøstlandet. Med andre ord står det tradisjonelle grenlandsmålet sterkest mellom småbønder og i arbeiderklassen, mens det i middelklassen og overklassen er vanlig å snakke bokmål/riksmål med ulike grader av grenlandske innslag i fonologien.

Geografisk variasjonRediger

Grenlandsmålet varierer i overraskende liten grad i bystrøka fra Skien via Porsgrunn, Brevik og Stathelle til Langesund, og det er vanskelig eller umulig å «heimfeste» folk innafor dette området på grunnlag av talemålet deres. Dette sentrale bymålet brer seg til hele Grenland, også til områder som inntil for få tiår siden hadde et mer konservativt grenlandsmål, som geografisk «perifere» deler av de gamle kommunene Eidanger, Gjerpen, Solum og Siljan.

Litteratur om grenlandsmåletRediger

Den mest omfattende skildringa av grenlandsmålet under ett er Dalene (1947). Også Endresen (1976) og Roksund (2002) er mente å dekke hele området. En del generelt om grenlandsmålet finnes også i Theil (2005). Forholdet mellom grenlandsmålet og vikværsk generelt er skildra i Endresen (1990). I tillegg finnes det skildringer av ulike varianter av grenlandsmålet:

  • Bymålet i gamle Porsgrunn kommune er skildra i Reynolds (1952).
  • Bymålet i gamle Skien kommune er skildra i Roksund (1997).
  • Bygdemålet i gamle Solum kommune er skildra i Dalene (1953).
  • Skildring av sosial variasjon i grenlandsmålet og utvikling sett som regionalisering i Bjellås (2001).
  • En del ord og vendinger i vestfold- og grenlandsmål er skildra i Foldvik (2004).
  • Holdninger til porsgrunnsmålet er undersøkte i Skilbred (2005).

Historiske merknaderRediger

Utdypende artikkel: Historien til grenlandsmålet

Språkendringene som er omtalt nedafor, er eksemplifiserte i artikkelen Historien til grenlandsmålet.

Mange særtrekk ved grenlandsmålet kommer fram når en ser hvordan de tre trykksvake norrøne vokalene i a u har utvikla seg:

  • Norrøn i og u har falt sammen i e.
  • Norrøn a har blitt til e, æ og a:
    • e når norrøn a sto i slutten av et ord.
    • æ foran stående r
    • a når norrøn a hadde en konsonant etter seg.

Konsonantbortfallet i trykksvake stavelser er også regelrett:

  • Norrøn t og ð har falt bort i trykksvak stavelse.
  • Norrøn n har falt bort i trykksvak stavelse, men har nasalert forutgående vokal, som senere har blitt til a.

Merk at de doble konsonantene tt og nn ikke faller, men blir til t og n.

Etter vokal representerte norrøn f, ð og g de stemte frikativene [v], [ð] og [ɣ]. I grenlandsmålet har disse tre konsonantene utvikla seg slik:

  • [v] har falt bort mellom norrøn ú og en annen vokal og etter norrøn au, men har ellers blitt stående som v.
  • [ð] har alltid falt bort, trulig bortsett fra fremst i enklitiske pronomen, der den har blitt til r.
  • [ɣ] har blitt borte eller til sisteleddet i diftongene æʉ, æi og øy.

Når de stemte frikativene var fulgt av en nasal, har de utvikla seg på et annet vis:

  • Norrøn fn [vn] > grenlandsk mn.
  • Norrøn gn [ɣn] > grenlandsk ŋn.

FonologiRediger

Utdypende artikkel: Fonologien til grenlandsmålet

VokalerRediger

Grenlandsmålet har – som de fleste variantene av norsk – ni korte og ni lange monoftonger og sju diftonger. Det er et særkjenne ved grenlandsmålet at det er klare kvalitetsskiller mellom de fleste korte og lange vokalene. Klarest er dette ved de halvtrange vokalene /e eː/, /ø øː/ og /o oː/ og de åpne vokalene /a aː/. Dette innebærer at de lange vokalene /eː/, /øː/, /oː/ og /aː/ ikke faller i hop med de tilsvarende korte når de blir forkorta i trykksvak stilling. De seks diftongene blir /æi øy æʉ ai oy ʉi ui/. Diftongene har en del fellestrekk, for eksempel er alle stigende, bortsett fra de to siste, som er avvikende ved å ha to trange vokaler. Diftongen /æʉ/ blir uttalt [æʉ] eller [æʋ].

KonsonanterRediger

Grenlandsmålet har et typisk sørøstlandsk konsonantsystem med 22 fonem. Bymåla i Brevik og Langesund mangla tidligere (inntil første halvdelen av 1900-tallene) fonemet /ɽ/, og en benytta l isteden, for eksempel ²nyːˌmaːla ²golver 'nymalte golv (pl.)', mot ²nyːˌmaːɽa ²goɽver andre steder. Bymålet i Kragerø mangler fremdeles /ɽ/, i motsetning til de tilgrensende bygdemålene.

Trykk, aksent og tonemRediger

Trykk, aksent og tonem i grenlandske ord har disse relasjonene til hverandre:

BøyingsmorfologiRediger

SubstantivRediger

Substantivbøyinga likner på substantivbøyinga i nynorsk.[trenger referanse] Substantivene blir bøyde etter flere ulike mønster, og genuset avgjør hvilke mønster som er vanligst.

HankjønnRediger

Substantiv i genuset hankjønn blir tradisjonelt bøyd etter tre hovedmønster, M1, M2 og M3; M1 har vært det mest produktive. M4 er på frammarsj (Bjellås 2001):

  • M1: ¹boːt – ¹boːten – ²boːtær – ²boːtane 'båt'
  • M2: ¹jest – ¹jesten – ²jester – ²jestene 'gjest'
  • M3: ¹fuːt – ¹fuːten – ¹føtær – ¹føtane 'fot'
  • M4: ¹boːt – ¹boːten – ²boːter – ²boːtene 'båt'

HunkjønnRediger

Substantiv i genuset hunkjønn blir bøyd etter tre hovedmønster, F1, F2 og F3; F1 er det mest produktive:

  • F1: ¹skoːɽ – ¹skoːɽa – ²skoːɽer – ²skoːɽene 'skål'
  • F2: ¹ræim – ¹ræima – ²ræimær – ²ræimane 'reim'
  • F3: ¹tan – ¹tana – ¹tenær – ¹tenane 'tann'

IntetkjønnRediger

Substantiv i genuset intetkjønn blir bøyd etter to hovedmønster, N1, N2; N1 er det mest produktivt ved sterke substantiv og N2 det mest produktivt ved sterke substantiv:

  • N1: ¹fjel – ¹fjele – ¹fjel – ¹fjela 'fjell'
  • N2: ²epɽe – ²epɽe – ²epɽer – ²epɽene 'epler'

AdjektivRediger

Utdypende artikkel: Adjektivbøying i grenlandsmålet

Her vil bare gradbøying nevnes , og det er to hovedmønster, A1 og A2, der bare det første er produktivt:

  • A1: ¹bræi – ²bræiære – ²bræiast 'brei'
  • A2: ¹uŋ – ¹yŋre – ¹yŋst 'ung'

Personlige pronomenRediger

Utdypende artikkel: Pronomen i grenlandsmålet

  • Som andre sørøstlandske dialekter har grenlandsmålet nominativformer i 1sg. som tar til med j: ¹jæi ~ ¹jæː 'jeg'. * I 1pl. tar både nominativ- og oblikforma til med v: ¹viː - ¹voʃ 'vi - oss'.
  • I 2pl. er nominativ- og oblikformene ulike hos eldre talere: ¹diː 'de' – ²deːre 'dere', men dette systemet er på vei ut, og de fleste benytter bare ²deːre 'dere'.
  • I 3sg. og 3pl. finnes et komplisert system, blant annet med et viktig skille mellom uavhengige og enklitiske former, som er skildra i artikkelen Pronomen i grenlandsmålet.
  • Trykksterke og trykksvake former er ofte svært ulike, som i 1sg. oblik ¹mæima 'meg' og 2sg. oblik ¹dæida 'deg'. De trykksvake formene med a (ma og sa) finnes trulig bare i grenlandsmålet; andre søraustlandske dialekter har former med æ ( og ).

VerbRediger

Utdypende artikkel: Verbbøying i grenlandsmålet

Verba i grenlandsmålet kan deles i svake verb og sterke verb. Svake verb ender på en trykksvak stavelse i preteritum, sterke verb ender på en trykksterk stavelse i preteritum.

Svake verbRediger

De svake verba blir bøyd etter tre hovedmønster, LV1, LV2 og LV3, der LV1 er mest produktivt og LV3 minst produktivt. Fire bøyingsformer blir oppgitte: infinitiv, presens indikativ, preteritum indikativ og perfektum partisipp:

  • LV1: ²kaste – ²kastær – ²kasta – ²kasta 'kaste'
  • LV2: ²byge – ²byger – ²bygde – ¹bygd 'bygge'
  • LV3: ²kreːve – ¹kreːver – ²krevde – ¹krevd 'kreve'

Sterke verbRediger

De sterke verba kan deles inn i fire grupper, SV1, SV2, SV3 og SV4. De tre første er til en viss grad produktive, mens SV4 er ei restgruppe med mange undergrupper.

  • SV1: ²skriːve – ¹skriːver – ¹skræiv – ²skriːvi 'skrive'
  • SV2: ²ʃyːte – ¹ʃyːter – ¹ʃøyt – ²ʃyːti 'skyte'
  • SV3: ²stike – ¹stiker – ¹stak – ²stiki 'stikke'
  • SV4: ²soːve – ¹soːver – ¹soːv – ²soːvi 'sove'

OrdtilfangRediger

I populære ideer om dialekter står ordtilfanget sentralt. Det finnes forestillinger om at grenlandsmålet har ord som ikke er i bruk andre steder, men det er i svært liten – om i det hele tatt noen – grad tilfelle. Slike forestillinger bygger ofte på sammenlikninger med ordtilfanget i bokmål, og alle avvik fra bokmål, som oppfattes som det «normale» og «nøytrale», oppfattes som noe særegent og lokalt. Her er noen eksempel på ord som mange grenlandsfolk trur de er aleine om:

  • ²pæːɽær for 'gummistøvler' blir oppfatta som lokalt, men er i bruk over store deler av det vikværske dialektområdet – jevnfør ²pæːɽane til Egil "Drillo" Olsen fra Fredrikstad.
  • ²kuːe for 'tyggegummi' blir også oppfatta som lokalt, men er – eller har vært – i bruk over store deler av det vikværske dialektområdet. Det er egentlig det vikværske motsvaret til norrønt kváða 'kvae, harpiks'.
  • i ¹staː 'i stad' med både fortidig ('for ei lita stund siden') og framtidig ('om ei lita stund') betydning blir oppfatta av mange som noe typisk grenlandsk, men Ivar Aasen skriver i Norsk Ordbog at framtidsbruken er vanlig på hele Østlandet: «Paa Østl. betegner det ogsaa: strax, om et Øieblik.» Det norrøne uttrykket í stað betydde både 'for en liten stund siden' og 'om en liten stund'.[1]
  • ²ʃese 'skjesse' i betydningen 'ha lyst på' er heller ikke begrensa til Grenland. Grunnmanuskriptet[2] til Norsk ordbok opplyser at det er kjent fra indre Agder, Telemark, Vestfold, Østfold og Follo.
  • ¹snoːɽ 'snål' har i grenlandsmålet betydningene 'hyggelig' (om folk og situasjoner) og 'søt' (om små barn), og disse betydningene er kjente fra gammalt av over hele Telemark. På Vestlandet har også ordet tradisjonelt hatt positive betydninger, som 'velskapt, sprek, vakker å se til'. I Trøndelag og Nord-Norge betyr ordet 'gjerrig',[3] og i svensk betyr det 'grisk; gjerrig'. Betydningen 'underlig, merkelig, rar, løyen' hører tradisjonelt hjemme på Østlandet, etter Norsk Ordbog av Ivar Aasen særlig i Østfold og på Romerike.

ReferanserRediger

  1. ^ Jf Heggstad (1963).
  2. ^ Grunnmanuskriptet, søk etter «skjesse».
  3. ^ Jf Grunnmanuskriptet til Norsk ordbok.

BibliografiRediger

  • Bjellås, Petter 2001. "Ganske breit, men greit!" Ei sosiolingvistisk undersøking av dialektbruk og språkhaldningar i Grenland Hovudfagsoppgåve. Oslo: Universitetet i Oslo. pdf-utgåve
  • Dalene, Halvor 1947. Bymål og bygdemål i ytre delen av Telemark fylke. Maal og Minne 1947: 85–116.
  • Dalene, Halvor 1953. Lydverket i solumsmålet. (Skrifter frå Norsk Maalførearkiv ved Sigurd Kolsrud.)Oslo.
  • Endresen, Rolf Theil 1976. Handsaminga av trykk og tonem i generativ fonologi : kritikk og framlegg : med tillemping på grensk. Oslo: Lingvistisk institutt.
  • Endresen, Rolf Theil 1990. Vikværsk – målet i Østfold, Vestfold, Grenland og Nedre Buskerud. S. 89–99 i Ernst Håkon Jahr (red.) 1999. Den store dialektboka. Oslo: Novus forlag as.
  • Endresen, Rolf Theil 1999. Språklydlære: fonetikk og fonologi. S. 207–306 i Rolf Theil Endresen, Hanne Gram Simonsen og Andreas Sveen (red.) 1999: Innføring i lingvistikk. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Foldvik, Arne Kjell 2004. «Å ær'e du sier?» Porsgrunn: Norgesforlaget AS.
  • Heggstad, Leiv 1963. Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Reynolds, Hans 1952. Porsgrunns-maal. Ordsamling og Porsgrunnsviser. (Skrifter fraa Norsk Maalførearkiv ved Sigurd Kolsrud.) Oslo i kommisjon hos Jacob Dybwad. (Utgjeven på nytt av Porsgrund historielag i 1980.)
  • Roksund, Leif G. 1997. Skiensdialekten i omriss. Porsgrunn: Forlaget Grenland AS.
  • Roksund, Leif G. 2002. Sånn snakkæ' vi hær. Ord og vendinger i grenlandsmålet. Porsgrunn: Forlaget Grenland AS.
  • Sandøy, Helge 1987. Dialektane våre. S. 60–173 i Egil Børre Johnsen (red.) 1987. Vårt eget språk. Bind 2. Oslo: Aschehoug.
  • Skilbred, Tonje 2005. Finnes det en sammenheng mellom holdning til egen dialektog holdning til dialekt i tv og radio? : en sosiolingvistisk analyse av tromsøværingers og porsgrunnsfolks forhold til egen dialekt og til dialekt i tv og radio. Masteroppgåve. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
  • Theil, Rolf 2005. Grennlänsk. Er dialekten i Grenland stygg? S. 22–30 i Ruth Slokvik (red.) 2005. Framtida i fortida. Årbok for Telemark 2005/2006. 51. årgangen. Skien: Stiftinga Årbok for Telemark, oppretta av Telemark Mållag.