Gregory Corso
Gregory Corso (født 26. mars 1930, død 17. januar 2001) var en amerikansk dikter, den yngste i kjernen av beat-bevegelsen.
| Gregory Corso | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. mars 1930[1][2][3][4] New York | ||
| Død | 17. jan. 2001[1][2][5][6] (70 år) Robbinsdale[7] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, romanforfatter, skribent | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Cimitero acattolico di Roma | ||
Biografi rediger
Han ble født Nunzio Corso, på St. Vincent Hospital i New York, og valgte seg fornavnet Gregory til konfirmasjonen. I det italiensk-amerikanske miljøet ble han kalt Nunzio, men brukte heller det selvvalgte navnet. Moren, Michelina Corso (pikenavn Colonna) var fra Miglianico i Italia, og utvandret til USA i 9-årsalderen. 16 år gammel giftet hun seg med Sam Corso, også en førstegenerasjons innvandrer fra Italia, og fødte Nunzio samme år. Familien bodde på hjørnet av Bleecker Street og MacDougal Street i hjertet av Greenwhich Village i New York til 1932. Da den store depresjonen var på sitt verste, etterlot Michellina Corso den ett år gamle Nunzio hos et katolsk barnehjem og forsvant. Av faren ble han fortalt at moren hadde flyktet fra familien og reist til Italia, og at hun var blitt prostituert og falt i unåde. De neste elleve årene bodde han i minst fem forskjellige fosterhjem uten noen særlig kontakt med sin far.
13 år gammel ble han arrestert for nasking og plassert i the Tombs, et beryktet fengsel i New York der han havnet i celle ved siden av sinnssyk morder som satt inne for å ha stukket sin kone ihjel med et skrujern. Denne opplevelsen traumatiserte den unge Corso. I 1944 gjorde han et innbrudd for å finne varme under et uvær; han ble arrestert og sent tilbake til the Tombs. Han ble så skremt av de andre fangene at han ble satt under oppsyn av psykiater, før han ble løslatt. I 1946 ble han igjen arrestert og dømt for å ha stjålet en dress, til tre år i Clinton Correctional Facility, et høysikkerhetsfengsel nær grensa til Canada. Der leste og studerte han mye, og begynte å skrive dikt. Han ble løslatt i 1949.
Tilbake i New York fikk Corso bo i Pony Stable Bar, et møtested for homofile, der han skrev dikt. Allen Ginsberg kom til stedet og ble tiltrukket av den tyve år gamle Corso, og enda mer begeistret over diktene hans. Ginsberg introduserte Corso for sin krets av litterære medsammensvorne: Jack Kerouac, Lucien Carr og William S. Burroughs, kjernen i beat-bevegelsen.
I 1957 dro Ginsberg fra San Francisco med Peter Orlovsky for å besøke Burroughs i Marokko. Corso, som alt var i Europa, møtte dem og tok dem til Paris og til et hotell over en bar i 9 rue Gît-le-Coeur, et sted som skulle bli kjent som «Beat Hotel». Snart kom både Burroughs og flere andre dit, og stedet ble et møtested for malere, forfattere og musikere. Ginsberg skrev ferdig sitt episke dikt «Kaddish» der, Corso skrev diktene «Bomb» og «Marriage», og med hjelp av Corso og Ginsberg sammenstilte Burroughs «Naked Lunch». Perioden ble dokumentert av Harold Chapman, en fotograf som bodde på hotellet frem til det stengte i 1963 og tok bilder av gjestene.[8] Corso dro tilbake til New York i 1958 med Ginsberg og Orvlovsky, og fant til sin forbauselse at de hadde vært med å sette i gang et bevegelse før de dro, en bevegelse spaltisten Herb Caen kalte «Beat-nik».
Senere skulle Corso sky offentligheten og mislike berømmelsen han hadde som «beat». Til tross for dette gikk han med på å la seg portrettere i en cinema verite-dokumenter: Corso – the Last Beat – av filmskaper Gustave Reininger. Reininger ble med da Corso reiste til Europa for å besøke steder han var i sin ungdom. I Italia fattet han interesse for hvor moren kunne være begravet. Reininger begynte å lete etter graven, og oppdaget at moren fortsatt var i live, og bodde i Trenton, New Jersey i USA. I filmen kan man se Corso gjenforenes med moren.
Kort tid etter ble fikk Corso diagnosen uhelbredelig prostatakreft. Han døde av sykdommen i Minnesota den 17. januar 2001. Han ble etter eget ønske begravet ved siden av Percy Bysshe Shelley på Cimitero Acattolico i Roma. Han skrev sin egen gravskrift:
Spirit
is Life
It flows thru
the death of me
endlessly
like a river
unafraid
of becoming
the sea
Diktningen rediger
I 1958 fikk han utgitt et større utvalg dikt som bok nummer åtte i City Lights Pocket Poets Series: Gasoline/Vestal Lady on Brattle.
Bibliografi rediger
- The Vestal Lady and Other Poems (1955)
- This Hung-Up Age (1955) (skuespill)
- Gasoline (1958)
- Bomb (1958)
- The Happy Birthday of Death (1960)
- Minutes to Go (1960) (roman) m/ Sinclair Beiles, William S. Burroughs og Brion Gysin.
- The American Express (1961) (roman)
- Long Live Man (1962)
- There is Yet Time to Run Back through Life and Expiate All That's been Sadly Done (1965)
- Elegaic Feelings American (1970)
- Egyptian Cross (1971)
- Ankh (1971)
- The Night Last Night was at its Nightest (1972)
- Earth Egg (1974)
- Writings from OX (1979) (med intervjuer gjort av Michael Andre)
- Herald of the Autochthonic Spirit (1981)
- Mindfield: New and Selected Poems (1989)
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gregory-Corso, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 26450, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 15973[Hentet fra Wikidata]
- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 105870[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0020091[Hentet fra Wikidata]
- ^ The New York Times, www.nytimes.com, besøkt 2. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Beat Hotel photographs (late 1950s and early 1960s) Arkivert 8. august 2009 hos Wayback Machine. by Harold Chapman.