Gravitasjonsbølgedetektor

Gravitasjonsbølgedetektor er en eksperimentell anordning med formål å måle gravitasjonsbølger. Den skal kunne kjenne av svært små forvrengninger i romtiden, slike som forutsies av den generelle relativitetsteorien. Følsomme detektorer er en forutsetning for gravitonastronomi.

HistorikkRediger

Rundt 1960 hadde en nyvåknet interesse for Einsteins gravitasjonsteori og den tekniske utviklingen åpnet nye muligheter for å teste relativistiske effekter, noe som inspirerte amerikaneren Joseph Weber til å konstruere verdens første Gravitasjonsbølgedetektor. En slik Weberstav var en enkel anordning i form av en solid, kraftig metallstang som var godt isolert fra omverdens vibrasjoner. Tøyninger i rommet som følge av en innfallende gravitasjonsbølge eksiterer stangens resonansfrekvens og kunne forsterkes til nivåer som var mulig å oppdage. Weberstaver er ikke følsomme nok til å oppfatte annet enn ekstremt kraftige gravitasjonsbølger.[1] Moderne former av Weberstaver finnes fremdeles i drift, kjølte av kryoteknikk og med superledende SQUID-arrangement for å oppdage vibradsjon.

MiniGRAIL er en sfærisk gravitasjonsbølgeantenne som også benytter dette prinsippet. Den finnes ved Universitetet i Leiden og består av et prsisjonstilpasset 1 150 kg kule som er kryoteknisk nedkjølt til 20 mK.[2]

InterferometreRediger

 
En prinsippskisse av et laserinterferometer

En følsommere type detektor utnytter laserinterferometri for å måle gravitasjonsbølger indusert av bevegelse mellom separerte «frie» masser. Et halvt dusin markbaserte slike detektorer er i drift, hvorav den mest følsomme er LIGO.

ReferanserRediger

  1. ^ Levine, J. (2004). «Early Gravity-Wave Detection Experiments, 1960-1975». Physics in Perspective (Birkhäuser Basel). 6 (1): 42–75. doi:10.1007/s00016-003-0179-6. 
  2. ^ Gravitational Radiation Antenna In Leiden

Se ogsåRediger