Gotthard Heinrici
Gotthard Heinrici (født 25. desember 1886 i Gumbinnen i Østpreussen, død 13. desember 1971 i Waiblingen) var en tysk general som deltok i første- og andre verdenskrig.
| Gotthard Heinrici | |||
|---|---|---|---|
 Heinrici (t.h.) sammen med Günther von Kluge i 1943 | |||
| Født | 25. des. 1886[1][2][3] Gumbinnen, Øst-Preussen | ||
| Død | 13. des. 1971[1][3] (84 år) Waiblingen ved Stuttgart | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militært personell | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Königlicher Hausorden von Hohenzollern (ridderkors med sverd), Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd o.a. | ||
| Troskap |  Tyske keiserriket til 1918  Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1945 | ||
| Våpenart | Den tyske keiserlige hær | ||
| Tjenestetid | 1905–1945 | ||
| Militær grad | Generaloberst | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Wehrmacht Heer | ||
| Kommandoer | XXXXIII.armékorps, 4. armé, 1. armé, Armégruppe Weichsel | ||
| Deltok i | Første verdenskrig *Slaget ved Tannenberg (1914) *Slaget ved Verdun Andre verdenskrig *Operasjon Barbarossa *Slaget ved Seelowhøydene | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bakgrunn og familie rediger
Heinrici tilhørte en familie med lange militærtradisjoner, og var sønn av den protestantiske presten Paul Heinrici. Moren tilhørte adelsslekten Rauchhaupt. Han var Gerd von Rundstedts fetter.
Gotthard Heinrici var en dypt religiøs mann som gikk regelmessig til kirke. Hans religiøse overbevisning gjorde ham senere upopulær i nasjonalsosialistiske kretser. Han stilte seg positiv til deler av nasjonalsosialismens politikk, blant annet Lebensraum, men tok avstand fra rasepolitikken.
Han var gift med Gertrude Heinrici, som hadde en jødisk forelder. De fikk en sønn og en datter. På grunn av hans fremstående stilling i det tyske forsvaret opplevde familien ikke nasjonalsosialistisk forfølgelse.
Militær løpebane rediger
Han trådte inn i den prøyssiske arméen i 1905. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som løytnant ved Østfronten og deltok i slaget ved Tannenberg. Senere tjenestegjorde han på Vestfronten og deltok i slaget ved Verdun. Etter en skade fikk han stabstjeneste og var frem til krigsslutt kaptein i 203. infanteridivisjons stab.
Han fortsatte i hæren etter 1920 og var kompanisjef for et infanteriregiment mellom 1924 og 1927. De neste tre årene arbeidet han i forsvarsministeriet. Frem til oktober 1932 var han bataljonskommandør i 3. infanteriregiment. Han ble deretter operasjonsoffiser ved gruppekommandoen i Berlin og senere avdelingsleder i forsvarsministeriet. I oktober 1937 fikk han kommandoen over 16. infanteridivisjon.
Heinrici ble utnevnt til generalmajor i 1936. Ved utbruddet av andre verdenskrig tjenestegjorde han som generalløytnant med sin divisjon på Vestfronten. 20. april 1940 ble han befordret til general av infanteriet og fikk kommandoen over XII armékorps. Dette førte han under det franske felttoget mot Maginotlinjen.
Under Operasjon Barbarossa hadde Heinrici kommandoen over XXXXIII armékorps og deltok i slagene ved Białystok, Minsk, Smolensk og Moskva.
Vinteren 1941-1942 fikk han kommandoen over 4. armé og ledet denne vest for Moskva der han stabiliserte fronten. 1. januar 1943 ble Heinrici befordret til generaloberst. Sommeren 1943 måtte han trekke seg tilbake til Orscha med sin 4. armé, der han lyktes i å stabilisere fronten. Arméen ble knust under den sovjetiske Operasjon Bagration sommeren 1944 og måtte bygges opp på nytt.
17. august 1944 ble Heinrici kommandør for 1. panserarmé. Han måtte trekke seg tilbake gjennom Polen, Østpreussen og Slovakia under store kamper. Heinrich fikk da rykte som en defensiv-spesialist.
I mars 1945 ble Heinrici på grunn av sin suksess som defensivtaktiker utnevnt til kommandør for Heeresgruppe Weichsel. Med denne deltok han i slaget om Berlin. Han ble løst fra posten av Wilhelm Keitel etter å ha foretatt en tilbaketrekning uten å spørre om lov, og det var meningen å stille ham for krigsrett.[trenger referanse] Karl Dönitz valgte imidlertid å ignorere ordren om krigsrett mot Heinrici.
Den sene fasen i Heinricis militære løpebane er typisk for hans anstrengte forhold til nasjonalsosialistisk militærledelse.[trenger referanse] Han hadde flere ganger ignorert ordrer, blant annet når det gjaldt bruk av den brente jords taktikk. Flere ganger hadde han derfor blitt fratatt sin kommando, men på grunn av sin faglige dyktighet ble han alltid gjeninnsatt.[trenger referanse]
Heinrici overga seg til britiske styrker 28. mai 1945 og ble repatriert i mai 1948.
Han døde i 1971 og ble bisatt med militære æresbevisninger.[trenger referanse]
Befordringer rediger
- Fahnenjunker-Unteroffizier (19. juli 1905)
- Fenrik (19. desember 1905)
- Løytnant (18. august 1906)
- Premierløytnant (17. februar 1914)
- Kaptein (18. juni 1915)
- Major (1. februar 1926)
- Oberstløytnant (1. august 1930)
- Oberst (1. mars 1933)
- Generalmajor (1. januar 1936)
- Generalløytnant (1. mars 1938)
- General av infanteriet (1. juni 1940)
- Generaloberst (30. januar 1943)
Utmerkelser rediger
- Jernkorset (1914) II. og I. klasse
- Königlicher Hausorden von Hohenzollern, ridderkors med sverd
- Hanseatenkreuz, Hamburg
- Hausorden vom Weißen Falken, ridderkors II. klasse med sverd
- Reußisches Ehrenkreuz, III. klasse med sverd
- Ehrenkreuz (Schwarzenburg)
- Carl-Eduard-Kriegskreuz Sachsen-Coburg-Gotha
- Carl-Eduard-Medaille, II. klasse med sverd
- Militärverdienstkreuz (Østerrike), III. klasse med krigsdekorasjonen
- Æreskorset for frontkjemper
- Wehrmacht tjenestemedalje IV. til I. klasse
- Spenne til Jernkorset II. og I. klasse
- Østfrontmedaljen
- Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd
- Ridderkors 18. september 1941
- Ekeløv 24. november 1943
- Sverd 3. mars 1945
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Gotthard Heinrici – kategori av bilder, video eller lyd på Commons