Wikipedia

Gottfried Heinrich Stölzel

tysk musiker, musikkteoretiker og komponist

Gottfried Heinrich Stölzel (1690–1749) var en tysk kapellmester, komponist og musikkteoretiker som i sin samtid hadde et ry på linje med Johann Sebastian Bach.

Gottfried Heinrich Stölzel
Født13. jan. 1690[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Grünstädtel
Død27. nov. 1749[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (59 år)
Gotha[5][3]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, skribent, musikkforsker, musikkteoretiker Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Leipzig
FarHeinrich Stölzel
Gottfried Heinrich Stölzel på Commons
Kirka og slottet i Schwarzenberg
Foto: Devilsanddust
Slottsplassen i Sondershausen.
Foto: PodracerHH

Stölzel var en svært produktiv komponist som skrev tusenvis av verk, men ingenting av det han skrev ble trykt mens han levde. Mer enn 600 kirkekantater og i tillegg flere messer, pasjonsverker og serenader er likevel bevart for ettertiden.

Den kjente operaarien «Bist Du bei mir» («Om du er hos meg») fra Anna Magdalena Bachs notebok ble lenge tilskrevet Bach (BWV 508), men har senere vist seg å være komponert av Stölzel.

Biografi rediger

Gottfried Heinrich var det andre barnet i en søskenflokk på ni. Faren Heinrich var skolemester og organist i Schwarzenberg, i Kurfyrstedømmet Sachsen. Moren Katarina Lange var datter av en jurist.

 
Johann Georg Pisendel, en av Stölzels musikervenner

Den første musikkutdannelsen fikk han av faren. 13 år gammel gikk Stölzel på skole i Schneeberg hvor han fikk musikkundervisning av Christian Umblaufft, en elev av thomaskantoren Johann Schelle. I 1705 begynte Stölzel på gymnaset i Gera, og fikk her musikkundervisning av grevens kapelldirektør, Emanuel Kegel. To år senere begynte Stölzel på et teologistudium i Leipzig, slik foreldrene hadde foreslått for ham. Der ga læreren Melchior Hoffmann ham veiledning i komposisjon og hjalp ham med å få oppført sine verk. På denne tiden ble Stölzel også kjent med Johann Friedrich Fasch og Johann Georg Pisendel. Etter et kort studieopphold i Italia oppholdt Stölzel seg i Praha. I 1710 gav han musikkundervisning til adelsfamilier i Breslau og påbegynte flere komposisjoner. Den første operaen, Narcissus, kom i Breslau-tiden. I 1713 reiste han igjen til Italia og knyttet der kontakter med Francesco Gasparini, Antonio Vivaldi og Giovanni Battista Bononcini. Ved hjelp av disse kontaktene fikk han innpass i den internasjonale musikkverdenen.[6]

Til tohundreårsfeiringen for reformasjonen i 1717 ble Stölzel kalt til Bayreuth for å skrive kirkemusikk. Fra 1. januar 1718 til 30. september 1719 var han kapellmester ved hoffet i Gera, en stilling forbundet med store forpliktelser – blant annet var han musikklærer ved gymnaset. Han giftet seg med Christiane Dorothea (1694–1750), datter av hoffdiakon (Hofdiakonus Magister) Johann Knauer i 1719. Sammen fikk de ti barn. I 1719 utnevnte Fredrik II av Sachsen-Gotha-Altenburg ham til hoffkapellmester i Gotha, en post han hadde resten av livet.[7] I Gotha fungerte Stölzel dessuten som musikklærer, skrev flere musikkteoretiske skrifter og var beskjeftiget som forfatter. Han komponerte i alle musikkformene som var vanlige på hans tid og førte hoffkapellet fram til en ny blomstring. Dessuten komponerte han verk for hoffene i Gera, Sondershausen og Zerbst. I 1739 ble han medlem av Correspondierende Societät der musikalischen Wissenschaften (Det korresponderende selskap for musikkvitenskap) som blant annet også Telemann, Bach og Händel var medlemmer av. Selskapet ble grunnlagt i 1738 av Lorenz Christoph Mizler. Det holdt ikke møter på noe bestemt sted, men drev sin virksomhet slik navnet tilsier, per korrespondanse.[8]

Georg Benda var Stölzels etterfølger som hoffkapellmester i Gotha.

Verk rediger

I 1725 tonesatte Stölzel Barthold Heinrich Brockes pasjon Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende JESUS (norsk: Den for verdens synder martrede og døende JESUS) («Brockes-Passion»), som ble uroppført langfredag i Schloss Friedensteins slottskirke. Rundt 1735 sendte Stölzel en avskrift av pasjonsoratoriet til Sondershausen, der den ble oppført en rekke ganger. Kopien i Sondershausen ble bevart, og i 1997 kunne man for første gang i nyere tid høre den igjen.[9] Han skrev en Deutsche Messe – en luthersk messe (Kyrie og Gloria) på tysk språk for firstemmig kor, strykere og basso continuo. Weihnachtsoratorium, en kantatesyklus i ti deler som første gang ble oppført en gang mellom julaften 1736 og Helligtrekongersdag 1737, regnes som Stölzels mest betydningfulle verk.[10]

Fra rundt 1730 utførte Stölzel en mengde komposisjonsoppdrag for hoffet i Sondershausen. Ved siden av leilighetsverk for festlige anledninger, dreide det seg framfor alt om kirkelige vokalverk.[11]

Stölzel skrev også flere orkesterverk, blant annet fire concerti grossi, mange symfonier og en konsert for oboe d'amore. Dessuten kammermusikkverk, oratorier, messer, motetter, pasjoner og verdslige kantater. Størstedelen er tapt, deriblant alle hans fire operaer, Narcissus, Valeria, Artemisia og Orion.

Abhandlung vom Recitativ («Avhandling om resitativet»), som Stölzel skrev rundt 1739, ble ikke publisert før i 1962.[12]

Stölzel var også en god dikter, og skrev mye poesi han brukte i sine egne vokalverker.

Institutt for musikkvitenskap ved Ruhr-Universität Bochum og forskningsinstituttet ved Kloster Michaelstein arbeider med å bygge opp en internettbasert verkfortegnelse over Stölzels oeuvre. Store deler av hans instrumentalmusikk og hans operaer er gått tapt, men mer enn halvparten av hans over 1 200 kjente kirkekantater har overlevd. Det finnes også flere messer, pasjonsverker og serenader i behold.[13][14]

Ettermæle rediger

«Bist Du bei mir». Elisabeth Schumann (1888–1952), sopran.

Enkelte, for eksempel Lorenz Christoph Mizler, regnet Stölzel som en bedre komponist enn Johann Sebastian Bach,[11] og Mattheson regnet Stölzel som en av århundrets største musikere.[15]

Nybegynnere ved pianoet kjenner kanskje Stölzel gjennom noen av stykkene i Anna Magdalena Bachs notebok hvor vi også finner hans sannsynligvis mest kjente verk: arien «Bist Du bei mir» («Om du er hos meg»). Stykket ble lenge tilskrevet Johann Sebastian Bach (BWV 508) fordi komponisten ikke var angitt i noteheftet. Arien stammer fra Stölzels opera Diomedes oder die triumphierende Unschuld, (meningsoversettelse: Diomedes og den triumferende uskyld) som ble uroppført i Bayreuth 16. november 1718. Partituret er forsvunnet.[16] En kopi av arien lå i Sing-Akademie zu Berlins arkiv, og ble regnet som tapt i et alliert luftangrep under andre verdenskrig, men i år 2000 ble den gjenoppdaget i konservatoriet i Kiev. Continuostemmen i BWV 508 er forandret i forhold til Stölzels arie, og siden håndskriften er Anna Magdalena Bachs, er det usikkert hvem som skrev den.[17]

Georg Benda, Stölzels etterfølger som kapellmester ved hoffet i Gotha, skrev i 1778: «... Bare de beste av min forgjengers arbeider, de som selv i dag kan brukes som kirkemusikk, er tatt vare på, siden jeg allerede for lenge siden skilte det ut fra det ubrukelige søppelet og oppbevarte det i huset mitt.»[18] Dette kan tyde på at leilighetsmusikk (fødselsdagskantater, serenatas), operaer og lignende, og størstedelen av Stölzels instrumentalmusikk gikk tapt allerede i Bendas levetid. «Søppelet» ble åpenbart lagt på loftet i slottet hvor det utette taket eksponerte manuskriptene for regnvann, med mugg- og råteskader som resultat. Gnagere tok også for seg av papiret.

En annen grunn til at så mye musikk forsvant, kan være at musikerne ved hoffet averterte instrumenter og manuskripter til salgs i Gothas aviser. Det ser ut til at Stölzel selv gjorde dette, og med Bendas negative syn på Stölzels instrumentalstykker blir det antatt at musikerne følte at det var fritt fram å selge manuskriptene. Tapene er enorme: Stölzel skal ha komponert over 18 orkestersuiter uten at en eneste er bevart, dessuten 90 «serenatas» (vokalstykker framført som taffelmusikk). Av de flere tusen komposisjoner som utelukkende ble oppført i Gotha er bare 12 bevart.[19]

Hoveddelen av det bevarte materialet etter Stölzel kommer fra Sondershausen, der man i 1870 fant en kasse med manuskripter gjemt bak orgelet. I Sondershausen ble 339 kirkekantater, to pasjoner, en Te Deum og ti verdslige kantater reddet for ettertiden.[11]

Referanser og noter rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Česká divadelní encyklopedie, Česká divadelní encyklopedie ID Stölzel,_Gottfried_Heinrich, encyklopedie.idu.cz, besøkt 16. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stölzel-gottfried-heinrich[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «MGG Online». www.mgg-online.com (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  7. ^ Cappelens musikkleksikon. BInd 6. Oslo: Cappelen. 1980. s. 212. ISBN 8202036909. 
  8. ^ «Lutz Felbick - Lorenz Christoph Mizler de Kolof». www.mizler.de. Besøkt 3. desember 2021. 
  9. ^ Ludger Rémy i programheftet til cpo-innspillingen fra 1998
  10. ^ Anmeldelse av CD-en Stölzel: Christmas Oratorio – Epistle Cantatas Md&g 6051232 Arkivert 10. desember 2017 hos Wayback Machine., David Vernier, ClassicsToday.com
  11. ^ a b c Anmeldelse av CD-en Cantatas for Pentecost CPO 999 876-2, Johan van Veen, MusicWeb International
  12. ^ Werner Steger, Gottfried Heinrich Stoelzels «Abhandlung vom Recitativ» (1962).
  13. ^ Biografi, verk og forskning Arkivert 18. februar 2008 hos Wayback Machine., på sidene til Ruhr-Universität Bochum
  14. ^ «Stölzel-Repertorium - Forschung & Sammlungen - Kulturstiftung Sachsen-Anhalt». www.kloster-michaelstein.de. Besøkt 1. desember 2021. 
  15. ^ Anmeldelse av CD-en «Two Sonatas» CPO 777094[død lenke], Johan van Veen, MusicWeb International
  16. ^ Riktignok er det bevart et teksthefte i et samlebind som er en del av Bibliothek des Historischen Vereins für Oberfranken som dag oppbevares i universitetsbiblioteket i Bayreuth. Katalogoppføring[død lenke])
  17. ^ Andreas Glöckner i Bach Jahrbuch 2002, s. 172-174.
  18. ^ «Nur die besten Arbeiten meines Vorgängers, von welchen man noch izt beÿ den Kirchen-Musiken einigen Gebrauch machen könnte, sind gerettet, weil ich solche schon vor langer Zeit von dem unbrauchbaren Wuste abgesondert und eigends in meinem Hause verwahrt habe.»
  19. ^ Christian Ahrens: Zu Gotha ist eine gute Kapelle … Aus dem Innenleben einer thüringischen Hofkapelle des 18. Jahrhunderts, Stuttgart 2009)

Litteratur rediger

  • Fritz Hennenberg: Das Kantatenschaffen von Gottfried Heinrich Stölzel. Leipzig: Dt. Verl. für Musik, 1976 (Bidrag til musikkvitenskapelig forskning i DDR 8) (Leipzig, Phil. F., Diss. v. 9. februar 1965)
  • Manfred Bachmann (red.): Gottfried Heinrich Stölzel – Komponist des Barocks. I Kleine Chronik großer Meister – Erzgebirger, auf die wir stolz sind. Del 1, trykk og forlag Mike Rockstroh, Aue 2000, s. 69-71
  • (de) Robert Eitner: «Stölzel, Gottfried Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 36, Duncker & Humblot, Leipzig 1893, s. 429 f.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gottfried_Heinrich_Stölzel&oldid=23314382»