Goterkrigen 377–382

Goterkrigen 377–382 var en rekke gotiske slag og plyndringer av det østlige Romerriket på Balkan sent i det 4. århundre. Krigen, og særlig slaget ved Adrianopel, var et avgjørende vendepunkt i Romerrikets historie, den første av de barbariske invasjonene som til slutt førte til Romerrikets fall.

Bakgrunn

Sommeren og høsten 376 ankom titusenvis av omplasserte gotere og andre stammer Donau–grensen til Romerriket og ba om asyl fra hunnerne. Goternes leder Fritigern appellerte til den romerske keiseren Valens om å få slå seg ned med sitt folk på den sørlige bredden av Donau hvor de håpet å finne tilflukt fra hunnerne som manglet evnen til å krysse den brede elven i full styrke. Valens tillot dette og hjalp til og med goterne over elven, antagelig ved festningen Durostorum.

Valens lovet goterne dyrkbar jord, rasjoner med korn og beskyttelse under de romerske arméene som foederati. Hans viktigste grunn for å raskt akseptere goterne inn i romersk territorium, var å øke størrelsen på sin hær og få et nytt skattegrunnlag for å øke inntektene. Utvelgelsen av gotere som fikk krysse Donau var utilgivelig. De svake, gamle og syke ble etterlatt på den nordlige bredden til sin skjebne mot hunnerne. De som krysset skulle ha fått sine våpen konfiskert, men romerne som hadde ansvaret aksepterte bestikkelser for å la goterne beholde sine våpen.

Utbrudd

Så mange mennesker i et så lite område førte raskt til hungersnød blant goterne, og Roma var ikke i stand til å levere maten de var blitt lovet eller jord. De samlet goterne i en midlertidig oppbevaringsområde omgitt av en bevæpnet romersk garnison. Der var bare nok korn til den romerske garnisonen, derfor lot de bare goterne sulte. Romerne gav et forferdelig alternativ: bytte slaver (ofte barn og unge kvinner) mot hundekjøtt. Da Fritigern appellerte til Valens om hjelp, ble han fortalt at hans folk ville finne mat og handle i markedene i byen Marcianopel langt unna. Uten alternativ, dro noen gotere sørover i en dødsmarsj og mistet sine gamle og syke på veien.

Da de til slutt nådde Marcianopels porter, ble de stengt ute av byens militære garnison og nektet å komme inn, og for å fornærme ytterligere forsøkte romerne uten hell å myrde de gotiske lederne under en bankett. Åpent opprør fulgte. Hovedmengden av gotere tilbrakte resten av 376 og tidlig i 377 nær Donau mens de plyndret mat fra den omkringliggende regionen. Romerske garnisoner var ute av stand til å forsvare isolerte fort, men mesteparten av området var sårbart for gotisk plyndring.

Krigen

Sent vinteren 377 begynte krigen for fullt og ville vare i seks år før fred ble inngått i 382. De gjenværende goterne flyttet sørover fra Donau til Marcianopel og dukket opp nær Adrianopel. Den romerske responsen var å sende en styrke under Valens for å møte og beseire goterne. I 378 rykket Valens nordover fra Konstantinopel og ble beseiret (og selv drept) i slaget ved Adrianopel (dagens Edirne i det vestlige Tyrkia). Seieren gav goterne frihet til å herje fritt, plyndret mens de beveget seg gjennom Thrakia i resten av 378. I 379 møtte goterne bare lett romersk motstand og rykket nordvestover inn i Dacia og plyndret den regionen.

I 380 delte goterne seg inn i tervingi og greuthungi stammene, delvis på grunn av vanskeligheter med å holde et så stort antall med forsyninger. Greuthungi flyttet nordover inn i Pannonia hvor de ble beseiret av den vestlige keiseren Gratianus. Tervingi under Fritigern flyttet sørover og østover til Makedonia hvor de innhentet «beskyttelsespenger» fra landsbyer og byer fremfor å plyndre dem umiddelbart. I 381 drev styrkene til det vestlige riket goterne tilbake til Thrakia hvor de til slutt i 382 inngikk fred 3. oktober.

Konsekvenser

Innen slutten av krigen hadde goterne drept en romersk keiser, ødelagt en romersk armé og lagt store områder av det romerske Balkan øde, mye av dette området kom seg aldri igjen. Romerriket hadde for første gang fremforhandlet en fredsavtale med en autonom barbarstamme innenfor rikets grenser, en situasjon som en generasjon tidligere ville vært utenkelig.

Lærdommen gikk ikke tapt for andre stammer i tillegg til goterne selv som ikke ville forbli fredelige så lenge. Innen hundre år kollapset det vestlige riket under presset for fortsatte invasjoner ettersom riket ble delt opp i barbariske kongedømmer.

Litteratur

• Ammianus Marcellinus, hovedkilden for de to første årene, til og med slaget ved Adrianopel. Kildene for de siste fire årene er tynne.
• Peter Heather (2005). The Fall of the Roman Empire. ISBN 0-19-515954-3