Åpne hovedmenyen
Hovedbygningen og «litjstuggu» sett fra sørøst
Adkomst til tunet, mellom stabburene og driftsbygningen

Gjesvål (gnr. 31, bnr. 7) er en gård på Fannrem i Orkdal kommune. Hovedbygningen fra 1773, med det spesielle seteritaket, er fredet. I flere kilder, som for eksempel Orkdalsboka, er også sidebygningen, «litjstuggu», omtalt som fredet. Denne fredningen ble aldri tinglyst, så den regnes ikke lenger som gyldig. I Riksantikvarens base over fredede kulturminner er den omtalt som «ikke fredet».[1]

GårdsnavnetRediger

Gårdsnavnets betydning er ikke entydig forklart. Navneforskeren Oluf Rygh brukte formen Gjesvaal som hovedinnførsel i Norske Gaardnavne (1901).[2] Han mente at Gjesvål-navnet kom fra Geitisváll, der siste ledd, -váll, betyr jord ryddet ved brenning, og at dette senere, som i flere andre gårdsnavn, er forvekslet med -voll. Første ledd kan komme fra mannsnavnet Geitir. Rygh fant det sannsynlig at formen Geitaswale, som finnes i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet,[3] er en feilskriving for Geitiswale, Geitirs váll. Rygh gjengir flere skrivemåter: Gidtzuoldt (1590), Gisuold (1624), Giesuoll (1626), Gißuold (1664) og Gisvold (1723).

Slektsnavnet for eierne har vært skrevet Gisvold i flere generasjoner, men gårdsnavnet skrives fortsatt på flere vis, også innen forvaltningen. Både Gjesvål, Gjesvold og Gisvold er i bruk. Den offisielle skrivemåten (siden 1. januar 1968) er Gjesvål, ifølge Statens kartverks base.[4]

Gårdsnavnets alder er heller ikke kjent, men i Orkdalshistoria har historikeren T.E. Sæveraas kategorisert gårdsnavnene i Orkdal slik: kategori 1: svært gamle navn; kategori 2: navn fra eldre jernalder; kategori 3: navn fra yngre jernalder og kategori 4: navn fra kristen middelalder. Gjesvål er plassert i kategori 1. Om denne kategorien skriver Sæveraas blant annet: «Til de eldste gardsnavna hører dessuten de navna som ikke lar seg forklare ut fra kjent nordisk språktilfang. Disse gardsnavna kan gå tilbake til den eldste gardsbebyggelsen i Norge, det vil si langt tilbake i førkristen tid».[5]

HistorieRediger

Gjesvål er nevnt i blant annet tingbøker, matrikler, skattelister og branntakster gjennom tidene. Den har vært lensmanns-, fogd-, kapellans- og offisersgård.[6] I det femtende og sekstende århundre, frem til reformasjonen, tilhørte gården erkebiskopen i Nidaros. I 1430-årene fikk erkebiskop Aslak Bolt utarbeidet en oversikt over jordeiendommer som hørte inn under erkebiskopen. Gjesvål er en av de mer enn 3 000 gårdene i denne oversikten.[7]

Etter reformasjonen ble gården krongods. Først frem mot 1700-tallet kom den i privat eie.[6]

Den nåværende eiers slekt kom til Gjesvål i 1838, og gården har ikke vært delt etter 1850.[8]

Gjesvål og Orkdal kirkeRediger

 
Middelalderkirken på Grøtte. Tegning: Gerhard Schøning i 1773, året etter at Henrik Schiødt kjøpte den

Middelalderkirken som tidligere sto på Grøtte, tilhørte Gjesvål fra rundt 1750 til 1794.

Rundt 1720 ble kong Fredrik IV rådet av sine finanseksperter til å selge unna kirker og prestegårder. Etter ønske fra kongen ble salget avgrenset til kirkene.[9] Orkdal kirke ble solgt til de første private eierne i 1725. Den var på den tiden svært forfallen etter mange år med ulike forpaktere. 500 takstein var borte, inventar var tapt eller ødelagt, mye av treverket var råttent.[10] I 1750-årene kjøpte Fredrik Ibsen på Gjesvål og svogeren, Hans Bull, kirken.

I 1772 kjøpte den nye eieren av Gjesvål, trondheimskjøpmannen Henrik Schiødt,[11] begge kirkepartene. Kirken hadde ikke store eiendommer, men korntienden var en sikker, årviss inntektskilde.[9]

I visitasalmanakken etter bispevisitasen i 1780, ble Schiødt omtalt som «en blandt de rosværdige kirkeeiere der aarlig har ladet denne kirke tilse og vedligeholde».

Da kongen solgte kirkene til pengesterke private eiere, bestemte han at bygdefolket skulle levere det som trengtes av materialer til reparasjon og vedlikehold. Dette syntes de var svært urettferdig, og etter gode år for jordbruket, ønsket bygdefolket selv å kjøpe og eie kirken. Schiødt var villig til å selge, og på et allmannamøte i 1794 kjøpte bygdefolket kirken «med tiend, jordegods, landskyld, stolpenger og alle de tilhørende ornamenter».[12]

I 1800 ble det bestemt, ved kongelig resolusjon 4/7, at halve Gjesvål skulle kjøpes til kapellangård. Kapellanen bodde deretter på Gjesvål til 1814, da kapellaniet ble nedlagt.[13]

HovedbygningenRediger

 
Hovedbygningens fasade mot vest
 
Inngangsdør, hovedbygningen. 1773 er årstallet da bygningen sto ferdig. Initialene H.S. og A.S.: Henrik Schiødt og Anne Cathrine Schiødt
 
Vindu i første etasje mot tunet

Det herskapelige våningshuset sto ferdig i sin nåværende form i 1773. Dette årstallet finnes både i vindfløyene og på overstykket over inngangsdøren. Basert på den spesielle takformen og utformingen av portalen over hovedinngangen, antok arkitekturhistorikeren Guthorm Kavli at trondheimsbyggmesteren Heinrich Kühnemann kan ha vært arkitekten bak bygningen.[14]

Bygningene på Gjesvål brant ned på slutten av 1750-tallet. 11 hus brant ned til grunnen. Et tingsvitne sa at hele gården ble lagt i aske,[15] men da det ble holdt befaring av bygninger og gjerder i 1766, ser det ut til at våningshuset hadde unnsluppet brannen. Bygningen ble spesielt nevnt i befaringsrapporten, som meget forfallen. Vinduer og dører var i svært dårlig stand og «Sengekammers bygd til den store lån på den østre side forfaldent og forraadned».[16]

Da Schiødt overtok gården i 1772, ble det igjen holdt befaring. Det var da 18 hus på gården, de fleste forfalne. I rapporten etter befaringen står det om hovedbygningen blant annet at andre etasje var ganske forfallen og måtte «rives til bjelkerne». Andre etasje, slik den fremstår i dag, ble i sin helhet bygget i Schiødts tid. I tillegg gjennomgikk bygningen store ombygninger, slik at den i dag fremstår som en bygning fra senbarokken, med visse trekk fra rokokkostilen.[17]

Hovedbygningen er en laftet trebygning, med en grunnflate på rundt 7x27 m, i to og en halv etasje, kledd med stående panel. Seteritaket er kledd med skiferheller. Inngangsdøren er tofløyet, med en frodig barokk karakter.[8]

Fasaden mot vest er strengt symmetrisk om bygningens midtparti. På hovedfasaden mot tunet er symmetrien brutt. Der er det tilføyd et inngangsparti, sannsynligvis mot slutten av 1800-tallet.[8] Arkitekt Odd Brochmann har i Bygget i Norge tegnet østfasaden slik han antar den så ut i sin opprinnelige form, med gjennomført symmetri også her. Han omtaler forøvrig bygningens utforming som «en blanding av det pompøse og det noe troskyldige, som om de stedlige håndverkere ikke riktig har kunnet følge byggherrens intensjoner». Han mener dette kommer spesielt godt til uttrykk i «de primitivt utformede gavler» over førsteetasjens vinduer, og "den rokokko-pregede, svulstige bekroning av inngangsdøren".[18]

Overstykker over inngangsdører på tre trønderske bygninger fra slutten av 1700-tallet
Antatt arkitekt: Heinrich Kühnemann

InteriørRediger

 
Supraporta over dør mot nord i bestestua
 
Supraporta over dør mot sør i bestestua

Ingen av de langsgående veggene i første etasje er bærende. Denne etasjen hadde opprinnelig en gjennomgående midtgang. Kunsthistorikeren Tonte Hegard mente det var sannsynlig at alle værelsene i denne etasjen opprinnelig var i full bredde.[19] Gjennom årene er det foretatt flere bygningsmessige endringer inne i huset. Rundt 1875 ble det for eksempel foretatt ombygginger og ominnredninger. Da var det fire oppsittere på denne ene gården. Alle fire familiene bodde i hovedbygningen.[20]

Brochmann mente at de ombygginger som er foretatt gjør at man ikke kan vite hvordan huset opprinnelig var innredet og hvordan rommene ble anvendt.[18]

I andre etasje er det værelser i dobbel rekke, med unntak av et langkammers i den søndre delen. «Seterietasjen» er brukt som et vanlig loft, en oppbevaringsetasje. I 1960 fjernet konservator Jon Seter overmaling over dørene i «bestestua», og dørstykker fra 1770-årene kom for dagen

De andre bygningeneRediger

Både sidebygningen, stabburene og driftsbygningen er nyere enn hovedbygningen fra 1773.

SidebygningenRediger

 
Litjstuggu, sørfasade

Sidebygningen, «litjstuggu», som ligger øst for hovedbygningen, har vært brukt som «bårstu». I Trøndelag har borgestue, eller bårstu, tradisjonelt vært brukt om hus for tjenerskap eller arbeidsfolk.[21] Denne bruken er beskrevet i en branntakst for Gjesvål fra 1814.[22]

Bygningen er laftet i to etasjer. Den har stående panel og saltak tekket med skiferheller. Det toetasjes trappehuset ble oppført rundt 1950.[23]

Oppføringsåret er ukjent, men basert på kjente dokumenter og bilder fra 17- og 1800-tallet, kan den være fra rundt 1800. Ut fra materialbruk og utforming har Hegard antatt at den er bygget rundt 1850,[24] men dette ser ut til å være for sent:

Befaringsrapporten fra 1772 omtalte en bårstue som var «aldeles ruinered» og «at den bare er til brændeved», så den ble nok revet.[25] At den «er til brændeved» bare omtrent 15 år etter den store brannen, tyder på den ikke var gjenoppbygd etter denne, men at heller ikke bårstua brant ned på 1750-tallet.

I 1801 pantsatte daværende eier, lensmann Mæhlum, «sin nye stuebygning» for 603 riksdaler.[26] Ettersom hovedbygningen ble ferdigstilt i 1773, kan denne nye stuebygningen være en ny bårstue. Noen andre stuebygninger finnes ikke på gården.

I 1814 ble det igjen holdt befaring i forbindelse med salg. I befaringen er det nevnt en bårstue med 12 vindusfag, slik den nåværende sidebygningen har. Den sidebygningen som er vist på to prospekter fra tidlig 1800-tall ser også ut til å ha 12 vindusfag; seks av dem er synlige på fasaden mot nord.

StabbureneRediger

 
Stabburene sett fra vest.
 
Stabburene sett fra øst.

Det finnes to stabbur på gården, «storburet» og «litjburet». Oppføringsår er ukjent også her, men i branntaksten fra 1814 er det bare nevnt ett bur, en «stolpebu». Halvor Vreim nevner også bare ett stabbur i sin bok Lade i Trondheim og glimt av andre storgårdsanlegg i Trøndelag, publisert i 1964.[27]

Begge burene er laftet med ett rom i hver etasje. Litjburet har to etasjer, storburet har to etasjer pluss en halvetasje, et loft. Bygningene er utvendig bordkledd, bortsett fra den delen av veggene som vender mot det andre buret, det vil si litjburets nordvegg og deler av storburets sørvegg, der tømmerveggene er synlig. Saltakene er i hovedsak tekket med tegl, men litjburets tak har skifer på nordsiden.[28]

Burene ble flyttet til sin nåværende plassering i forbindelse med oppføring av driftsbygningen.[29]

Ingen av stabburene er nevnt i Riksantikvarens database over kulturminner.[1]

DriftsbygningenRediger

 
Driftsbygningens sørvegg med låvebru
 
Driftsbygningen sett fra hovedbygningen

Driftsbygningen ble oppført i 1909. Den er en trefløyet bygning i to etasjer. Konstruksjonen er bindingsverk med låvepanel. Bygningen ble reist den gangen det ennå var dyr på gården, og inneholder fjøs, stall, hønsehus, korn- og høylåve.[28]

Referanser og fotnoterRediger

  1. ^ a b Informasjon om Gjesvål på kulturminnesok.noBesøkt 30. april 2017
  2. ^ Rygh, Oluf (1901) Norske Gaardnavne (...) : Søndre Trondhjems amt, s. 128–129. Kristiania, Fabritius.
  3. ^ Bolt, Aslak (1430-årene/ny utg. 1997) Aslak Bolts jordebok, s. 87 A. Oslo, Riksarkivet. ISBN 8254800529
  4. ^ Gjesvål i Statens kartverks base
  5. ^ Sæveraas, Torgeir Ekerholt (2010) «Gardsnavna i Orkdal kommune», Orkdalshistoria, bind 1, s. 146. Orkdal: Orkdal kommune. ISBN 9788299838115
  6. ^ a b Skrondal (1966), s. 131
  7. ^ Jørgensen, Jon Gunnar (1997) Aslak Bolts jordebok, s. 87B. Oslo : Riksarkivet (e-bok fra bokhylla.no)
  8. ^ a b c Hegard (1986), s. 211
  9. ^ a b Skrondal (1961), s. 183
  10. ^ Skrondal (1958), s. 183
  11. ^ Tradisjonen sier at Schiødt var en dansk adelsmann, men det er ikke funnet noen dokumentasjon for dette. Ifølge kirkeboken fra Vår Frue kirke i Trondheim, ble han døpt der 28. september 1741: Digitalisert utgave av kirkeboken fra Vår Frue Familien kom fra Slesvig til Trondheim på 1700-tallet. Der slo de seg ned som kjøpmenn. I 1794 er Henrik Schiødt omtalt som kjøpmann. Kilde: Hegard (1986), s. 211
  12. ^ Skrondal (1961), s. 186–87
  13. ^ Skrondal (1961) s. 182
  14. ^ Kavli (1966), s. 229
  15. ^ Skrondal (1966), s. 134
  16. ^ Skrondal (1966), s. 136
  17. ^ Grimeland (1924), s. 70
  18. ^ a b Brochmann, Odd (1979)Bygget i Norge : en arkitekturhistorisk beretning. B. 1, s. 260. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205114943 (e-bok fra bokhylla.no)
  19. ^ Hegard (1986), s. 212
  20. ^ (legg inn nb.no-lenke)Grimeland (1924), s. 71
  21. ^ Definisjon av «borgestue» i Norsk historisk leksikon(1981), s. 48 (e-bok fra bokhylla.no)
  22. ^ Skrondal (1966), s. 139
  23. ^ Hegard (1986), s. 212
  24. ^ Hegard (), s.
  25. ^ Skrondal (1966), s. 136
  26. ^ Skrondal (1966), s. 139
  27. ^ Vreim (1964), s. 17
  28. ^ a b Hegard (1986), s. 213
  29. ^ Hegard (1986), s. 211

LitteraturRediger

 
Rester av den gamle humlehagen (2014). Humlehagen ble nevnt i befaringsrapportene fra 1766 og 1772

Eksterne lenkerRediger