Gjæslingan fyr
Gjæslingan fyr, eller Gjeslingene fyr, er et ledfyr for farleden over Folda, og ligger på holmen Haraldsøykråka ved fiskeværet Sør-Gjæslingan i Nærøysund kommune i Trøndelag.
| Gjæslingan fyr | |||
|---|---|---|---|
 Gjæslingan fyrstasjon på den lave holmen Haraldsøykråka. | |||
| Fylke | Trøndelag | ||
| Kommune | Nærøysund | ||
| Opprettet | 1877 | ||
| Fyrlistenummer | 530000 | ||
| Fyrtårn | |||
| Høyde | 24,3 | ||
| Form | Rødt tårn på hvit bygning | ||
| Byggemateriale | Støpejern og betong | ||
| Fyrlys | |||
| Lyskarakter | FI W 10s | ||
| Lysstyrke | 734 000 | ||
| Lyshøyde | 23,3 | ||
| Lysvidde | 14,7 | ||
| Status | |||
| Eier | Kystverket | ||
| Avbemannet | 1987 | ||
| Automatisert | 1987 | ||
 Gjæslingan fyr 64°43′37″N 10°51′15″Ø | |||
Fyret ble bygd fra 1875 til 1877. Selve fyrtårnet er i støpejern og står på en sokkel av tilhugget stein. Inntil det opprinnelige fyrtårnet ble det i 1938 bygget en fire etasjer høy boligenhet i armert betong. Fyrstasjonen ble regnet som en av de aller mest utsatte på grunn av sjøen som slår over bygningen i dårlig vær. Opprinnelig bodde fyrvokterne sammen med familiene sine på stasjonen, men på grunn av den psykiske påkjenningen ble denne ordningen avviklet i 1902. Fyret ble automatisert og avfolket i 1987.
Historie og utvikling rediger
Bakgrunn for etableringen rediger
Bakgrunnen for etablering av en fyrstasjon på Gjæslingane var en økning av dampskipstrafikken nordover i 1870-årene. På den åpne og utsatte havstrekningen Folla var det fra flere hold ytret ønske om et fyr i nordenden av strekningen. Fyret skulle belyse innseilingen fra Folla gjennom Ellingråsa, som er en del av kystleden frem til munningen av Namsenfjorden. Haraldsøykråka, den største holmen i den sørlige delen av Sør-Gjæslingan, ble utpekt som det mest passende sted. Denne holmen er ikke høyere enn tre meter, slik at havdønningene fra sørvest ofte slår over den. Holmen ligger cirka 24 km sørvest for Rørvik i Vikna kommune.[1][2]
I 1870-årene ble det bygget mange fyr på utsatte steder. I tillegg til Gjæslingan ble det anlagt fyrstasjoner på Torbjørnskjær, Marstein, Hestskjæret, Åsvær og Træna. Bakgrunnen for dette var at en på denne tiden ble kjent med betong som et godt byggemateriale. Dermed turde en å anlegge fyr på betydelig mer utsatte steder enn tidligere. En annen utvikling var overgang fra fetoljer til parafin, noe som førte til meget bedre lysstyrke. Fyrene ble også utnyttet bedre ved hjelp av fyrkarakter, altså forskjellige blinkende og faste lyssignaler, slik at mange fyr i samme område kunne skjelnes fra hverandre. En begynte også med farget lys, slik at urene farvann kunne få annen farge enn de rene.[3]
Byggingen av fyret rediger
Fyrbygningen skulle bestå av et 17 meter høyt fundament av hugget naturstein, i fundamentet skulle de laveste tre meterne være massive.[1] Tårnets høyde ble planlagt til 6 meter. Det skulle settes inn et 4. ordens lynblinkapparat.[4] Som en ekstra beskyttelse for støpejernstårnet skulle det settes opp en 3 meter tykk levegg av stein mot sørvest. Denne skulle ha avtagende tykkelse mot toppen.[1] Det var vanlig å bygge store sokler under fyrtårnene for å heve disse så høyt opp at sjøen ikke skulle kunne slå opp mot dem. Samme konstruksjon med høy sokkel ble valgt på Grip fyr og Kya fyr, som sammen med Gjæslingan fyr regnes for å være de tårnene som står aller mest utsatt til.[5]
Byggingen av fyret startet i slutten av mai 1875. På grunn av dårlig vær oppstod store vanskeligheter under byggingen. Det ble i løpet av en uke bygget en brakke på holmen, men sjøen skyllet vekk de fleste materialene en hadde fått på plass. Imidlertid greide en å få bygget én etasje av fundamentet før høststormene tok til. I fundamentet ble redskap og materialer stuet bort og dekket over. Nå ville en ikke stole på at arbeidsbrakken ville bli stående gjennom vinteren. I januar 1876 blåste det opp til orkan som igjen feide vekk arbeidsbrakken, dessuten ble bryggen også slått i stykker. Bryggen var helt nødvendig for å få satt i land sand og sement, dermed oppstod forsinkelser i byggingen. Også ved en senere anledning ble kaien ødelagt. I tillegg var det så dårlig vær i juli og august 1876 at arbeidet måtte innstilles.[1] For å komme i land ble arbeiderne heist med kran fra båt over til holmen; en kjetting med en hake ble svingt ut over båten og denne grep karene fast i, så ble de løftet og svingt inn på fast grunn.[2]
Omsider ble fyret tent etter en kostbar og komplisert byggeperiode,[2] første gang den 10. oktober 1877. Det var da innredet tre rom og kjøkken i tårnet.[1] På holmen var det også satt opp et naust. Fra naustet gikk det en skinnegang til landingsplassen.[4]
Senere utvikling rediger
Fyrstasjonen var planlagt for å være en såkalt «familiestasjon», det vil si at fyrbetjeningens familier også skulle ha fyret som bosted. Man var oppmerksom på at det ville bli en utfordring, og stasjonen ble hevdet å bli den verste i landet. I et brev til departementet het det at livet på fyret ville medføre «mer end vanlig Savn og Besværligheter, Spænding og Sindets uro, der vil være forbundet med at se Sjøen overskylle Boligen lige til Toppen». At forholdene var vanskelige, ble bekreftet i 1896, da en postfører under tjeneste ved fyret druknet. I 1902 ble det derfor bestemt at fyrstasjonen ikke skulle være oppholdssted for betjeningens familier.[4]
I 1913 ble det opprettet et bifyr. Dette ble plassert 4 meter lavere enn hovedfyret, men i samme tårn. Bakgrunnen var at et ruteskipsselskap hadde søkt om belysning inn Stangholmleia inn til Sør-Gjæslingan.[4]
Landingsforholdene ble forbedret i 1928, da det ble brukt 200 000 kr til dette formålet.[6]
I 1938 ble det foretatt en stor ombygging av fyret ved at en fireetasjers bygning i armert betong ble ført opp helt inntil tårnet. I første etasje av denne ble det laget et naust, samt plassert en oljetank for et sentralfyringsanlegg. Maskinhall og vaktrom ble anlagt i andre etasje. Videre ble det innredet felles stue og kjøkken, samt fire soverom i tredje og fjerde etasje. Året etter ble det installert diafontåkesignal med fire trykklufttanker i den eldste del av bygningen.[4]
Fyret ble elektrifisert i 1961, da det fikk installert elektriske aggregater. Med dette ble også fyrlyset vesentlig forsterket. Frem til 1972 var det tre mann på vakt på fyret, mens en fjerde hadde frivakt på land. Senere ble ordningen gjort om til to mann på fyret og to mann på fritørn, i to eller tre uker av gangen.[4] I 1987 ble fyret automatisert og avfolket.[7]
Det oppstår hyppig skader på fyret under vinterstormene,[8] under en storm i 1990-årene etter at fyret ble automatisert ble deler av fyrets interiør ødelagt. Imidlertid er et boligrom bevart og viser at disse var forseggjort og påkostet. Dette er omtalt i Nasjonal verneplan for fyrstasjoner, hvor det videre står beskrevet at fyrstasjonen har høy fyrhistorisk verdi. Den viser to epokers materialbruk og formspråk. Anlegget har særpreg, og den borgaktige bygningen har stor miljøskapende verdi.[7]
Fyret ble foreslått fredet i nasjonal verneplan i 1997, men Riksantikvaren trakk senere tilbake fredningsforslaget. Da forslaget ble trukket la man vekt på at vedlikehold av et fredet fyr ville være krevende på grunn av beliggenheten, og at den vanskelige tilgangen samtidig reduserte allmennhetens opplevelsesverdi ved fyret. Uten fredning, uten vedlikehold og uten rivning ser man for seg at fyret skal «dø i skjønnhet»; det vil være tilgjengelig som landemerke for båtfolket i noen år, men «etter hvert som vind og sjø fortærer bygningen over tid, vil stasjonen som kunnskapskilde gå tapt.»[9]
Tekniske fyrdata rediger
Fyret er et rødt jerntårn på en hvit betongbygning. Lyshøyden er 23,3 meter over høyvann for hovedfyret, og 19,3 meter for bifyret. Hovedfyrets lysstyrke er på 734 000 Candela,[1] og lysvidden er på 9 nautiske mil.[10] Bifyret har en lysstyrke på 460 cd og en lysvidde på 7,9 nautiske mil.[1] Lyskarakteren er FI W 10s,[10] hvilket betyr at det gir fra seg et hvitt lysblink hvert 10. sekund. Bifyret gir fast lys med to fargede sektorer.[1] Fyret er også et radarfyr som gir ut signalet «G».[10]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g h Bjørkhaug: Norges fyr side 135.
- ^ a b c Herje, Torunn (1999). Kysten vår: Namdalskysten gjennom 10000 år. Namsos: Kystbok. s. 132. ISBN 8291134243.
- ^ Rode, C.F.: Norges fyrvesen side 84.
- ^ a b c d e f Bjørkhaug: Norges fyr side 137.
- ^ Rode, C.F.: Norges fyrvesen side 140.
- ^ Rode, C.F.: Norges fyrvesen side 152.
- ^ a b Danckert Monrad-Krohn (1997). «Gjeslingene fyrstasjon». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5.
- ^ Krogstad, Gunnar S. (1999). Gjæslingan: fra Hans Nielsen Hauge til Woxengs samlinger. [Trondheim]: [G.S. Krogstad]. s. 84.
- ^ Hilde Arna Tokle. «Statens fredede og verneverdige bygninger i Nord-Trøndelag. 3. Fyrstasjoner». Årbok for Nord-Trøndelag 2007
- ^ a b c norgeskart.no, Kartverket
Litteratur rediger
- Rode, C.F. (1941). Norges fyrvesen: fyr-, merke- og ringevesenet gjennom 250 år. Oslo: Steenske forlag.
- Bjørkhaug, Birger og Poulsson, Svein (1987). «Gjeslingene fyrstasjon». Norges fyr – Fra Stad til Grense-Jakobselv. 2. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250408543.