Gisle Johnson
| Gisle Johnson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. september 1822[1][2][3] Halden[4] | ||
| Død | 17. juli 1894[1][2][3] (71 år) Nøtterøy | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund |
||
| Far | Georg Daniel Barth Johnson |
||
| Barn | Jonathan Johnson |
||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo |
||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab |
||
| Utmerkelser | St. Olavs Orden |
||
Gisle Christian Johnson (født 10. september 1822 i Halden, død 17. juli 1894 i Tønsberg) var en norsk teolog.
Liv og virkeRediger
Han hadde slekten fra Island (se slekten Johnson), men vokste opp i Kristiansand, og tok teologisk embetseksamen i Christiania i 1845. Deretter hadde han et studieår i Tyskland hvor han kom i kontakt med Carl Paul Caspari. Gisle Johnson ble i 1849 lektor ved universitetet, og i 1860 ble han ansatt som professor, først i systematisk teologi og dogmehistorie, fra 1875 i kirkehistorie.
Som forkynner var han konservativ pietist og advarte mot tidens vantro og politiske radikalisme. Han videreførte den haugianske tradisjonen med offentlige bibellesninger.
I 1855 stiftet han Christiania Indremissionsforening og i 1868 Den norske Lutherstiftelse (fra 1891 Det norske lutherske Indremisjonsselskap). I 1858 grunnla han sammen med Carl Paul Caspari og Tønder Nissen Theologisk tidsskrift for den evangelisk lutherske kirke i Norge, og i 1863 Luthersk Kirketidende. I 1862 gav han sammen med Caspari ut en norsk oversettelse av Konkordieboken, som kom i nytt opplag i 1866, og senere i flere opptrykk.
I 1883 stod han bak oppropet «Til Christendommens Venner».
VerkerRediger
ReferanserRediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 29. apr. 2014
- ^ a b Store norske leksikon, Gisle Christian Johnson, Gisle_Christian_Johnson
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Gisle Christian Johnson, Gisle_Johnson_-_1
- ^ Norsk biografisk leksikon, 8. apr. 2016, https://nbl.snl.no/Gisle_Johnson_-_1
Eksterne lenkerRediger
LitteraturRediger
D. Thorkildsen. Da kirken oppdaget folket. I S.Aa. Christophersen og T. Wyller (red). Arv og utfordring. Oslo 1995.
