Wikipedia

Giovanni Francesco Albani (1720–1803)

Giovanni Francesco Albani, også kjent som Gian Francesco Albani , (født 26. februar 1720 i Roma, død 15. september 1803 samme sted) var kardinal i Den katolske kirke. Han var med på fire pavevalg og innehadde en rekke ledende embeder i den romerske kurie. Under den første franske invasjon, i 1798, tok han tilflukt i Napoli. Han var tilknyttet Den romerske kurie og var også en tid prefekt for Kongregasjonen for seremoniene.

Giovanni Francesco Albani
Født26. feb. 1720[1]Rediger på Wikidata
Roma
Død15. sep. 1803[2][1]Rediger på Wikidata (83 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1759–), diakon (1748–), teolog, katolsk biskop (1760–) Rediger på Wikidata
Embete
Våpenskjold
Giovanni Francesco Albanis våpenskjold
Giovanni Francesco Albani på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Giovanni Francesco Albani stammet fra en fornem italiensk familie hvis forfedre hadde flyktet til den italienske halvøy fra Albania på 1400-tallet.[trenger referanse] Hans foreldre var Carlo Albani, fyrste av Soriano, og hans hustru Teresa Borromeo. Andre kardinaler i slekten var Gian Girolamo Albani (kreert 1570), Gianfrancesco Albani (kreert 1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Annibale Albani (1711), Alessandro Albani (1721) og Giuseppe Albani (1801).

Kardinal rediger

Han ble utnevnt til kardinaldiakon av S. Cesareo in Palatio i april 1747 av pave Benedikt XIV, 27 år gammel. I 1759 ble han kardinalprest av S. Clemente, og året etter ble han forfremmet til kardinalbiskop av Sabina e Poggio Mirteto. I 1773 fikk han bispesetet Porto e Santa Rufina, og da han i 1775 ble valgt til kardinalkollegiets dekanus, fikk han i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.

Han deltok ved konklavet i 1758 som valgte kardinal Carlo della Torre Rezzonico til pave Klemens XIII.

Etter at jesuittene i 1768 ble fordrevet fra kongeriket Napoli, ble kardinal Albani utnevnt av paven til medlem av en særlig kongregasjon om ordenens fremtid, og gav en uttalelse om at ordenen burde oppheves.[trenger referanse] Han deltok så på konklavet i 1769 som valgte kardinal Giovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli til pave Klemens XIV. Dette var en mann som Albani hadde stått i opposisjon til, og han vegret seg så å arbeide mer for Pavestolen.[trenger referanse] Dette skjedde mens Paven ble mer og mer innstilt på jesuitterordenen, mens kardinal Albani underveis var kommet til den konklusjon at ordenen burde forsvares.[trenger referanse]

Han deltok så i konklavet i 1774–1775 som valgte kardinal Gianangelo Braschi til pave Pius VI.

I 1789 var han sammen med kardinalstatssekretær Francesco Saverio de Zelada og kardinalene Leonardo Antonelli, Hyacinthe Sigismond Gerdil og Filippo Campanelli medlem av den særlige kongregasjon som pave Pius VI innsatte for å granske og så fordømme Ems-punktasjonen av 25. august 1786 og likeså Synoden i Pistoia som fant sted 18.–28. september 1786, fordi den angivelig hadde fremmet jansenismen.

Etter at revolusjon brøt ut i Frankrike ble han bedt om å danne en kongregasjon for franske anliggender, sammen med kardinalene Vitaliano Borromeo, Leonardo Antonelli, Filippo Campanelli, Guglielmo Pallotta og Gregorio Salviati. Denne undersøkte den situasjon som oppstov ved promulgasjonen av Constitution civile du clergé (sivilkonstitusjonen for kleresiet), og tilrådet paven å komme med klare mottiltak.[trenger referanse] Under franskmennenes første okkupasjon av Roma under den kortlivede romerske republikk ble Albani og hans slektninger truet med fengsel av general Louis-Alexandre Berthier.[trenger referanse] Kardinal Albani flyktet i februar 1798 fra Roma og skjulte seg i noen tid i klosteret Casamari; derfra dro han i juli 1798 til Napoli. Da de franske styrker inntok Roma, ødela og plyndret de kardinalens villa og beslagla hans eiendom. Albani forble for en tid i Napoli, og tok så imot kardinal Jean-Siffrein Maurys innbydelse til å komme til Venezia.

Han innkalte til og deltok på konklavet i 1799–1800 som valgte pave Pius VII. Etter at Pius VI døde den 29. august 1799 var det kardinal Albani, i egenskap av kardinaldekan, som bestemte hvor pavevalget skulle foretas.[trenger referanse] Pius VI hadde i en bulle av 13. november 1798 forutsett at hans død kunne innfinne seg mens omstendighetene for Kirken fortsatt var meget vanskelige (han satt selv i fangenskap i Frankrike), og han hadde gitt kardinalskollegiet i oppdrag å velge et møtested i et område regjert av en katolsk fyrste. Selv om napolitanske og østerrikske styrker gjenerobret Roma fra franskmennene kort etter pavens død, bestemte kardinal Albani at det likevel var for usikkert å satse på Roma, og bestemte at det skulle vinne sted i Venezia. Som kardinaldekan ledet han konklavet, som endte med valget av kardinal Barnaba Chiaramonti til pave Pius VII.

Den nyvalgte pave utnevnte ham, sammen med kardinalene Aurelio Roverella og Giulio della Somaglia, til sine legater a latere, som dro forut for ham selv til Roma og fikk tilbake herredømmet over Kirkestaten fra kong Ferdinand IV av Napoli.

Trass i sin høye alder tok kardinal Albani del i forhandlingene om konkordatet av 1801 med Frankriket og senere om det med den italienske republikk i 1802.

Kardinal Giovanni Francesco Albani døde den 15. september 1803 i Roma og ble begravet i domherrekrypten i Santa Maria Maggiore.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser rediger

  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Gian Francesco Albani, SNAC Ark-ID w6d25ktx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/balbgf.html, lest 14. november 2020

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Fabrizio Serbelloni  		Dekanus for kardinalkollegiet
 Etterfølger:
 Henry Benedict Stuart 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Giovanni_Francesco_Albani_(1720–1803)&oldid=23795647»