Gerhard Schröder (CDU)
Gerhard Schröder (1910–1989) var en tysk politiker (CDU). Han var innenriksminister fra 1953 til 1961, og utenriksminister fra 1961 til 1966 under Konrad Adenauer og Ludwig Erhard. Fra 1966 til 1969 var han forsvarsminister under kansler Kurt Georg Kiesinger.
| Gerhard Schröder | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. sep. 1910[1][2][3][4] Saarbrücken[5] | ||
| Død | 31. des. 1989[1][2][3][6] (79 år) Kampen | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad[7] | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Ludwigsgymnasium Saarbrücken (1929–) | ||
| Parti | Christlich Demokratische Union Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung Evangelischer Arbeitskreis | ||
| Utmerkelser | Storkorset av Isabella den katolskes orden (1966)[8] Storkors av Kristusordenen[9] | ||
| Tysklands utenriksminister | |||
| 1961–1966 | |||
| Regjering | Adenauer IV, Adenauer V, Erhard I, Erhard II | ||
| Forgjenger | Heinrich von Brentano | ||
| Etterfølger | Willy Brandt | ||
| Tysklands forsvarsminister | |||
| 1966–1969 | |||
| Regjering | Kiesinger | ||
| Forgjenger | Kai-Uwe von Hassel | ||
| Etterfølger | Helmut Schmidt | ||
| Tysklands innenriksminister | |||
| 1953–1961 | |||
| Regjering | Adenauer II, Adenauer III | ||
| Forgjenger | Robert Lehr | ||
| Etterfølger | Hermann Höcherl | ||
Utdannelse og yrke rediger
Etter Abitur ved Ludwigsgymnasium Saarbrücken i 1929 studerte han jus, og tok den første juridiske statseksamen i 1932 og den annen i 1936. Allerede i 1933 ble han dr.jur. Fra 1933 var han vitenskapelig assistent ved det juridiske fakultet ved universitetet i Bonn, og i 1934 ble han sekretær ved Kaiser-Wilhelm-Institut for utenlandsk og internasjonal privatrett i Berlin. I 1936 ble han så advokatassessor. Fra 1939 fulgte krigstjeneste og til slutt krigsfangenskap frem til krigens slutt. Etter krigen ble han ansatt i innenriksministeriet i Nordrhein-Westfalen, og fra 1947 arbeidet han som advokat og som avdelingsleder ved den nordtyske jern- og stålkontrollen.
Familie rediger
Gerhard Schröder ble gift i 1941. Hans kone, Brigitte Schröder, født Landsberg, var fra Schlesien og var halvt jødisk, men praktiserende kristen. Han måtte derfor få spesiell tillatelse til ekteskapet.
Parti rediger
Schröder ble medlem av NSDAP i 1933. Presset av presidenten for delstatens høyesterett ble han sammen med andre nyutdannede jurister også medlem av SA. Etter at han flyttet til Berlin fornyet han imidlertid ikke sitt medlemskap i denne organisasjonen. Etter å ha blitt kjent med medlemmer av den antinazistiske bekjennende kirke meldte han seg ut av NSDAP i mai 1941.
Han tjenestegjorde som radiooperatør under andre verdenskrig og ble tildelt Jernkorset klasse 2. Han ble tatt til krigsfange av amerikanske styrker etter krigens slutt.
I 1945 hørte han til grunnleggerne av CDU. Han var partiets nestleder fra 1967 til 1973, og ledet den protestantiske arbeidskretsen innen unionspartiene fra 1955 til 1978.
Schröder tilhørte beslutningsorganene i unionspartiene som i 1959 tilbød presidentvervet til Ludwig Erhard, et tilbud Erhard takket nei til.
I 1972 hørte Schröder sammen med Franz Josef Strauß og Hans Katzer til CDU-kanslerkandidat Rainer Barzels «kjernemannskap».
Parlamentsmedlem rediger
Fra 1949 til 1980 var Schröder medlem av Forbundsdagen. Han var formann for utenrikskomitéen fra 1969 til 1980.
Offentlige verv rediger
20. oktober 1953 ble Schröder utnevnt til innenriksminister av Konrad Adenauer. Han fikk raskt ry som en «law and order»-politiker og en kompromissløs antikommunist. Han fikk igjennom forbudet mot kommunistpartiet, KPD. Hans forsøk på å forby Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes mislyktes. Hans utkast til unntakslover fikk heller ikke noe parlamentarisk flertall og ble først vedtatt etter hans tid.
Etter at Heinrich von Brentano di Tremezzo gikk ut av regjeringen ble Schröder den 14. november 1961 utnevnt til hans etterfølger som utenriksminister. Denne ministerposten beholdt han også i Ludwig Erhards regjering. Schröder ble som utenriksminister regnet som atlantisk orientert og gikk inn for tett samarbeid med USA. I motsetning til dette stod Adenauers orientering i retning Frankrike. Det har blitt antatt at Adenauer tidvis anså Schröder som en mulig etterfølger, men trakk sin støtte på grunn av disse meningsforskjellene.
Da Kurt Georg Kiesinger dannet den store koalisjonen med SPD, gjorde sosialdemokratene krav på utenriksministerposten, og Schröder ble isteden 1. desember 1966 utnevnt til forsvarsminister. I en intern avstemning i CDU/CSU-fraksjonen hadde Kiesinger fått 137 stemmer og Schröder 81 stemmer som partienes kanslerkandiat.
Ved valget til tysk president i 1969 var Schröder CDU/CSUs kandidat, men tapte med 506 stemmer mot SPD-kandidaten Gustav Heinemanns 512 stemmer.
Da den store koalisjonen ble oppløst gikk Schröder ut av regjeringen den 21. oktober 1969.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118610821, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003713, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ODIS, ODIS ID PS_126826[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schröder-gerhard[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1966-5509[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Torsten Oppelland, Gerhard Schröder (1910–1989). Politik zwischen Staat, Partei und Konfession, Droste Verlag, Düsseldorf 2002
- Franz Eibl, Politik der Bewegung. Gerhard Schröder als Außenminister 1961-1966. Studien zur Zeitgeschichte, Band 60, Oldenbourg Verlag, München 2001, ISBN 3-486-56550-8
Eksterne lenker rediger
- (en) Gerhard Schröder (CDU) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Gerhard Schröder (CDU) i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket