Georges Bernanos

fransk skribent

Georges Bernanos (født 20. februar 1888 i Paris, død 5. juli 1948 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk forfatter med rojalistiske og katolske sympatier.

Georges Bernanos
FødtLouis-Émile-Clément-Georges Bernanos
20. feb. 1888[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
9. arrondissement
Paris[5]
Død5. juli 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Neuilly-sur-Seine[5]
BeskjeftigelseSkribent, romanforfatter, essayist, journalist, librettist Rediger på Wikidata
EktefelleJehanne Bernanos
BarnMichel Bernanos
Yves Bernanos
Jean-Loup Bernanos
NasjonalitetFrankrike
Gravlagtcimetière de Pellevoisin
UtmerkelserPrix Femina (1929)
Grand Prix du roman de l'Académie française (1936)
Signatur
Georges Bernanosʼ signatur

Minnesmerke på bygningen i Paris hvor Bernanos ble fødd

Bernanos ble født i Paris, men bodde mesteparten av oppveksten på et gammelt gods som tilhørte faren i den lille landsbyen Fressin. Familien hans stammet opprinnelig fra Spania. Han gikk på en jesuittskole, og ble senere innrullert ved Institut Catholique de Paris og ved Universitetet i Paris. Ved sistnevnte fikk han en lisensiat i jus og i språk. Under første verdenskrigen tjenestegjorde han som korporal, ble såret og mottok Croix de Guerre. Han giftet seg i 1917 med en kvinne av en slekt som hevdet å være i slektskap med Jeanne d’Arc og sammen fikk de seks barn.

Bernanos blei oppdaget av Leon Daudet, direktøren av Action française, og gav ut debutromanen, Under Satans Sol (Sous le soleil de Satan) i 1926, mens han arbeidet i et forsikringsselskap. I 1936 vant han Grand Prix du roman de l'Académie française for det kanskje mest kjente verket sitt, En landsbyprests dagbok (Le Journal d'un cure de Campagne), som har blitt oversatt til flere språk. Ved utbruddet av den spanske borgerkrigen i 1936 bodde Bernanos i Palma og opplevde volden på nært hold. Konflikten motiverte han til å skrive les Grandes Cimetieres Sous la Lune. Boken vekket oppsikt fordi Bernanos som troende katolikk kritiserte Den katolske kirken for å støtte Franco. Kirken truet med å ekskommunisere Bernanos, mens han ble hyllet av forfattere som Simone Weill og André Malraux.[6] I 1937 flyttet han tilbake til Frankrike, men ble syk. Bare et år senere flyttet han til Sør-Amerika, først til Paraguay, siden videre til Brasil, hvor han slo seg ned på en avsidesliggende gård. Etter at andre verdenskrigen var slutt flyttet han igjen tilbake til Frankrike, hvor han døde i 1948.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georges-Bernanos, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001118, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 3886, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10447, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Biografi». Alt håp til rebellene. Bernanos ved Sven Kærup Bjørneboe. Oslo: Gyldendal norsk forlag. 1980. s. 180. ISBN 82-05-12404-3. 

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger