Gennaro Verolino

Gennaro Verolino (født 3. november 1906 i Napoli, død 17. november 2007 i Roma) var en italiensk erkebiskop i den katolske kirke. Han er kjent for sin innsats i det pavelige diplomati under andre verdenskrig i Ungarn med å distribuere passersedler og fiktive pass til jøder i fare for å bli arrestert og deportert, og under den kalde krigen under de kommunistiske kirkeforfølgelser i Tsjekkoslovakia med å legge til rette for en undergrunnskirke dersom kommunistene sjaltet ut dekirkens kjente strukturer og offisielle biskoper.

Gennaro Verolino
Gennaro Verolino.jpg
Født3. nov. 1906[1]Rediger på Wikidata
Napoli[2]Rediger på Wikidata
Død17. nov. 2005[1]Rediger på Wikidata (99 år)
Roma[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1928–)[4], diplomatRediger på Wikidata
Embete Katolsk erkebiskop (1951–), titulær erkebiskop (1951–), nuntius (1951–), nuntius (1951–), nuntius (1957–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19462005), Kongedømmet Italia (19061946)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Rettferdige blant nasjonene, Per Anger-prisen (2004)Rediger på Wikidata
Våpenskjold
Gennaro Verolinos våpenskjold

Liv og virkeRediger

Bakgrunn og utdannelse i teologiRediger

Verolino vokste opp i sin mors hjemby Acerra, hvor han også gikk på presteseminaret.

Han ble presteviet den 23. desember 1928 i det private kapellet til biskop Francesco De Pietro, biskop av bispedømmet Acerra. Senere studerte han ved jesuittenes teologiske fakultet i Napoli før han ble sendt til Roma for å studere ved Apollinare.

I det pavelige diplomatiRediger

Etter å ha tatt en juridisk grad der, ble han knyttet til Den hellige stol og det pavelige diplomati.

Holocaust i Ungarn: Under den andre verdenskrig ble Verolino plassert i Ungarn, der han i 1944 som nuntiatursekretær gjorde en stor innsats for å redde forfulgte jøder i Budapest.[5] Den apostoliske nuntius i Budapest i 1944 var erkebiskop Angelo Rotta. Han var 72 år gammel, og på grunn av sin høye alder overlot han den praktiske iverksettelse av Pavens instruksjoner om å distribuere passersedler, fiktive pass og dåpsattester til jøder til sin 38-årige assistent.[6] Assistansen regnes å ha kommet ca 30.000 jøder i Budapest til gode.[7]

Den kalde krigen i Tsjekkoslovakia: Etter krigen ble Verolino tilknyttet nuntiaturet i Praha i Tsjekkoslovakia som sekretær for erkebiskop Saverio Ritter.[8]. Da de kommunistiske kirkeforfølgelser tok til for alvor i 1949 måtte Ritter forlate landet. Verolino reiste våren 1949 rundt i hele Tsjekkoslovakia til alle biskoper med hemmelige instruksjoner om at de selv skulle velge ut og bispevie sine respektive etterfølgere i hemmelighet.[9] Dersom biskopen ble arrestert eller eliminert skulle det finnes en hemmelig etterfølger for å lede en katakombekirke under forfølgelsene.

I 1951 ble Verolino utnevnt til apostolisk nuntius i Guatemala og i El Salvador og til titularerkebiskop av Corinthus. Han ble bispeviet 8. oktober 1951 av kardinal Clemente Micara. I 1957 ble han utnevnt til apostolisk nuntius i Costa Rica og i 1963 til sekretær for Seremonikongregasjonen. Da denne ble oppløst i 1967, kom han til Statssekretariatet i Vatikanet.

Fra 1969 til han fratrådte i 1986 var Verolino tilknyttet Vatikanets kommisjon for kirkelig arkeologi.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

HederRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1047399504, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 19. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID verolino, besøkt 2. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gennaro Verolino - Yad Vashem website
  6. ^ Gorum för Levande Historia: Intervju med erkebiskop Verolino, tekst og video fra 2005, lest 17. september 2019.
  7. ^ Antonio Pintauro. «Diocesi di Acerra - Una scuola a Budapest per Verolino». diocesiacerra.it. Besøkt 8. desember 2016.  Arkivert 20. desember 2016 hos Wayback Machine.
  8. ^ De Marchi, Le nunziature apostoliche dal 1800 al 1956, Roma, Edizioni di Storia e Letteratura, 1957, p. 84
  9. ^ Katolsk.no: [http://www.katolsk.no/biografier/utenriks/verolino Gennaro Verolino, lest 17. september 2019.
  10. ^ www.catholic-hierarchy.org verolino, lest 19. desember 2020
  11. ^ Gennaro Verolino - Yad Vashem website (en)

KilderRediger

  • Gennaro Verolino på katolsk.no

Eksterne lenkerRediger