Generalprokurør

Generalprokurør var et embete som ble innført i Danmark-Norge sammen med eneveldet i 1661. Embetet var opprinnelig underordnet Rentekammeret og skulle føre kontroll med at statlige pengekrav ble inndrevet. Noe senere fikk embetet utvidet sin kompetanse og fikk funksjon som en kontrollinstans for kongen, eneveldet og statens interesser. På denne bakgrunn ble Generalprokurøren en av de mest sentrale stillingene i staten. I 1730 ble Generalprokurøren knyttet nærmere til Kanselliet ved at han ble medlem av dette og fikk nærmest en funksjon som en juridisk rådgiver for kongemakten. På denne bakgrunn ble Generalprokurøren trukket inn i alt juridisk reformarbeid og også i annet utredningsarbeid. Det var hele tiden de ypperste juristene i Danmark-Norge som innehadde generalprokurørembetet.

Da Norge ble selvstendig i 1814, ble det ikke utnevnt noen ny Generalprokurør før Christian Magnus Falsen ble utnevnt i 1822. Han ble sittende i embetet inntil han i 1825 ble utnevnt til Stiftsamtmann i Bergen. I Danmark opphørte embetet å eksistere i 1872.

Generalprokurører i Danmark-NorgeRediger

Generalprokurører i NorgeRediger

Generalprokurører i DanmarkRediger

LitteraturRediger

  • F. Wegener: Aarsberetninger fra Det kongelige Geheimearchiv, indeholdende bidrag til dansk historie af utrykte kilder, København 1856 (Inneholder «Instrux for Generalprocureuren d. 16 Februar 1661»).