Garantert gjensidig ødeleggelse

Gjensidig ødeleggelse, eller mutually assured destruction (MAD), er en doktrine innen militær strategi og nasjonale retningslinjer for sikkerhet. En fullskala bruk av kjernefysiske våpen fra to eller flere motstridende sider ville føre til nær fullstendig utslettelse av både angriper og forsvarer (se kjernefysisk forkjøpsangrep og andreslag). Det er basert på teorien om avskrekking, som betyr at trusselen om bruk av kraftige våpen mot fienden hindrer fiendens bruk av samme type våpen. Strategien er en form for Nash-likevekt, siden ingen av partene har noe insentiv til å starte en konflikt eller til å ruste ned.

Etter atombombeeksplosjon over Hiroshima 6. august 1945

Teori

Under MAD-doktrinen har hver side nok atomvåpen til å ødelegge motparten, og hver side har kapasitet til å hevne et eventuelt angrep med lik eller større kraft som det første angrepet. I en slik situasjon forventes det at et angrep med atomvåpen vil føre til en umiddelbar, irreversibel opptrapping av krigen, med total ødeleggelse av begge de krigførende parter som resultat. Doktrinen krever at ingen av de krigførende parter vil prøve å konstruere bunkers eller festninger som kan motstå et kjernefysisk angrep i massiv skala. Hvis det på den ene side blir bygget system av tilfluktsrom vil det destabilisere situasjonen, siden denne siden ville ikke ha like stor grunn til å frykte konsekvensene av et andreslag som motparten. Det same prinsippet gjelder overfor rakettskjold eller missilforsvar.

Doktrinen legger videre til grunn at ingen av sidene i en krig vil våge å starte et førsteslag fordi den andre siden ville starte motangrep i det de blir klar over angrepet - eller foreta et gjengjeldelsesangrep med overlevende styrker, noe som vil resultere i uakseptable tap for begge parter. Fordelen av MAD-doktrinen var, og fortsatt er, forventet å være anspent, men stabil global fred.

Den primære bruken av denne læren var under den kalde krigen (1940-tallet til 1991), der garantert gjensidig ødeleggelse ble sett på som bidrag til å hindre en direkte full-skala konflikt mellom USA og Sovjetunionen, mens de er engasjert i mindre stedfortrederkriger rundt om i verden. Denne terrorbalansen var også ansvarlige for det kjernefysiske våpenkappløpet, og begge parter kjempet for å forbedre og vedlikeholde sine arsenaler, og sikre andreslagkapasiteten. Selv om den Kalde Krigen tok slutt tidlig på 1990-tallet, gjør logikken i gjensidig ødeleggelse fortsatt at politikere i begge land prøver å unngå åpen konflikt mellom USA og Russland, på tross av at landene ofte har motstridende interesser.

Tilhengere av doktrinen som en del av USA og Sovjet sine strategiske doktriner mente at kjernefysisk krig best kan forebygges hvis ingen side kan forvente å overleve en atomkrig som fungerende statsmakt. Siden troverdigheten av trusselen er kritisk for en slik forsikring, måtte hver side investere mye kapital i sine kjernefysiske arsenaler, selv om de aldri var beregnet for bruk. I tillegg, kunne ingen av sidene i kappløpet forventes eller tillate tilstrekkelige ressurser til å forsvare seg mot den andre sidens kjernefysiske raketter. Kravet til muligheten for en gjengjeldelsesangrep førte til et stadig våpenkappløp for å forbedre og utvikle nye måter selve våpensystemet kunne beskyttes på, slik som rakettsiloer, ubåter med ballistiske raketter, kontinuerlige patruljerende bombefly med atomvåpen og til ABM-avtalen (Anti-Ballistic Missile Treaty).

Scenariet om garantert gjensidig ødeleggelse er ofte referert til som kjernefysisk avskrekking. Omgrepet «avskrekking» (deterrence) ble først brukt i engelskspråklig litteratur i denne sammenhengen etter andre verdenskrig; før den tiden, ble bruken avgrenset til juridisk terminologi.

NATOs førstelagsdoktrine

En faktor i utviklingen av garantert gjensidig ødeleggelse var NATOs førsteslagsdoktrine. Sovjetunionen hadde tidlig i den kalde krigen en klar overlegenhet når det gjaldt konvensjonelle militære styrker. Særlig gjaldt dette stridsvogner og antall soldater under våpen. Ved tanke på en krig i Europa ville Sovjet også ha fordelen av kortere forsyningslinjer. Dette førte til at NATO utviklet den såkalte førsteslagsdoktrinen, som gikk ut på et et hvert sovjetisk angrep mot et medlemsland ville utløse et kjernefysisk svar. Dette svaret var forventet å utløse et gjengjeldelsesangrep med atomvåpen fra Sovjetisk side, slik at en konvensjonell krig raskt ville utvikle seg til en full atomkrig.

Dommedagsmaskiner

Den amerikanske analytikeren Herman Khan (1922-1982) skrev artikler og bøker der han hevdet at selv om MAD var brukbar som metafor, var den logiske konklusjonen at doktrinen var absurd og ren galskap. Hans analyser pekte likevel på at samfunn kunne gjenbygges etter en atomkrig dersom det gjorde de rette forberedelsene, og ble av enkelte i sin samtid karakterisert som en krigshisser og hauk for dette. Han påpekte at garantert gjensidig ødeleggelse bare vil kunne hindre en krig dersom begge parter har systemer som kan ødelegge motparten selv om motparten slår til først, såkalte «dommedagsmaskiner». Filmen Dr. Strangelove fra 1964 parodierer noe av Kahn sitt arbeid, og karakterene i filmen gjør parodiske referanser til Kahn sin forskning, som i dette sitatet fra filmen (etter at USA ved en feil retter et kjernefysisk angrep mot Sovjet): «Med den makt som er gitt meg som leder av våpen, forsking og utvikling, har jeg som oppdrag siste året gjort en studie prosjekt "Dommedagsmaskin" av Dry Corporation. Basert på funn i rapporten, er det min konklusjon at denne idéen ikke var et praktisk skremmebilde, av grunner som, i dette øyeblikk, må det være alt for opplagt».

På 1980-tallet ble en virkelig dommedagsmaskin, kalt Hånden fra graven, utviklet i Sovjetunionen. I motsetning til maskinen Kahn hadde sett for seg, var den sovjetiske maskinen laget som en avfyringsmekansime som også ville være i stand til å avfyre sovjets arsenal uten å måtte aktiveres av en sentral kommando, og kunne ikke stoppes når den først var satt i gang. Maskinen skal fortsatt være operativ i Russland. Et liknende system fantes i USA, og var kalt AN/DRC-8 Emergency Rocket Communications System (ERCS).

Andreslag (second strike)

Utdypende artikkel: Andreslagskapasitet

Robert McNamara

Strategien med gjensidig ødeleggelse ble fullt utviklet tidlig på 1960-tallet, først og fremst uttrykt gjennom USAs daværende forsvarsminister Robert McNamara. Hans formulerte andreslagskapasitet slik at dersom en nasjon med kjernefysiske våpen har mulighet til å eliminere en annen nasjons evne til å slå tilbake med et overraskende forkjøpsangrep (og derved «vinne» en atomkrig relativt uskadet), vil det friste denne nasjonen til å starte en slik krig. Bare ved evnen til å garantert kunne ta igjen («andreslagsevne») kan vil en nasjon være sikret mot et slikt forkjøpsangrep.

USA hadde oppnådd en tidlig form av andreslagsevne ved hjelp av kontinuerlige patruljer med strategiske kjernefysiske bombefly, og med et stort antall fly som alltid var i lufta - på vei til eller fra utgangsposisjoner nær grensen til Sovjetunionen. Dette sikret at USA kunne slå tilbake med et like hardt gjengjeldelsesangrep, selv etter et forkjøpsangrep med atomvåpen. Taktikken var imidlertid problematisk på grunn av den høye kostnaden for å holde nok fly i luften til enhver tid, og muligheten for at slike fly kunne skytes ned av Sovjetiske Bakke-til-luft-missil før de nådde målet. Etter hvert som det ble klart at USA hadde bedre raketter enn Sovjetunionen, ble i stedet ICBM-raketter gitt prioritet over bombefly.

USS «George Washington» (SSBN-598)

Landbaserte utskytingbaser for atomraketter var imidlertid også sårbare. Dette ledet til utviklingen av ubåter med mulighet til å skyte ut atomraketter. De første slike var George Washington-klassen i 1959. Slike ubåter ville være sikre mot effektene av atombomber på kort sikt, og utgjorde derved en sikker form for andreslagsevne som ikke ville kunne ødelegges ved et overraskelsesangrep.