Galicja

historisk og gografisk region i Sentral-Europa
(Omdirigert fra Galicia og Lodomeria)
Artikkelen omhandler et område i Sentral-Europa. For den spanske provinsen, se Galicia (Spania).

Koordinater: 49°49′48″N 24°00′51″Ø Galicja[1] (polsk Ruś Halicka og Galicja, ukrainsk Галичина, tysk Galizien, ungarsk Gácsország, tsjekkisk Halič, tyrkisk Haliç) er en historisk region i østlige Sentral-Europa, som er delt mellom Polen og Ukraina. Galicja omfatter Karpatenes nordskråning og deler av flatlandet nordenfor. Den vestlige delen ligger innenfor Wisłas nedbørsfelt, mens den østlige ligger innenfor Dnestrs nedbørsområde.[2]

Galicja med gjeldende statsgrenser, blått er Vest-Galicja (i Polen) og grønt er Øst-Galicja (hovedsakelig i Ukraina)
Det rutenske voivodskaps våpen, (1366-1772), Polen
Galicia og Lodomerias våpen, (1772-1914), Østerrike
Lwów-voivodskapets våpen, (1918-1939), Polen

Området var bebodd av østslavere fra tidlig middelalder og i det 12. århundre ble Fyrstedømmet Halytsj opprettet, som mot slutten av århundret ble slått sammen med Volynia til å danne Fyrstedømmet Halytsj-Volynia. Fra 1387 til 1772 kom området under Polen (fra 1434 det rutenske voivodskap), med hovedstad i Lwów (Lviv). Under Polens første deling ble området annektert av Østerrike i 1772, med det nye navnet Kongedømmet Galicja og Lodomeria, eller bare Galicja. Galicja ble den største, mest befolkede, og nordligste provinsen av Østerrike, og forble under østerriksk styre frem til sammenbruddet av Østerrike-Ungarn mot slutten av første verdenskrig.

Galicja består av to deler: Lille-Polen med Krakow og det egentlige Galicja med Lodomeria. Navnet Lodomeria er latinsk avledning av bynavnet Vladimir (russisk) som er den nåværende Volodymyr (ukrainsk, Wlodzimierz på polsk). Det østlige området har også blitt kalt Rødrussland eller Røde Ruthenia.[3] Under habsburgernes styre var de største folkegruppene etnisk polske, etnisk ukrainere (kalt ruthenere av habsburgerne), etnisk tyske og jøder. Etnisk polakker dominerte området politisk. Tidlig av 1800-tallet var den galicjske bevegelsen orientert mot Russland og anså ruthenerne som etnisk sett en slags russere. Rundt 1900 kom en ny generasjon som betraktet galicjerne som en slags ukrainere og de så for seg Øst-Galicja som kjernen i en fremtidig ukrainsk stat. I Russland var det liten politisk frihet og en del ukrainske nasjonalister slo seg ned i Galicja som var habsburgsk.[4]:236 På slutten av 1800-tallet flyttet et stort antall jøder, såkalte østjøder, fra fattigdommen i Galicja til hovedstaden Wien.[5] Wien virket tiltrekkende på jødene blant annet fordi det kulturelt var en tysk by.[6]

HistorieRediger

Før 1772Rediger

Lviv (polsk: Lwów; tysk: Lemberg) ble i følge tradisjonen etablert av en fyrste på 1200-tallet. Arkeologiske undersøkelser tyder på at stedet har vært bebodd siden 500-tallet. Lviv ligger på vannskillet mellom Svartehavet og Østersjøen, og i middelalderen gikk handelsrutene mellom disse kystene gjennom Lviv. I Lviv møttes handelsfolk fra Østersjø-/Nordsjøområdet og handelsfolk fra Svartehavet og den nære østen. Før år 1000 lå Galicja rundt Kievrikets vestgrense. Etter oppløsningen av Kievriket ble fyrstedømmet Galitsj-Volynia dannet med Galicja i sentrum og Lviv ble hovedstad i 1270 eller rundt år 1300. Lviv kan ha overtatt som hovedstad etter at Halytsj (polsk: Halicz) ble invadert av mongolske styrker i 1241. Statsdannelsen Galitsj-Volynia gikk i oppløsning midt på 1300-tallet da byen ble inntatt av Kasimir III av Polen.[7][8]

Lviv var i middelalderen en multietnisk by. Et kongebrev som tildelte byen rettigheter nevner blant annet armenere, tatarer, jøder og «sarasenere». Sarasenere kan ha vært etniske tyrkere, arabere eller genovesere. I 1356 innførte den polske kongen et styresett for Lviv i henhold til Magdeburg-rettighetene. Byen fikk spesielle handelsprivilegier og styrket sin stilling som handelssenter. Under polsk herredømme til 1772 var Lviv en befestet by og militært støttepunkt for riket. Byen, hovedsakelig bygget i tre, brant ned i 1572 og ble gjenreist i stein. På 1400-1500-tallet var omtrent en tredjedel av byborgerne handelsfolk og håndverkere involvert i handel mellom øst og vest. Omtrent halvparten av tilflytterne var tysk- og polskspråklige. Polske konger oppmuntret jøder og etniske tyske til å slå seg ned i byen. Blant tilflytterne var armenere, tsjekkere, vallakiere (rumenere), ungarere og grekere. Rundt 1600 hadde byen 30.000 innbyggere av disse var rundt 40 % etnisk polske, 8 % etnisk tyske, 8 % jøder, 7 % armenere og vel 20 % av byens innbyggere var etniske rutenere fra omlandet i Galicja. En samtidig forfatter skrev at de østlige folkene (moskovitter, tyrkere og ungarere) hadde lange klær, mens de vestlige (tyskere, italierne og spanjoler) hadde korte klær, og forfatteren var forbauset over at mange var kledd som sjøfolk så langt fra havet.[7]

Den galisiske landsbygda i Lvivs omland var dominert av etniske rutenere. Den polske dominansen fra rundt 1550 førte til at den rutenske eliten til dels ble assimilert inn i polsk kultur. Katolikkene var de eneste som hadde fulle borgerretter i Lviv og de dominerte byen politisk, administrativt og kulturelt. Til rundt 1550 var etniske tyskere i flertall blant byborgerne med fulle rettigheter og det administrative språket var tysk. Latin ble vanlig som fellesspråk og blant katolikkene ble etnisk tyske i stor grad assimilert til polsk kultur blant annet gjennom ekteskap, slik at den katolske delen av byen fra rundt 1550 ble polskdominert. Ortodokse kristne (som grekere og vallakiere) ble i større grad integrert i rutensk kultur. Armenerne forble lengre en adskilt folkegruppe. Etter at en del ortodokse og armenske kirkesamfunn sluttet seg til pavekirken rundt år 1600 ble assimilering til polsk kultur enklere.[7]

På slutten av 1500-tallet var det flere jøder enn rutenere og armenere i Lviv. Jødene var adskilt fra den øvrige befolkningen, de hadde ikke borgerretter i Lviv og utestengt fra det politiske liv i byen. På den tiden var Lviv et sentrum for rutensk, jødisk og armensk kultur og bøker trykket i byen ble spredd over Øst- og Sentral-Europa. I løpet av 1600-tallet opplevde Lviv tilbakegang blant annet fordi handelsrutene i stor grad ble flyttet til havgående skip og på grunn av militære nederlag.[7]

Etter Polens delingerRediger

Utdypende artikkel: Kongedømmet Galicia og Lodomeria

 
Galicja og Lodomeria i ulike faser

Ved Polens deling på slutten av 1700-tallet tilfalt Øst-Galicja i 1772 Habsburgmonarkiet, Galitzien og Lodomerien på tysk, mens Volhynia tilfalt Det russiske keiserdømmet.[3][9] Ved Polens tredje deling overtok Østerrike Vest-Galicja og Krakow.[10] Etter Østerrikes anneksjon av området ble Kongeriket Galicja og Lodomeria (Königreich Galizien und Lodomerien) et habsburgsk kronland. Det fulle offisielle navnet var Kongeriket Galicja og Lodomeria med hertugdømmene Auschwitz og Zator. Etter innlemmelsen av en stor del etnisk polske områder i vest (blant annet med Kraków i 1846), ble navnet endret til Kongeriket Galicja og Lodomeria, og storhertugdømmet Krakau med hertugdømmene Auschwitz og Zator (Königreich Galizien und Lodomerien mit dem Großherzogtum Krakau und den Herzogtümern Auschwitz und Zator), noe som forandret den geografiske referansen av begrepet Galicja.

Hver av disse var formelt separate og listet slik i den østerrikske keiserens titler. I administrative henseender utgjorde de derimot en felles provins. Hertugdømmene Auschwitz og Zator var små historiske fyrstedømmer vest for Kraków, på grensen til prøyssisk Schlesien. Lodomeria eksisterte bare på papiret, og hadde ikke noe eget territorium.

Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgeske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. De østerrikske herskerne hadde ambisjoner om å modernisere regionen og hovedstaden Lviv. Brody hadde blitt den viktigste handelsbyen mens Przemyśl hadde blitt den militært viktigste byen. Lviv ble et igjen en viktig handelsby da det ble anlagt jernbane fra Wien til Russlands havnebyer. Fra 1772 til første verdenskrig økte Lvivs befolkning fra 29.000 til 212.000. Galicja forble en av de fattigste, minst industrialiserte og tettest befolkede landbruksregionene i Europa. Da Galicja fikk selvstyre i 1867 vokste det opp mange sentrumsfunksjoner innenfor administrasjon og utdanning i Lviv og byen mottok en del statlige investeringer.[7]

I 1810 ble størstedelen av Vest-Galicja avstått til storhertugdømmet Warszawa. Russland fikk i 1810 Øst-Galicja og tilbakeført til Østerrike i 1816.[2]

I februar 1846 gjøre bøndene i Galicja opprør mot adelen og Krakow ble erklært som sosialistisk republikk. Østerrike slo brutalt ned opprører og inntok Krakow som ble annektert.[11][2]

Det var Østerrikes største og nordligste provins fra 1772[10] til 1918. Lviv (da kjent under det tyske navnet Lemberg), som befolkningsmessig var dominert av polsk aristokrati, ble hovedstaden i østerriksk Galicja. I tillegg til polakker som bebodde nesten alle deler av Galicja, og ukrainere som dominerte i de østlige områdene, fantes også en større jødisk befolkning, hovedsakelig i Øst-Galicja.

 
Psykoanalytikeren Wilhelm Reich ble født i landsbyen Dobzau, Galicja.

På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i Det østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333.000 av offisielt 467.000 i 1850). Lemberg var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10-20 %. Den jødiske befolkningen i Galicja var ved århundreskiftet på over 800.000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6000 til 146.000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i Leopoldstadt. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien. Martin Bubers familie bodde for en stor del i Lemberg.[7][12][13][14] Økonomen Ludwig von Mises var født i Lemberg.[15][16] Sigmund Freuds utvandret fra Galicja til Mähren. Forfatteren Joseph Roth ble født i Brody i Galicja.[17][18]

Omkring 1 million innbyggere (hvorav rundt en fjerdedel jødiske) utvandret fra Galicja hovedsakelig til USA rundt århundreskiftet, blant andre Stanley Kubrick forfedre.[19]

Under første verdenskrig var det i Galicja kraftige kamper mellom russiske på den ene siden og tyske og østerrikske styrker på den andre.[2] Etter at russerne hadde slått de østerrikske styrkene rett etter krigsutbruddet i 1914 i slaget om Galicja, ble de presset ut av en felles tysk-østerriksk offensiv i den store retretten i 1915.

Polen og UkrainaRediger

I 1918 ble Vest-Galicja en del av den nye polske staten, mens den ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen.[9][20] som følge av Riga-freden i 1921 og dette fikk internasjonal godkjennelse i 1923.[2] Da Galicja kom under Polen ble ukrainsk nasjonalisme undertrykket.[4]

Den ukrainske befolkningen i Galicja utgjorde etter dette rundt 15 % av det nye Polens befolkning og ble slik den største minoriteten, hvilket skapte en del spenninger.[trenger referanse] I mellomkrigstiden var 60 % av befolkningen etnisk ukrainsk, mens 25 % var etnisk polske og 10 % var jødiske. På denne tiden var rundt 20 % av alle etniske ukrainere borgere av Polen som var en multietnisk stat der etniske ukrainere og andre minoriteter ble diskriminert.[9]

Andre verdenskrigRediger

Se også: Holocaust

Hitler og Stalins deling av området førte til at området øst for elvene San, Bug og Neman ble overtatt av Sovjetunionen og dette inkluderte en stor del av Galicja. Området hadde ikke tidligere vært omfattet av det russiske imperiet. Den ukrainske opprørsarmeen organisert motstand mot sovjetmakten og samarbeidet til dels med Tyskland om å opprette en ukrainsk stat. Blant vestukrainere ble det rekruttert mannskap til SS-avdelingen kalt «Galicja».[4] Da området ble tatt av tyskerne under Operasjon Barbarossa i 1941 ble det innlemmet i Generalguvernementet som Distrikt Galizien. Nazi-Tyskland så på området som et allerede arisk og sivilisert område, slik at den ikke-jødiske befolkningen ikke ble utsatt for de samme forfølgelsene som i ukrainske områder, bortsett fra jøder som ble utsatt for den samme utryddelsen.

På den tiden ble også konfliktene mellom polakker og ukrainere forsterket i Galicja og Volynia, blant annet mellom den polske Hjemmearmeen (AK) og den ukrainske Oppstandsarmeen (UIA) og sovjetiske partisaner, med massakren på polakker i Volynia og Galicja, samt hevnaksjoner mot ukrainerne.[trenger referanse] SS-Wiking, som hadde norske frontkjempere, medvirket på massakrer på jøder i Galicja.[21]

I 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Galicja.[10] Etter krigen ble grensene fra 1944-1947 godkjent av de allierte, og Polen måtte avstå Øst-Galicja til Sovjetunionen (i dag ligger denne delen i Ukraina). Grensen mellom Polen og Ukraina følger den tysk-sovjetiske delelinjen fra 1939.[2] Tsjekkoslovakia måtte avstå naboregionen Karpato-Ruthenia.[4] Som følge av etnisk rensning (massedeportasjon) igangsatt av sovjetere og de polske kommunistmyndighetene ble begge delene (polsk og ukrainsk Galicja) praktisk talt etnisk enhetlige.[trenger referanse] Stalin var svært mistenksom overfor Øst-Galicja noe som ble styrket av at det pågikk væpnet motstand mot sovjetmakten lenge etter andre verdenskrig. Et stort antall politiske fanger ble sendt til GULag i Sibir. Sammenlignet med andre regioner av Sovjetunionen var det få etniske russere som flyttet til Galicja etter krigen. Galicja beholdt ukrainsk som administrasjons- og skolespråk, og på 1970-1980-tallet var området stadig mer ukrainskpreget. Det kom ut flere ukrainskspråklige aviser og mange etniske russere flyttet ut.[4]:237

Noen byer i GalicjaRediger

Galicja og Lodomeria på forskjellige språkRediger

  • Tysk: Galizien und Lodomerien
  • Latin: Galicia et Lodomeria
  • Polsk: Galicja i Lodomeria
  • Slovakisk: Halič a Lodoméria
  • Ukrainsk: Галичина і Володимирія (Halytsjyna i Volodymyrija)
  • Russisk: Галиция и Волынь (Galitsija i Volyn)
  • Ungarsk Gácsország és Lodoméria
  • Rumensk: Galiţia şi Lodomeria
  • Jiddisch: גאליציע אונט לאָדאָמעריע

ReferanserRediger

  1. ^ «Galicja». Store norske leksikon (norsk). 16. april 2018. Besøkt 7. januar 2020. 
  2. ^ a b c d e f Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1969. ISBN 8203061664. 
  3. ^ a b Christensen, Christian (1992). Frihet for Ukraina: historien om Mykola Radejko. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202133491. 
  4. ^ a b c d e Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187. 
  5. ^ Osdalen, Sigrid-Beate (1996). Jødene i Wien: et historisk panorama. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. 
  6. ^ Wessel, Elsbeth (1999). Wien. Oslo: Sypress forl. ISBN 8291224242. 
  7. ^ a b c d e f HRYTSAK, YAROSLAV (2000). «Lviv: A Multicultural History through the Centuries». Harvard Ukrainian Studies. 24: 47–73. ISSN 0363-5570. Besøkt 19. juni 2020. 
  8. ^ Maiorov, Alexander V. (2. juli 2016). «The Mongol Invasion of South Rus’ in 1239–1240s: Controversial and Unresolved Questions». The Journal of Slavic Military Studies. 3 (engelsk). 29: 473–499. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2016.1200395. Besøkt 21. juni 2020. 
  9. ^ a b c Rossoliński-Liebe, Grzegorz (16. september 2019). «Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:». East European Politics and Societies (engelsk). doi:10.1177/0888325419831351. Besøkt 6. november 2020. 
  10. ^ a b c Ploetz, Karl (1989). Verdenshistorien i årstall. Oslo: Stromboli. ISBN 8290548206. 
  11. ^ Historiens folk og riker. Oslo: Gyldendal. 1991. ISBN 8257407348. 
  12. ^ Rabinbach, Anton G. (1975/01). «The Migration of Galician Jews to Vienna, 1857–1880». Austrian History Yearbook (engelsk). 11: 43–54. ISSN 1558-5255. doi:10.1017/S0067237800015253. Besøkt 19. juni 2020. «The largest source of the migration was Galicia, with a vast Jewish population that increased from 448,973 in 1857 to 811,183 at the turn of the century.»  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  13. ^ Stanislawski, M. (2007). A Murder in Lemberg: Politics, Religion, and Violence in Modern Jewish History. Princeton University Press.
  14. ^ Wróbel, Piotr (1994). «The Jews of Galicia under Austrian-Polish Rule, 1869–1918». Austrian History Yearbook (engelsk). 25: 97–138. ISSN 1558-5255. doi:10.1017/S0067237800006330. Besøkt 19. juni 2020. «Galicia occupied an important place in the history of the Jewish Diaspora. Galician Jews made up a majority of Habsburg subjects of Mosaic faith and formed a cultural bridge between Westjuden and Ostjuden. Numerous outstanding Jewish political figures and scholars, such as Isaac Deutscher, Karl Radek, and Martin Buber, were born or raised in Galicia, where Zionist and Jewish socialist movements flourished at that time. The unique atmosphere of a Galician shtetl was recorded in Hassidic tales, in the books of Emil Franzos, Manes Sperber, Bruno Schulz, Andrzej Kuśniewicz, and others.» 
  15. ^ https://mises.org/library/finding-birthplace-ludwig-von-mises
  16. ^ Lars Peder Nordbakken og Lars Fr H Svendsen (28. juni 2019). «Mises, Ludwig von - forfatterskapet». Civita. Besøkt 19. juni 2020. «I 1867 ble alle restriksjoner på jødisk innvandring til Wien avskaffet. Wien ble etter dette en magnet for progressive jøder fra de østlige provinsene som så en mulighet til å bli integrert i en mer sekulær og kosmopolitisk verden. Wienermagnetismen ble enda sterkere etter at polsk-nasjonale krefter fikk økt makt i Galicia fra 1882.» 
  17. ^ Whitebook, Joel (2017). «Wandering Jews: From Galicia to Vienna». Freud: An Intellectual Biography (engelsk). Besøkt 19. juni 2020. «At the time, Jacob was living in the town in which he was born, Tysmenitz in Galicia, which had been part of Poland until 1772, when it was annexed by the Austrian Empire, of which it remained a part until the end of the First World War.» 
  18. ^ «A successful Austrian invention». The Economist. 15. november 2014. ISSN 0013-0613. Besøkt 19. juni 2020. 
  19. ^ Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang.
  20. ^ Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102555. 
  21. ^ Johansen, Jahn Otto (1982). Min jødiske reise. Oslo: Cappelen. ISBN 8202095921. 

Eksterne lenkerRediger