Friedrich Wilhelm von Seydlitz
Friedrich Wilhelm Freiherr[5] von Seydlitz (født 3. februar 1721, død 27. august 1773) var en prøyssisk soldat og en av de mest berømte tyske kavalerigeneralene gjennom historien.[6]
| Friedrich Wilhelm von Seydlitz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. feb. 1721[1][2][3][4] Kalkar (Hertugdømmet Kleve, Det tysk-romerske rike) | ||
| Død | 27. aug. 1773 (52 år) Oława (Kongeriket Preussen, Det tysk-romerske rike) | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, militær befalingshavende | ||
| Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
| Gravlagt | Opole voivodskap | ||
| Utmerkelser | Den sorte ørns orden (1757) Pour le Mérite (1757) | ||
Barndomsår rediger
Seydlitz ble født i Kalkar i hertugdømmet Kleve hvor hans far, Daniel Florian von Seydlitz, en prøyssisk kavalerimajor[7], var stasjonert. Etter farens bortgang i 1728 ble han oppdratt av moren før han i en alder av fjorten år[8] dro til markgrev Fredrik Wilhelm av Brandenburg-Schwedt for å arbeide som tjener. Fredrik Wilhelm hadde vært hans fars oberst, og mens han var i markgrevens tjeneste utviklet han en forkjærlighet for tobakk, kvinner og vågal ridekunst.[9]
Militærkarriere rediger
I 1740 ble Friedrich Wilhelm von Seydlitz innkalt som en kornett i markgrevens prøyssiske kyrassérregiment. Som underordnet i den første schlesiske krig ble han tatt til fange i mai 1742 etter å ha forsvart seg såpass galant at kong Fredrik II av Preussen tilbød å bytte en habsburgkaptein for hans løslatelse. I 1743 ble han gjort til kaptein i den 4. Husarskvadron, og han fikk skvadronen til å bli iøynefallende effektiv. Han var i tjeneste i den andre schlesiske krig, og etter slaget ved Hohenfriedberg ble han forfremmet til major i en alder av 24. Seydlitz, som var ni år yngre enn Fredrik II, var tynn, høy og en utmerket rytter samt en berømt skjørtejeger. Han kom til å bli kjent i den prøyssiske hæren for sine lederevner og for sitt mot.
Ved krigens slutt fikk Seydlitz muligheten til å lede 15 skvadroner mot fienden med stort hell. Dette, sammen med andre demonstrasjoner av sine lederevner, sikret hans forfremmelse i 1752 til oberstløytnant, og i 1753 lederrollen i det 8. kyrassérregimentet. Under hans ledelse ble regimentet en målestokk for resten av den prøyssiske hæren, og han ble i 1755 gjort til oberst.
Sjuårskrigen rediger
I 1756 brøt Sjuårskrigen ut. I mai 1757 brøt hans tradisjonelle militærskikker ved å føre sitt regiment frem under slaget ved Praha, i stedet for å holde tungtkavaleriet som reserver, og mistet nesten livet da han forsøkte å ri gjennom sumplandskapet. I slaget ved Kolin i juni 1757, som sjef for en kavaleribrigade, utmerket han seg med å slå tilbake de østerrikske etterfølgerne med et briljant motangrep. To dager senere ble han gjort til generalmajor, og ble tildelt Pour le Mérite av kongen. Denne forfremmelsen var lenge etterlengtet av Seydlitz, og han uttalte etter tildelelsen, som svar til Hans Joachim von Zietens gratulasjoner, at «det var på høy tid hvis de ville ha mer ut av meg, deres eksellense. Jeg er allerede 36». Før dette var han høyt aktet for sin beskjedenhet og verdier, både militære og private, og han hadde et godt glimt i øyet som lot ham utnytte kavaleriet til best effekt.[9]
I ukene etter katastrofen ved Kolin viste Seydlitz fram sin ånd ved fire anledninger. Om morgenen samme dag som slaget ved Rossbach hoppet Fredrik II over to seniorgeneraler og gjorde Seydlitz til kommandør for hele hans kavaleri. Slaget endte med en klar seier, og fienden flyktet totalt uorganisert. På et punkt i slaget sendte Seydlitz igjen ut det prøyssiske kavaleriet, uten ordre om det. Dette viste seg å være kritisk for seier. Da hadde kun sju bataljoner i Fredriks hær avfyrt et eneste skudd - resten hadde vært Seydlitz og hans 38 skvadroners fortjeneste. Samme kveld ga kongen ham Den sorte ørns orden, og forfremmet ham til generalløytnant. I slaget hadde nærkampen gitt Seydlitz en skade, og han var ute av strid i fire måneder.[10] Seydlitzs helse, underbygget av hans promiskuitet under markgreven, ga ham ofte problemer, og selv det miste sår gjorde ham ute av stand til strid.[9]
Friedrich Wilhelm von Seydlitz var tilbake ved kongens side i 1758, og i slaget ved Zorndorf avgjorde Seydlitzs kavaleri nok en gang. Hans 36 skvadroner stormet en klynge bestående av russisk kavaleri og infanteri. Dette angrepet ødela den russiske høyrevingen, og gjorde at de flyktet inn i skogen. I slaget ved Hochkirch den 14. oktober 1758 dekket han prøyssernes retrett med 108 skvadroner. Han ble alvorlig skadet i katastrofen som var slaget ved Kunersdorf, etter å ha forsøkt å storme en ås holdt av russerne. Under rekonvalesensen giftet han seg med grevinne Albertine Hacke. Han var tilbake i hæren i mai 1760, men helsen hans var så dårlig at Fredrik sendte ham hjem igjen. Mens han var i hovedstaden hjalp han med å organisere byens forsvar under det russisk-østerrikske raidet på Berlin i oktober 1760. Selv om han ikke maktet å stanse angriperne i å midlertidig okkupere hovedstaden, ble han senere berømmet av Fredrik II.
Seydlitz var ikke tilbake ved fronten før i 1761. Han ble tildelt ledelsen av en av prins Henriks hær som bestod av soldater fra mange våpenarter. Det var tvil om han ville klare å lede annet enn kavaleri, siden han ikke hadde ledet noe annet hittil, men han motbeviste kritikerne med å lede sin hær briljant - kavaleri og infanteri - i slaget ved Freiberg den 29. oktober 1762.
Senere i karrieren rediger
Etter freden i Hubertusburg i 1763 ble Friedrich Wilhelm von Seydlitz generalinspektør for kavaleriet i provinsen Schlesien, hvor elleve regimenter var permanent utstasjonert, og hvor Fredrik sendte sine mest lovende offiserer for å bli trent av ham.
Siste år rediger
I 1767 ble Friedrich Wilhelm von Seydlitz gjort til kavalerigeneral, men hans senere år ville være overskygget av hans ulykke på hjemmefronten. Hans kone var utro og hans to døtre, som hadde giftet seg flere ganger, var begge skilt - den eldre én gang og den yngre to ganger. En misforståelse endte hans tidligere svært nære vennskap med kongen, og kun i hans siste sykdomsperiode et par uker før hans død, i august 1773, møttes de to igjen i Seydlitz hjem i Minkobsvy nær Ohlau. Seydlitz døde av paralyse ved Ohlau i Schleisen i november 1773.
Ettermæle rediger
Friedrich Wilhelm von Seydlitz blir ansett som en av de fremste tyske kavalerigeneralene.[6] Den tyske tungkrysseren «Seydlitz» var oppkalt etter ham.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Friedrich Wilhelm, baron von Seydlitz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Friedrich-Wilhelm-Freiherr-von-Seydlitz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 55608[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Friedrich Wilhelm Seydlitz, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id seydlitz-friedrich-wilhelm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Freiherr» eller «Friherre» tilsvarer dagens «baron»
- ^ a b (no) «Friedrich Wilhelm von Seydlitz» i Store norske leksikon
- ^ König, Anton Balthasar (1791). Biographisches Lexikon aller Helden und Militärpersonen: Welche sich in preussischen Diensten berühmt gemacht haben (tysk). 4. A. Wever. s. 2. Besøkt 20. april 2010. «Sein Vater [...] war Daniel-Florian von Seydlitz, preuss. Rittmeister beim Marggraf Friedrichschen Regiment [...]»
- ^ Duffy, Christopher. The Military Life of Frederick the Great, Antheneum, New York, 1986. s. 135 ISBN 0-689-11548-2
- ^ a b c Duffy, op. cit., s. 136
- ^ Duffy, op. cit., s. 144
Kilder rediger
- K. A. Varnhagen von Ense: Das Leben des Generals von Seydlitz. Berlin, 1834
- Otto von Bismarck: Die kgl. preussische Reiterei unter Friedrich dem Grossen. Karlsruhe, 1837
- Klaus Christian Richter: Friedrich Wilhelm von Seydlitz, ein preußischer Reitergeneral und seine Zeit. Osnabrück: Biblio-Verlag, 1996 ISBN 3-7648-2449-2