Frederik Julius Bech
Frederik Julius Bech (født 4. august 1758 i Middelfart, død 20. desember 1822) var en dansk-norsk teolog og politiker. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, og var biskop i Akershus Stift fra 1805 til 1822, og som Den norske kirkes primas kronet han Karl Johan i Nidarosdomen i 1818.
| Frederik Julius Bech | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Maleri av Frederik Julius Bech | |||
| Født | 8. aug. 1758[1] Middelfart | ||
| Død | 20. des. 1822[1][2] (64 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, teolog | ||
| Embete |
| ||
| Utdannelse | Cand.theol. | ||
| Nasjonalitet | Danmark-Norge Norge | ||
| Gravlagt | Gamlebyen gravlund | ||
Bech var født i Middelfart på Fyn i Danmark. Han ble cand.theol. i 1783, og reiste så til Trondheim for å arbeide som huslærer hos familien Krogh. Han arbeidet senere som lærer ved den borgerlige realskolen i Trondheim, og hadde samtidig prestelig tilsyn med sykehus og fengsel. I 1794 ble han sokneprest i Ørland prestegjeld, i 1798 residerende kapellan ved Nidarosdomen og i 1803 sokneprest i Skogn. I 1804 ble han oppnevnt til stiftsprost i Odense, og det kunne se ut som om han kom til å forlate Norge. Samme år ble han også tildelt den teologiske doktorgrad fra Universitetet i Kiel for en mindre avhandling om Jesu mirakler. Han ble imidlertid allerede i 1805 oppnevnt til biskop i Akershus stift. Dette tilsvarte den gang dagens bispedømmer Oslo, Hamar og Tunsberg, i tillegg til Telemark.
Frederik Julius Bech har blitt regnet som en typisk opplysningsgeistlig. Trass i hans teologiske doktorgrad var han nok ikke noen stor teolog eller vitenskapsmann, men han var lidenskapelig opptatt av skolevesen og folkeopplysning. Han skrev en rekke pedagogiske skrifter, blant annet En dydig Opdragelse, betragtet som Grunden til Staters sande Vel (1786) og Er det ligegyldigt hvorledes de ringere Stænder opdrage sine Børn? (1787). Hans skrift Veiledning i at opdrage en sund, fornuftig, duelig og lykkelig Afkom var ifølge Molland[3] den første veiledning i seksualundervisning i Danmark-Norge. Som sokneprest på Ørlandet fikk Bech fordoblet antall lærere der, og han opprettet også et seminar for lærerutdannelse i Trondheim. Han var også en av initiativtakerne til Selskabet for Norges Vel. I Salmonsen konversationsleksikon fra 1915 gis følgende karakteristikk:
Han var administrativt anlagt og dygtig. Allerede i Trondhjem fik han Skolevæsenet forbedret, Lærerstandens Uddannelse og Lønningsforhold højnet, Fattigvæsenet ordnet paa en efter Omstændighederne mønstergyldig Maade, adskillige velgørende Indretninger sat i Gang med levedygtig Organisation.[4]
Bech var en utpreget rasjonalist, og hadde lite sans for Hans Nielsen Hauge og Haugianerbevegelsen. Han ga ut en apologi mot Hauges virksomhet i 1802, Raad og Advarsel imod Sværmerie og dets bedrøvelige Virkninger, og sendte i 1806 også et rundskriv til prestene i Akershus stift om hvordan haugianismen kunne bekjempes. Han var imidlertid motstander av å bruke politimakt mot haugianerne, og mente typisk nok at bevegelsen best kunne motvirkes ved økt folkeopplysning.
Frederik Julius Bech ønsket å spille en aktiv politisk rolle, men var ikke konsekvent i sine holdninger. I 1814 var han først lojal mot Fredrik VI, så fulgte han Christian Frederik og støttet sammen med Carsten Anker enevoldstanken på stormannsmøtet på Eidsvoll. Ved Riksforsamlingen var han sammen med Trondhjems stifts biskop Peder Olivarius Bugge og regjeringsråd Mathias Sommerhielm med i en komite uavhengig av Riksforsamlingen som gjennomgikk representantenes adresser og fullmakter.[5] Høsten samme år «Unionens og Svenskernes frasefyldte Advokat paa det overordentlige Storting og Karl Johan’s tilsyneladende varme Beundrer». Christian Fredrik skal ha sagt om ham at «Han skifter Mening, som man skifter Linned».[6]
Bech var den første prokansler for Universitetet i Oslo, og ledet også «Oplysningscomitéen», det første selvstendige forvaltningsorgan for kultursaker. I 1814 ble komiteen erstattet av Kirke- og undervisningsdepartementet. Bech var også en av grunnleggerne av Det norske Bibelselskap i 1816, og var selskapets formann inntil sin død.
Frederik Julius Bech mottok Nordstjerneordenens Storkors i 1815.
Karl Johan tilga åpenbart Bech hans tidligere politiske vakling, og i 1818 kronet han som Den norske kirkes primas Karl Johan til norsk konge i Nidarosdomen.
Litteratur rediger
- Salmonsens konversationsleksikon, København 1915 elektronisk utgave hos runeberg.org
- Einar Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, Gyldendal 1979, ISBN 82-05-10919-2
Referanser rediger
- ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 63[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som FrederikJulius Bech Friderich Bech, Norsk biografisk leksikon ID Frederik_Julius_Bech, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Molland, s. 28
- ^ Salmonsen, s.799
- ^ Utgave ved Arnet Olafsen og Kr. Birch-Reichenwald (1914). Riksforsamlingens forhandlinger. 2: Adresser og fuldmakter. Kristiania: Grøndahl & Søns Boktrykkeri. s. 1.
- ^ Salmonsen
Eksterne lenker rediger
- (en) Frederik Julius Bech – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Frederik Julius Bech hos Virksomme ord
- Digitaliserte bøker av Bech hos Nasjonalbiblioteket.
| Forgjenger: Christen Schmidt |
Luthersk biskop i Akershus Stift |
Etterfølger: Christian Sørenssen |