Åpne hovedmenyen

Freden i Helsingborg

Kjernen, eneste gjenstående del av Helsingborgs slott, påbegynt sannsynligvis straks etter fredsavtalen og stod klar i slutten av 1310-tallet.

Freden i Helsingborg var en fredsavtale mellom Sverige, Danmark og Norge som ble sluttet i Helsingborg den 17. juli 1310.

BakgrunnRediger

Birger Magnusson, Magnus Ladulås sønn, ble kronet den 2. desember 1302 til konge over Sverige i Söderköping, etter en 12 år lang formynderregjering under marskalken Torgils Knutsson, Han kom dog snart i konflikt med sine to brødre, Erik, hertug av Sørmannland og Valdemar, hertug av Finland, som sammen med Erik i spissen, etterstrebet større makt. Hertugene hadde kontaktet kirken for å utvide sin influens, som ledet til et varsku i fra både marskalken og kongen. Dette ville hertugene ikke finne seg i, uten de flydde til Norge hvor de fikk beskyttelse og støtte av den norske kongen, Håkon Magnusson, som også var Eriks svigerfar. Den norske kongen skjenket byen Konghelle i Bohuslän til brødrene og derfra utførte de plyndringstokt inn i Västergötland, som fikk kongen og marskalken til å konfiskere Eriks og Valdemars eiendommer. Hertugene tok derfor året 1305 til en ny strategi hvor de hevdet sin anger og bad om kongens forlatelse i utveksling mot et løfte om å stå kongen bi mot dennes fiender. Dette lyktes og de fikk tilbake sine eiendommer. Gjennom å støtte et opprør mot den danske kongen Erik Menved i Halland hadde dessuten hertug Erik lykkes gi landskapets nordlige deler og ytterligere forsterket sin posisjon. Han overtalte til og med kong Birger til å avsette og drepe den rojalisten og marskalken Torgils Knutsson.

Med marskalken ute av veien kunne Erik og Valdemar trekke sin oppmerksomhet mot kong Birger. Ved en Mickelsmessfeiring som kongen holdt på gården Håtuna i nærheten av Sigtuna i året 1306 ankom plutselige hertugene med et væpnet følge, men ble av sin bror innbydde til å delta i festlighetene. Når gjestene hadde lagt seg for kvelden stormet hertugenes menn inn i kongens sovekammer og tok ham til fange sammen med dronningen og erkebiskopen. Kongen ble fengslet på Nyköpingshus mens hertugene, i realiteten Erik, tok over styringen av landet. Kuppet kom til å benevnes som Håtunaleken. Den danske kongen, som også var Birgers svoger, Erik Menved inngrep dog straks deretter, men med hjelp av kong Håkon av Norge sto hertugene imot. I 1308 ble det sluttet en avtale mellom hertug Erik og Birger, som innebar at kongen ble sluppet fri mot en større sum penger, men var i praksis uten makt. Samtidig hadde dog alliansen med kong Håkon blitt brutt etter tvister om landområdene i nordlige Halland og ved en avtale i København samme år ble det dannet et trekongeforbund mellom Erik Menved, Håkon og Birger mot de to hertugene. Straks etter dro norske tropper inn i Västergötland, mens danske tropper invaderte Småland og hertug Erik dro seg tilbake til Kalmar. Forsterket med nye tropper gjorde hertug Erik en framgangsrik motoffensiv og en våpenstillstand ble undertegnet, som ble bekreftet ved freden i Oslo 1310.

Partene møtes i HelsingborgRediger

Erik Menved, den avsatte Birger Magnusson, hertugene Erik og Valdemar kom sammen i juli 1310 på Helsingborgs slott. Kong Håkon kunne ikke medvirke, men sendte en delegasjon til byen. I tillegg var blant annet hertug Kristoffer av Halland, greve Gerhard av Holstein og Henrik av Mecklenburg tilstede. Målet var blant annet å få slutt på kampene mellom Norge, Danmark og Sverige, dels å løse tvisten som fantes mellom Birger og hans to brødre som startet i og med Håtunaleken.

Under forhandlingene ble det sluttet to fredsavtaler. I den første avtalen ble det den 17. juli sluttet fred mellom alle de stridende partene og hertug Eriks krav på Norges krone ble opphevd. Den andre avtalen fra den 20. juli dikterte at Birger skulle gjeninnsettes på Sveriges trone, men at det svenske riket skulle deles mellom de tre brødrene. Kong Birger beholdt de østlige delene av landet med Gotland og Viborgs fylke. Erik fikk de vestsvensk landsdelene samt Kalmar fylke og Valdemar fikk Uppland, Finland og Öland. I tillegg til dette ble det besluttet at hertug Erik skulle beholde nordlige Halland, men at han skulle overgi sine krav på den Norges krone. Alle riksdelene skulle dessuten overlates gjennom arv.

EtterspillRediger

Freden som ble sluttet i Helsingborg hadde til synes virkningen da det svenske riket under en årrekke var rolig. Derimot var stemningen mellom brødrene spent og kong Birger hadde ikke glemt Erik og Valdemars bedrageri ved Håtuna. Det faktum at han ikke var konge over hele sitt rike gjorde at han ønsket en samling av landet. Det fantes også flere sterke krefter som mislikte delingen av riket, spesielt innen kirken og adelen. Når rykter om et opprør mot Birger og Erik Menved, støttet av hertug Erik, startet å florere besluttet Birger derfor å handle. Han tilbød inn sine to brødre til å feire jul i Nyköpingshus, som de etter viss tvil takket ja til. Etter festlighetene brøt seg Birgers menn inn til de to sovende hertugene, som ble tatt til fange. Tilfangetagende av hertugene møtte dog til Birgers forundring til stor motstand og igjen ble riket kastet inn i krig. Støttet av konge Håkon drev hertugenes tilhengere tilbake Birgers tropper og beleiret Nyköpingshus. Birger anså seg tvungen til at flykte til Visby og søkte seg deretter videre til Helsingborg, hvor han fikk Erik Menveds beskyttelse. I august 1318 kapitulerte Nyköpingshus og man fant der de to hertugene døde av sult. Krigen sluttet dog ikke der uten spredte seg til Skåne hvor hertugenes tilhenger beleiret Helsingborgs slott. Slottet kunne ikke inntas og fredsforhandlinger ble startet i Roskilde hvor en treårig våpenhvile ble avtalt mens Birger med familie ble forvist ifra Sverige. For å unngå en tilbakekomst av Birger til Sverige ble snarlig deretter hertug Eriks sønn, Magnus, utnevnt til konge.

Se ogsåRediger

KilderRediger

  • Bååth, L.M. (1933). Politisk historie. I Helsingborgs historie, del II:2: Den senere middelalderen. Helsingborg: Helsingborgs by.
  • Liljegren, Bengt (2001). Konge Birgers hevn.[død lenke] Populær Historie nr 8 2001.
  • Sundberg, Ulf (1997). Svenske freder og stillestånd 1249-1814.