Wikipedia

Franklins fortapte ekspedisjon

(Omdirigert fra «Franklin-ekspedisjonen»)

Franklins fortapte ekspedisjon, også kalt Franklin-ekspedisjonen, var en stor ekspedisjon som det det britiske admiralitetet sendte ut i 1845 for å utforske de siste ukjente delene av Nordvestpassasjen. Den besto av 129 marinepersonell fordelt på de to bombarderfartøyene HMS «Terror» og HMS «Erebus», og var ledet av kommandør (posthumt kontreadmiral) sir John Franklin. Ekspedisjonen forsvant, og det ble i de påfølgende årene sendt ut flere ekspedisjoner for å finne ut hva som hadde skjedd. Selv om det fortsatt er mange mysterier knyttet til mennenes skjebne, er det fastslått at både «Terror» og «Erebus» ble skrudd ned av isen og at alle ombord omkom, men på ulike tidspunkter og steder.

Bakgrunn rediger

 
John Franklin

I første halvdel av 1800-tallet sendte det britiske admiralitetet ut en rekke ekspedisjoner for å finne en sikker rute gjennom Nordvestpassasjen. Håpet var at denne kunne bli en snarvei for skipstrafikken mellom Europa og Det fjerne østen, og dermed bidra til å underlette den sjøbaserte handelen.

I 1845 var mesteparten av passasjen kartlagt, bl.a. ved to ekspedisjoner Franklin ledet i 1819-22 og 1825-27. Fortsatt var ca. 500 km ukjent land, og admiralitet bestemte seg for å sende en siste stor ekspedisjon for å utforske også denne strekningen. Dette dreide seg om havområdene rundt King William Island. En viktig del av ferden var å drive studier av jordmagnetismen nær den magnetiske nordpol.[1][2]

John Franklin var ikke førstevalget til å lede ekspedisjonen, til det var han både for gammel og i for dårlig fysisk form.[3] Da mer opplagte kandidater, som Sir James Clark Ross, sa nei, falt likevel valget på Franklin, han var dessuten arbeidsløs på dette tidspunktet og svært ivrig etter å få nye oppdrag.

Ekspedisjonen dro med de to velprøvde skipene «Terror» og «Erebus», som James Ross hadde brukt da han utforsket farvannet rundt Antarktis. Disse ble dessuten modernisert med dampmaskiner overtatt fra jernbaneverket, og også utstyrt med dampoppvarming av alle rom. Ombord på båtene var det forsyninger for minst tre år.[4] Det var den best utstyrte arktiske ekspedisjonen England noen gang hadde sendt ut.[5]

Francis Crozier ble utpekt til kaptein på «Terror» og James Fitzjames på «Erebus».

Ekspedisjonen forsvinner rediger

 
Kart som viser den sannsynlige ruten «Erebus» og «Terror» fulgte

██ Disko Bay (5) til Beechey Island, i 1845.

██ Rundt Cornwallis Island (1), i 1845.

██ Fra Beechey Island ned Peel Sound mellom Prince of Wales Island (2) og Somerset Island (3) og Boothia halvøyen (4) frem mot King William Island i 1846.

Disko Bay (5) er omtrent 3,200 kilometer fra munningen av Mackenzie-elven (6).

De to skipene dro ut Themsen 19. mai 1845. De ble siste gang sett av andre europeere 26. juli, ved innløpet til Nordvestpassasjen.

I 1847 var det enkelte personer, først og fremst Sir John Ross, som mente at man måtte begynne å lete etter ekspedisjonen. Admiralitet mente dette var unødvendig, siden den var utstyrt for flere år. Først i 1848 spredde engstelsen seg.

Forsøk på å finne ut hva som hadde skjedd rediger

I 1848 ble det satt igang tre mislykkede redningsaksjoner: James Ross feilet da han forsøkte å seile inn Nordvestpassasjen fra øst, et annet skip prøvde å seile inn fra vest, mens Sir John Richardson og John Rae dro ned Mackenzie-elven og lette. Etter dette ville ikke admiralitetet lete mer og satte opp en belønning for å få andre til å gjøre jobben: £20 000 for den som reddet Franklin og £10 000 for den som fant skipene hans.

Franklins kone, Lady Jane Franklin, brukte alle sine penger og all sin tid for å få sendt ut flere ekspedisjoner som kunne finne restene av mannens ekspedisjon. Dette og den offentlige interessen hadde sin effekt: I 1850 krydde det av redningsskip i Nordvestpassasjen.[6] I slutten av august begynte man endelig å finne spor, på øya Beechey Island ble Franklin vinterkvarter fra 1845 oppdaget. Like i nærheten lå tre besetningsmedlemmer begravet.

Etter dette ble det ikke gjort flere fremganger på en god stund, og ekspedisjonen ble avskrevet av admiralitetet i 1855.[7]

Delvis oppklarning og nye mysterier rediger

 
Jane Griffin (senere Lady Jane Franklin), 24 år i 1815. Hun giftet seg med John Franklin i 1828, og var den viktigste pådriveren i jakten på hans fortapte ekspedisjon.

I 1853 dro John Rae over land til King William Island, for å lete etter spor av Franklin. Dette var det siste området som ennå ikke var undersøkt. Underveis traff han noen inuitter som fortalte en grusom historie: Vinteren 1849-50 hadde de truffet 40 europeere som dro en lettbåt sydover, på King William Island. De ble ledet av en stor offiser, sannsynligvis Crozier. Med tegnspråk forklarte de at båtene deres var skrudd ned av isen. Alle var tynne og utmattede. På våren hadde inuittene dratt over til fastlandet og hadde da funnet 35 av mennene nær Great Fish River, alle døde. De hadde tydeligvis blitt tvunget til å spise hverandre.[8] Noen levde nok fortsatt, inuittene hørte skudd senere på våren 1850. Dette var samtidig som det krydde av redningsekspedisjoner lenger nord.

Opplysningene om kannibalisme vakte bestyrtelse i Victoriatidens England, og mange nektet å tro på Rae og inuittene. En senere ekspedisjon sendt ut av Hudson Bay Company bekreftet dog langt på vei historien.

Etter dette sendte Lady Franklin ut sin egen ekspedisjon, ledet av Francis Leopold McClintock. I 1859 traff den inuitter som fortalte om hvite menn som hadde gått sydover, og falt døde om mens de gjorde det. De sa også at et stort seilskip hadde blitt ødelagt utenfor King William Island, og at det fortsatt hadde vært der året før. Videre fortalte de om liket av en stor mann med lange tenner ombord.[9] Rett etter midnatt 25. mai fant McClintock det første liket fra Franklinekspedisjonen på King William Island, tydeligvis en stuert som hadde falt mens han gikk.[10]

Litt senere fant McClintock to varder som var bygget av Franklins menn. I den ene lå et merkelig dokument inne i en metallbeholder: På midten var det skrevet en beskjed 28. mai 1847 om at alt var vel, selv om skipene var innefrosset. Rundt dette var det skrevet en ny beskjed 25. april 1848, som fortalte at Franklin hadde dødd 11. juni 1847, at 24 menn var døde alt i alt, og at man hadde måttet overgi skipene 22. april. Det var også skrevet at de nå satte kursen for Great Fish River. Det er et mysterium at så mange hadde dødd ombord på skipene.[11]

Ti engelske mil lenger sør på King William Island fant ekspedisjonen en av lettbåtene, plassert på en slede. Oppe i den lå det to menneskelevninger. Det merkelige var at båten pekte nordover, de hadde vært på vei tilbake til skipene.

Nye funn rediger

Den 1. september 2014 fant en leteaksjon fra «Victoria Strait Expedition»[12] to gjenstander på Hat Island i Queen Maud Gulf nær King William Island:[13]

Den 9. september 2014 kunngjorde ekspedisjonen at den hadde lokalisert vraket av Erebus, den 7. september[14]. Det er i svært god stand, og sonaren kunne til og med se dekksplankene.[15] Vraket ligger på bunnen av den østlige delen av Queen Maud Gulf, vest for O'Reilly Island.[16]

Den 12. september 2016 kunngjorde ekspedisjonen at den hadde funnet vraket av The Terror.[17] Skipet er i tilnærmet perfekt stand. Vraket ble funnet på sørkysten av King Williams Land. Dette indikerer at noen overlevende fra ekspedisjonen sannsynligvis dro tilbake til skipet og forsøkte å seile det til trygghet.

Det er planlagt flere fremtidige ekspedisjoner inn i vrakene av skipene for om man kan finne flere svar på hva som hendte og hvorfor besetningen forlot begge skip.

Referanser rediger

  1. ^ Lambert side 90: «Magnetic data gathering using the new Gauss-type instruments would be the primary purpose of the 1845 expedition.»
  2. ^ Lambert side 142: «For all the prominence accorded to 'discovery' the size, equipment and timing of the Franklin expedition were driven by magnetic science. The element of discovery merely satisfied public curiosity»
  3. ^ Fleming side 367: «A shudder ran through the Admirality... he was plainly too old and too unfit for the job. Barrow was particularly shaken.»
  4. ^ Fleming side 372: «They carried three years' provisions which, augmented by hunting and fishing, they hoped might stretch to seven.»
  5. ^ Fleming side 375: «the best-equipped Arctic fleet to have left England's shores.»
  6. ^ Fleming side 382: «By 1850 the Arctic was crawling with rescue missions.»
  7. ^ Fleming side 410: «The Admirality... wrote Franklin off as a loss, and called it a day.»
  8. ^ Fleming side 411: «Many of the bodies had been hacked with sharp knives and the cooking pots contained human remains.»
  9. ^ Fleming side 413: «the body of a big man with long teeth»
  10. ^ Fleming side 413: «The Eskimos had spoken truthfully – Franklin's men had fallen down and died as they walked.»
  11. ^ Fleming side 416: «This was an un-heard of casualty rate. It could not have been scurvy; they knew by now how to combat it»
  12. ^ [«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. oktober 2015. Besøkt 20. september 2015.  Victoria Strait Expedition.
  13. ^ «Franklin expedition ship pieces believed discovered in Arctic». CBC. Besøkt 9. september 2014. 
  14. ^ http://www.dailymotion.com/video/x25m7ya_british-ship-lost-in-arctic-170-years-ago-found_news
  15. ^ «Lost Franklin expedition ship found in the Arctic». CBC. 9. september 2014. Besøkt 9. september 2014. 
  16. ^ Chase, Steven (9. september 2014). «Finding of Franklin ship fuels Harper's new nationalism». The Globe and Mail. Ottawa. Besøkt 10. september 2014. 
  17. ^ Vancouver, Paul Watson in (12. september 2016). «Ship found in Arctic 168 years after doomed Northwest Passage attempt». the Guardian (engelsk). Besøkt 3. juni 2018. 

Litteratur rediger

  • Fleming, Fergus. Barrow's Boys. London: Granta Books, 1998. ISBN 1-86207-502-6
  • Lambert, Andrew. Franklin, Tragic Hero of Polar Navigation. London: Faber and Faber Limited, 2009. ISBN 978-0-571-23160-7
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Franklins_fortapte_ekspedisjon&oldid=23042251»