Åpne hovedmenyen

Frankfurter Zeitung

Frankfurter Zeitung
Frankfurter Zeitung
LandTyskland
Typedagsavis
Grunnlagt1856
Nedlagt1943
EiereFrankfurter Societäts-Druckerei
Språktysk
Politisksosial-liberal
Lesertall80000 (1930-årene)
HovedkvarterFrankfurt am Main
Jubileumsutgave i 1906.
Grunnleggeren, Leopold Sonnemann ca. 1880.

Frankfurter Zeitung (FZ) var en tysk dagsavis som ble utgitt fra 1856 til 1943. Avisen ble grunnlagt av Leopold Sonnemann (1831–1909) i Frankfurt am Main, under navnet Frankfurter Geschäftsbericht. Den politiske, redaksjonelle linje var i hele avisens levetid, demokratisk og sosial-liberal.

Grunnleggeren Sonnemann opplevde som ung mann Frankfurtparlamentet på nært hold. Dette påvirket hans engasjement for demokrati og frihet, som også kom til uttrykk i avisens spalter. Avisen holdt også siden den samme kurs. Under Det tyske keiserrike ble avisens journalister ikke sjelden fengslet, blant annet for såkalte «bismarkfornærmelser».

Etter nasjonalsosialistenes «Machtergreifung» var det ikke mulig for avisen å fremme åpen kritikk mot myndighetene. Avisen forholdt seg offisielt nøytral, men formidlet «mellom linjene» et budskap om motstand mot regimet. Opplagstallene til Frankfurter Zeitung økte i løpet av 1930-årene, fra 60 000 til 80 000 eksemplarer.

Frankfurter Zeitung regnes som forløper til Frankfurter Allgemeine Zeitung som ble opprettet i 1949.

HistorieRediger

GrunnleggelsenRediger

Leopold Sonnemann ble født som sønn av en vever, og ble siden selv tøyhandler og finansmann. Han var tjuefem år gammel, da han i 1856 fikk oppdraget fra bankieren Heinrich Bernhard Rosenthal, med å omskape Rosenthals daglige forretningsbulletin til Frankfurter Geschäftsbericht (norsk: Frankfurt forretningsinformasjon). Sonnemann skal selv ha besøkt Frankfurtparlamentet i 1848, og der blitt preget av troen på demokrati og frihet. Som sønn i en jødisk familie fikk han mange ganger gjennom livet oppleve å bli diskriminert.[1][2][3]

Ti år etter grunnleggelsen, i 1866 fikk avisen sitt endelige navn, Frankfurter Zeitung. Forlagets navn ble Frankfurter Societäts-Druckerei.[1][2][3]

Frankfurter Zeitung utkom daglig, og bar også navnene Frankfurter Zeitung und Handelsblatt, Frankfurter Handelszeitung og Neue Frankfurter Zeitung.[4]

Avisens redaksjonelle linje var demokratisk og sosial-liberal. Den omtalte arbeiderklassens livs- og arbeidsvilkår, og talte for like muligheter for utdannelse og bedrede hygieniske vilkår for befolkningen. Avisens næringslivsredaksjon tok til orde for regulering av aksjemarkedet, og drev en systematisk konjunkturovervårkning i en tid da markedsendringer ennå ble sett på som uttrykk for en gudelig vilje.[1]

«Bismarkfornærmelser»Rediger

Under Det tyske keiserrikets tid var avisen under stadig overvåkning. En rekke medarbeidere ble fengslet, gjerne anklaget for «bismarkfornærmelse». En av journalistene, Josef Stern, måtte sitte tre måneder i fengsel, etter at han hadde ergret Bismarck med kritikk av sosialistloven.[1]

Opptakt til første verdenskrigRediger

Under opptakten til første verdenskrig hersket den såkalte Burgfrieden i tysk politikk. Det var da vanskelig for avisen å tale for besinnelse og europeisk samling. Frankfurter Zeitung ble i denne perioden ofte anklaget for bestikkelse, forræderi og konspirasjon.[1]

Under nasjonalsosialismenRediger

Etter den såkalte Machtergreifung var direkte kritikk av myndighetene ikke lenger mulig, men avisens redaksjonelle linje kom aldri nasjonalsosialismen i møte. Ingen av avisens redaktører gikk heller noensinne over til nasjonalsosialistenes krets. Det er uklart om nasjonalsosialistene lot avisen leve som et liberalt utstillingsvindu, eller om de ikke turte å stenge den, av frykt for reaksjon fra befolkningen.[1][5]

Inntil 1933 hadde opplaget nådd ca. 60 000. Etter dette steg opplagstallet i løpet av 1930-årene til ca. 80 000, noe Der Spiegel tilskriver redaksjonens balanserte holdning.[6] Når avisens spalter senere er blitt analysert, har en konklusjon vært at den «mellom linjene» formidlet et budskap om motstand mot regimet.[7] Den 31. august 1943 satte imidlertid myndighetene endelig stans for avisens drift. Stengningen medførte at mange årtiers årganger og arkiver ble fullstendig ødelagt.[1][2][5]

«Den tyske journalismens Mayflower»Rediger

Der Spiegel sammenliknet i en omtale fra 1959 Frankfurter Zeitungs stilling i Tyskland, med den til Times i Storbritannia, New York Times i USA og daværende Le Temps i Paris. Der Spiegel beskrev Franfurter Zeitung som «den tyske journalismens 'Mayflower'». Skulle man legge til grunn fortellingene til innvandrernes etterkommere, hevdet Der Spiegel, ville antallet passasjerer på «Mayflower» overstige passasjertallet selv på dagens største skip. På samme måte mente kommentatoren, at like mange tilskrev sine forfedre en plass som skribent i Frankfurter Zeitung.[2]

Blant journalistene var senere forbundskansler Theodor Heuss.[8]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Presse, Frankfurter Neue. «Frankfurter Pressehistorie:» (tysk). Besøkt 3. oktober 2018. 
  2. ^ a b c d «FRANKFURTER ZEITUNG: Die Mayflower». Der Spiegel. 9. 25. februar 1959. Besøkt 2. oktober 2018. 
  3. ^ a b Dorlis Blume (6. september 2014). «Chronik 1856». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 2. oktober 2018. 
  4. ^ «Zeitungen, Zeitschriften und Adressbücher / Frankfurter Zeitung und Handelsblatt». sammlungen.ub.uni-frankfurt.de (tysk). Besøkt 5. oktober 2018. 
  5. ^ a b gbmh, scharf.net internetdienstleistungen. «ARBEITER-ZEITUNG». www.arbeiter-zeitung.at. Besøkt 5. oktober 2018. 
  6. ^ «FRANKFURTER ZEITUNG: Die Mayflower». Der Spiegel. 9. 25. februar 1959. Besøkt 6. oktober 2018. «Bis 1933 stieg die Auflage kaum über 60 000 Exemplare; während des Dritten Reiches kletterte sie dank der gemäßigten Haltung der Redaktion zeitweilen auf 80 000. In dieser Zeit wurde sie von einer Stiftung des Industriellen Carl Bosch subventioniert.» 
  7. ^ Presse, Frankfurter Neue (16. november 2016). «Frankfurter Pressehistorie:». Frankfurter Neue Presse (tysk). Besøkt 6. oktober 2018. «Kritische Artikel waren dennoch seit der Machtergreifung nicht mehr möglich. Benno Reifenberg, der ehemalige Leiter der Politikressorts, sprach nach dem Krieg von verschlüsselten Botschaften an die liberale Leserschaft; er nannte sie „Klopfzeichen“, in Anlehnung an die Kommunikation von Gefängnisinsassen. Der Historiker Ephraim Maron analysierte später alle Ausgaben der „Frankfurter Zeitung von 1933 bis 1943. Er kam zu dem Ergebnis: „Indirekt und verblümt hat die ’Frankfurter Zeitung’ mit ihren Artikeln bis zum Schluss Widerstand gegen das Naziregime geleistet.“» 
  8. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Theodor Heuss». www.hdg.de (tysk). Besøkt 6. oktober 2018.