Francisco de Paula Santander
Francisco José de Paula Santander y Omaña (født 2. april 1792, død 6. mars 1840) var en politisk og militær leder under den del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som er kjent som frihetskampen til Colombia (1810–1819). Senere tjente han som Gran Colombias visepresident for Simón Bolívar, og enda senere som Republikken Ny-Granadas president.
| Francisco de Paula Santander | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. apr. 1780[1] Villa del Rosario | ||
| Død | 6. mars 1840[1] (59 år) Bogotá | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Saint Thomas Aquinas University St. Bartholomew Major College | ||
| Ektefelle | Sixta Pontón de Santander | ||
| Nasjonalitet | Colombia | ||
| Gravlagt | Central Cemetery of Bogotá | ||
Militær karriere rediger
Paula Santander studerte rettsvitenskap da han i 1810 begynte sin militære karriere som en soldat i føderalistgruppen i Ny-Granadas selvstendighetsbevegelse, og ble senere med i sentrumsfløyen.
I 1812 ble Santander utnevnt til oberst. Etter at den spanske invasjonen av Ny-Granada førte til flere nederlag for opprørerne, og til at mange av Ny-Granadas offiserer dro i eksil eller flyktet, trakk Santander seg tilbake til de østlige slettene, i dag nær den venezuelanske grensa. Mens han opererte i dette området ble han i 1817 utnevnt til brigadegeneral under Bolívar.
Ved inngangen til 1819 hadde han fått kommandoen over den republikanske hærens fortropp av Simón Bolívar, da deres invasjon av Ny-Granada startet fra den nygranadiske-venezuelanske grensa. Santander var en av kommandantene under den republikanske seieren i slaget ved Boyacá 7. august samme år. Etter slaget ble han forfremmet til divisjonsgeneral, som tilsvarer generalmajor.
I oktober 1821, etter at Cúcuta-grunnloven ble proklamert, ble Santander valgt av den nylig samlede kongressen til Gran Colombias visepresident i et opphetet valg hvor han slo Antonio Nariño med 38 stemmer, mot Nariños 18.
Gran Colombias utøvende leder rediger
Da Simón Bolívar, den nye republikkens president, bestemte seg for å fortsette å lede de republikanske styrkene mot Ecuador og Peru, førte grunnloven til at Santander ble igjen i Bogotá for å representere den utøvende delen av regjeringen.
Som virkende leder måtte Santander ordne den alvorlige økonomiske krisen, som var en av de direkte konsekvensene av nesten et tiår med konstant krigføring, og også med gjenværende rojalister, kravet om fortsatte militære operasjoner, inkludert rekruttering, utrusting og trening av soldater, administrative og lovgivende spørsmål og indre politisk oppdeling.
Økonomisk sett brakte Santander landet et steg videre mot frihandel mens han styrte Colombia for Bolívar. Først av alt fjernet eller senket han en rekke skatter som var igjen etter det spansk styret, og åpnet havnene for alle fremmede nasjoner. Han fremmed også naturalisering for innvandrere, og utdeling av land.
Bolívar fjernet riktignok mange av Santanders endringer da han kom tilbake og tok over som president.
Politiske forskjeller - Santander og Bolívar rediger
I begynnelsen ble Santander og Bolívar regnet som nære venner og allierte, men gradvis utviklet de forskjellige politiske og ideologiske synspunkter. I dag regner man med at Santander trodde at man skulle styre etter loven, kanskje i en større grad en Bolívar, som skal ha vært mer fleksibel.
I 1826, da det første venezuelanske opprøret fant sted, oppsto det uenighet mellom Bolívar og Santande over hvordan situasjonen skulle behandles. Santander mente opprørerne, ledet av José Antonio Páez og føderalisttilhengere, burde straffet eller i det minste innordne seg etter den etablerte loven. Da Bolívar hadde returnert fra Peru og tatt over den utøvende makta, arrangerte han amnesti for opprørerne, og gjorde Páez til den øverste militærsjef over Venezuela, mente Santander at sentralmyndighetenes makt ble underminert av presidenten.
Santander og Bolívar var også uenige om Bolívars forsøk på å fremme en reform av 1821-grunnloven før det lovlig kunne gjøres (grunnloven sa at det måtte gå ti år), og særlig om Bolívars forsøk på å innføre grunnloven han hadde skrevet for Bolivia, som blant annet inkluderte et livslangt presidentskap hvor presidenten hadde mulighet til å velge en direkte etterfølger. Santander mente dette ville bringe landet farlig nært monarkisme.
I 1828 vokste de indre konfliktene. Santander ble valgt som delegat til den konstitusjonelle kongressen i Ocaña, hvor Santander og hans tilhengere og andre opposisjonsgrupper blokkerte Bolívars reformforsøk. Dette førte til at mange av de bolivaristiske delegatene ga seg, siden de mislikte kongressens politiske utfall.
Disse hendelsene fikk Simón Bolívar erklære seg diktator i august samme år, og visepresidentembedet ble fjernet. Santander og hans politiske tilhengere mente at dette forrådet liberalismen og opplysningstidas ideologi, og sammenlignet til og med Bolívar med Napoléon og Julius Cæsar.
I september unnslapp Bolívar et attentat. Santander var blant de som ble anklaget for å ha stått bak attentatet, og i en kort militærrettssak ble han opprinnelig dømt til døden uten bevis på hans deltakelse i hendelsen. I stedet ble han benådet og beordret i eksil av Bolívar.
Også i dag er ikke de faktiske detaljene klare. Enkelte historikere mener at Santander visste om mulighetene for et attentat og opprinnelig var imot det, men senere godtok at det skjedde, uten å selv ta del i handlingen. Det var dette Santander selv senere hevdet. Andre mener at Santander hadde hele tiden vært involvert i planen, siden det ville komme han til fordel politisk sett, selv om det ikke har blitt funnet noe bevis på hvilken rolle han spilte.
Ny-Granadas president rediger
Etter Bolívars død og Gran Colombias oppløsning returnerte Santander fra sitt eksil i 1832, og tjente som president for Republikken Ny-Granada fra 1832 til 1837. Santander hadde bodd en del i Europa og studert opplysningstida, og da han kom tilbake, ble handlingene hans i stor grad påvirket av disse tankene.
Hans andre termin ble meget forskjellig fra hans første. Santander framhevet nå en alternativ form av proteksjonisme. Først gikk han tilbake til flesteparten av hans opprinnelige planer, som Bolívar hadde fjernet, selv om noen nå var noe devaluert. Deretter søkte han beskyttelse av industrialiserte land, i motsetning til å fraråde handel med dem, og gikk så langt som å sette inn økonomiske kontakter i 11 byer i Amerikas forente stater. Han håpet at han kunne unngå den høye tollen, som han mislikte, ved å innlede et nært forhold med dem.
Etter slutten på hans periode som president forble Santander en viktig og innflytelsesrik politiker i Colombia. Han døde i 1840, og har senere blitt regnet som en av de originale historiske representantene til Colombias liberale parti, som ble grunnlagt åtte år senere.
Referanser rediger
- ^ a b Social Networks and Archival Context, «Francisco de Paula Santander», SNAC Ark-ID w6bw027v[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Bushnell, David (1970). The Santander Regime in Gran Colombia. Westport, Connecticut: Greenwood Press. ISBN 0-8371-2981-8. OCLC 258393.
- Huck, E. R. (1972). Economic Experimentation in a Newly Independent Nation: Colombia under Francisco de Paula Santander, 1821–1840. The Americas, 29, 2, 167-184. Retrieved December 1, 2005 from JSTOR Journal Library.
- Francisco de Paula Santander - Google Pages Arkivert 20. desember 2008 hos Wayback Machine.
| Forgjenger: José María Obando |
Republikken Ny-Granadas president |
Etterfølger: José Ignacio de Márquez |
| Forgjenger: Francisco Antonio Zea |
Republikken Colombias visepresident |
Etterfølger: Juan Germán Roscio |