Francesco Brancati

Francesco Brancati (kinesisk: 潘國光 , pinyin: Pan Guoguang; født 1607 i Palermo i Italia, død 1671) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.

Francesco Brancati
Født1607[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
PalermoRediger på Wikidata
Død1671[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
GuangzhouRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Misjonær, oversetterRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

Ankomst til KinaRediger

Han kom til Macao i 1936. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.[5]

Virke i Shanghai-områdetRediger

Brancati ble den av misjonærene der som grunnla flest nye menigheter.[trenger referanse] I en periode var han ansvarlig for jesuittenes misjon i og rundt Shanghai, og ble da i vesentlig utstrekning veiledet av den høytstående kinesiske katolikk enkefru Candida Xu, som også finansierte flertallet av de mange titalls kirker og kapeller som Brancati bygde (tall som nevnes er mer enn 90 kirker og 49 kapeller).[trenger referanse] Han opprettet også konfraterniteter for kateketer for bedre å gi dem den utdannelse de trengte; den første konfraterniteten grunnla han i 1660.

ForfatterskapRediger

Brancati satte seg godt inn i de kinesiske klassikere og underviste også nyankommende jesuittmisjonærer i disse og i kinesisk kultur generelt. Han var også kartograf og laget et kjent kart over Songjiang-prefekturet ved Shanghai.

Med oppmuntring fra Candida Xus sønn Xu Zhanzeng skrev han det kateketiske verket Tianzhu shengjiao shijie quanlun shengji (1650), som ved hjelp av eksempler presenterer hvordan overholdelse de ti bud får sin lønn.

Den russiske arkimandritten Hyacint (Bitsjurin), som ledet den russiske ortodokse misjon i Beijing, publiserte i første del av 1700-tallet et utdrag av denne katekismen, tilpasset gresk ritus og ortodoks tro, der han utelot det som ikke passet med den russisk-ortodokse kirkes lære.

Brancati redigerte også mange bind med prekener for kirkeårets søndager og festdager på kinesisk.

Hans verk om de kinesiske riter ble publisert i to bind i Paris i 1700, med tittelen De Sinensium Ritibus politicis Acta.

VerkerRediger

  • Tianzhu shengjiao shijie quanlun shengji (om de ti bud), 1650
  • Tianjie (om å unnvike synden og veien til himmelen), 1650
  • Shengti guiyi (om skriftemål og eukaristi), 1658
  • Tianshen huike (om undervisning av barn), 1661
  • Shengjiao sigui 聖教四規 (om kirkebudene), 1662

ReferanserRediger

  1. ^ a b edition humboldt digital, edition humboldt digital ID H0003578, oppført som Franciscus Brancatus[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b opac.vatlib.it, VcBA-ID 495/138120[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b CERL Thesaurus, CERL-ID cnp01004172, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Catholic Encyclopedia, Catholic Encyclopedia-ID 02737b, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260

LitteraturRediger

  • Noel Golvers: «Jesuit Cartographers in China: Francesco Brancati, S.J., and the Map (1661?) of Sungchiang Prefecture (Shanghai)», i Imago Mundi 52 (2000), s. 30-42.

Se ogsåRediger