Francesco Albani

italiensk maler

Francesco Albani eller Albano (født 17. mars eller 17. august 1578 i Bologna i Kirkestaten, død 4. oktober 1660 i Bologna) var en italiensk barokkmaler som tilhørte Bolognaskolen, virksom i Bologna og Roma. Han stammet fra adelsslekten Albani.

Francesco Albani
Født17. mars 1578[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bologna[5][6][7]
Død4. okt. 1660[8][9][10][11]Rediger på Wikidata (82 år)
Bologna[12][6][7]
BeskjeftigelseKunstmaler, tegner, fresco painter Rediger på Wikidata
NasjonalitetKirkestaten

Tidlige år i Bologna rediger

Han var født i Bologna. Faren var en silkehandler som aktet å lære sønnen opp i det samme yrket, men da Albani ble tolv, ble han lærling under den manieristiske maleren Denis Calvaert, hvor Albani møtte Guido Reni. Snart fulgte han Reni til det såkalte «akademiet» som ble drevet av Carraccifamilien: Annibale, Agostino og Ludovico. Arbeidsverkstedet fostret mange malere fra Bolognaskolen, inkludert Domenichino, Massari, Viola, Lanfranco, Giovanni Francesco Grimaldi, Pietro Faccini, Remigio Cantagallina og Reni.

Modningsarbeider i Roma rediger

 
«Bebudelsen» (omkring 1645). Eremitagen, St. Petersburg.

I året 1600 flyttet Albani til Roma for å arbeide med freskodekorasjoner i galleriet i Palazzo Farnese, som ble bygget ferdig av de som jobbet i arbeidsverkstedet til Annibale Carracci. Roma under Clemet VIII Aldobrandini (1592–1605) viste noen grad av administrativ stabilitet og fornyet støtte til kunstnere.[trenger referanse] Selv om pave Clement var født i en florentinsk familie som bodde i Urbino, var hans familie alliert ved ekteskap til Emilia-Romagna og Farnese, siden Ranuccio I hadde giftet seg med Margherita Aldobrandini. Parma som Bologna er en del av regionen Emilia-Romagna. Derfor var det ingen overraskelse at kardinal Odoarde Farnese, Ranuccios bror, valgte å støtte Carraciene fra Bologna økonomisk og på den måten etablere en Bolognesisk overmakt av romansk freskomaleri i nærmere tyve år.[trenger referanse]

Albani ble etter hvert en av Annibales mest prominente lærlinger.[trenger referanse] Med Annibale som forbilde og assistert av Lanfranco og Sisto Badalocchio, fullførte Albani fresker for San Diego-kapellet i San Giacomo degli Spagnoli mellom 1602 og 1607. I 1606-1607 fullførte Albani freskene i Palazzo Mattei di Giove i Roma. Senere fullførte han to andre fresker på samme sted, fra samme tema om Josefs liv.

I 1609 fullførte han taket i en stor hall med «Faetons Fall og Gudenes Forsamling» i Palazzo Giustianini (som nå heter Palazzo Odescalchi ved Bassano Romano. Dette verket var bestilt av Vicenzo Giustiniani, berømt for også å være Caravaggios beskytter.

I årene 1612-14, fullførte Albani freskene ved det nylig ombyggede (av Pietro da Cortona) kirken Santa Maria della Pace. I 1616 malte han takfreskene Apollon og Årstidene i Palazzo Verospi i Via del Corso for kardinalen Fabrizio Verospi.

Senere år utviklet Albani en gjensidig, men respektfull rivalisering med den mer suksessfulle Guido Reni[trenger referanse], som også var tungt beskyttet av Aldobrandiniene, og under hvem Albani jobbet ved kapellet Palazzo del Quirinale.

Albanis kanskje beste freskomesterverker er de med mytologiske temaer.[trenger referanse] Blant de beste av hans sakrale motiver er «St. Sebastian» og «Jomfru Marias Himmelfart», begge i kirken San Sebastiano fuori le Mura i Roma.[trenger referanse] Han var blant de italienske malere som hengav seg til å male mindre malerier. Hans mytologiske motiver innbefatter «Den Sovende Venus», «Diana i Badet», «Danaë Hviler», «Galatea på Havet», og «Europa på Oksen». En sjelden etsning, «Didos Død», er tilegnet Albani. Carlo Cignani, Andrea Sacchi, Francesco Mola og Giovanni Francesco Grimaldi var noen av hans studenter. Da hans kone døde, tilbakevendte han til Bologna, hvor han giftet seg en andre gang og oppholdte seg her til sin død.

Arv rediger

 
Albanis «Kristi dåp» fra omkring 1640 (Eremitasjen, St. Petersburg).

Albani oppnådde aldri monumentaliteten eller mørket som dominerte den samtidige malerverdenen.[trenger referanse] Han er faktisk ofte hånet for sin lyriske, kjerubfylte søtladenhet, som ikke har påvirket den manieristiske eleganse.[trenger referanse] Mens Albanis tematikk har appellert til Poussin, manglet han franskmannens muskulære drama. Hans stil ser ut til å passe med rokokko mer enn med tiden han levde i.[trenger referanse]

Blant elevene til Albani var hans bror Giovanni Battista Albani, og andre innbefatter Giacinto Bellini, Girolamo Bonini, Giacinto Campagna, Antonio Catalani, Carlo Cignani, Giovanni Maria Galli, Filippo Menzani, Andrea Sacchi, Andrea Sghizzi, Giovanni Battista Speranzza, Antonio Maria del Sole, Emilio Taruffi og Francesco Vaccaro.[13]

Referanser rediger

  1. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 1365[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 10020543[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Albani, Francesco[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Benezit Dictionary of Artists, «Francesco Albani», Benezit-ID B00002002[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ RKDartists, «Francesco Albani», RKD kunstner-ID 865[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 167, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ *Hobbes J.R., side 3

Eksterne lenker rediger