Folkungaætten
Folkungaætten eller Bjälboætten er en senere og vanlig benevnelse på en svensk kongeslekt fra middelalderen. Til Folkungaætten regnes i farslinje ætlingene til Bengt Snivil. Han hadde tre kjente sønner, Birger Brosa, Magnus Minnisköld og Karl Døve. Ættens medlemmer må ikke forveksles med folkunger, en gruppering som gjorde flere opprør mot kongeslektens styre.
Det er vanlig å inndele slekten i et antall grener og med Folkungaætten menes i alminnelighet den grenen som utgikk fra Birger jarl og som gjennom et antall generasjoner fra og med Birgers sønn Valdemar Birgersson, kom til å sitte med kongsmakten. For de andre grenene, se lenker nedenfor.
Folkungaætten døde ut på slutten av 1300-tallet med Erik Valdemarsson (den yngre).
Navnet
redigerDet menes at navnet kommer fra en Folke Filbyter (= «hestebiter»), men han er ikke bevist å være en historisk skikkelse. Betegnelsen på ætten ble innført i 1616 av Johannes Messenius som hentet informasjon fra en senere avskrift bevart i en kilde fra 1400-tallet. I henhold til denne kilden stammet både Birger jarl og de av hans politiske motstandere som kalles folkunger fra personer med navnet Folke.
Den ofte forekommende informasjonen om at «folkunger» nærmest skulle ha fungert som en politisk partitilknytning, ble først hevdet av Rolf Pipping som hans personlige oppfatning, og ble senere støttet av Erik Lönnroth. Oppfatningen bygger på sammenligninger med norske forhold hvor det forekom betegnelser som «kuvlunger» og «ribbunger» og andre.
Betegnelsen Bjälboætten etter slektens stamgods Bjälbo i Östergötland kunne eventuelt ha vært en mer adekvat benevnelse for slekten ettersom Bjälbo er det tidligste kjente godset i deres eie; dog er Folkungaætten siden blitt godt etablert i svensk historievitenskap, særskilt i middelaldergenealogi. Valget av betegnelse er således en historievitenskapelig konvensjon og som sådan en stipulativ definisjon. Den kan altså være verken riktig eller feil, bare mer eller mindre adekvat. Det som tvinger fram en slik konvensjon er at slekten i seg selv ikke kalte seg noe som helst.
Litteratur
rediger- Gunnar Scheffer: «Sverige», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 468-473, København 1965-1969 («Folkungavapnet» i Wijnbergen-våpenrullen fra ca. 1270-1288)