Wikipedia

Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014

Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014 ble avholdt 18. september 2014.[1] De sentrale punktene i folkeavstemningen var Skottlands økonomiske styrke, forsvarsspørsmål, de videre forbindelser med Storbritannia og medlemskap i overnasjonale organisasjoner, særlig Den europeiske union og NATO.

Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014
Should Scotland be an independent country?
(«Burde Skottland bli et selvstendig land?»)
Valgresultat
Svar Stemmer Prosent
Ja 1 617 989 44.7%
Nei 2 001 926 55.3%
Gyldige stemmer 3 619 915 99.91%
Ugyldige og blanke stemmer 3 429 0.09%
Totalt antall stemmer 3 623 344 100.00%
Valgdeltakelse 84.59%
Velgermasse 4 283 392
Valgresultat etter region

██ Ja

██ Nei

Folkeavstemning avholdt: 18. september 2014

Spørsmålet velgerne skulle ta stilling til var: «Should Scotland be an independent country?»[2] («Burde Skottland være et uavhengig land?»), og velgerne skulle stemme ja eller nei til dette.

Som følge av en avtale mellom den skotske regjeringen og den britiske regjeringen,[3] ble vilkårene og den praktiske gjennomføringen av folkeavstemningen regulert gjennom en egen lov, Scottish Independence Referendum Act, som ble framlagt 21. mars 2013,[4] vedtatt av Skottlands parlament 14. november 2013 og gitt kongelig sanksjon 17. desember 2013.[5][6]

I uken i forkant av folkeavstemningen utga lederne av de tre store britiske partiene en felles uttalelse før de alle tre reiste til Skottland for å drive valgkamp for nei-siden. Statsminister David Cameron heiste i tillegg det skotske flagget over statsministerboligen i Downing Street og andre bygninger i Whitehall fram til avstemningsdagen.[7][8]

Etter folkeavstemningen er det igangsatt en prosess for å overføre ytterligere selvstyremyndighet til Skottland.[9][10][11]

Skottlands førsteminister kunngjorde etter folkeavstemningen at han ikke stiller til gjenvalg og at han trekker seg som partileder.[12]

Bakgrunn rediger

Utdypende artikler: Skottlands historie og Acts of Union 1707

Skottland, slik vi kjenner det i dag, ble dannet gjennom utviklingen av Alba og utover i middelalderen. Det skotske kongeriket kjempet en rekke uavhengighetskriger mot England på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Da kong Jakob VI av Skottland besteg tronen til kongedømmet England, kom de to landene i en personalunion, kalt Union of the Crowns. Kong Jakob forlot Skottland for aldri mer å vende tilbake, og ble således Jakob I av England. Med unntak av en kortere epoke under Oliver Cromwells protektorat forble Skottland en selvstendig stat, men med betydelig konflikter mellom kronen og den reformerte presbyterianske bevegelsen (convenantene) over kirkens styre. Etter 1688-revolusjonen og avsettelsen av den katolske Jakob VII ved Vilhelm og Maria ble Skottland kortvarig truet til å velge en annen protestantisk monark fra England. I 1707 derimot, etter trussel fra England om stenge handelen og fri bevegelse over grensene, gikk det skotske og det engelske parlamentet sammen om personalunionen («Acts of Union 1707») som dannet kongedømmet Storbritannia.

I flere hundre år ble Skottland styrt direkte fra London, mens et forslag om skotsk devolusjon ble tatt opp til en folkeavstemning 1. mars 1979, uten at dette medførte noen endringer, til tross for at forslaget ble vedtatt med snau margin (51,6%/48,4%).[13] Dette skyldtes at et menig parlamentsmedlem fra Labour Party hadde lyktes med å få igjennom en klausul som sa at et JA-flertall måtte utgjøre minst 40 % av alle stemmeberettigede.[13] De konservative regjeringene under Margaret Thatcher og John Major i årene 1979 og 1997 fremmet ingen forslag om mer skotsk selvstyre. Men da Labour igjen kunne danne regjering i 1997, ble det avholdt en ny folkeavstemning om det skulle opprettes et skotsk parlament, og om dette parlamentet skulle ha beslutningsmyndighet til å regulere skattenivået for inntektsskatt.[14] Det var en klar majoritet til støtte for begge forlagene. Scotland Act 1998 ble vedtatt det følgende året som opprettet Skottlands parlament og de første valgene til dette ble avholdt 6. mai 1999.

 
Den skotske førsteminister Alex Salmond og viseførsteminister Nicola Sturgeon ved åpningen av den offentlige høringen og diskusjonen National Conversation, 14. august 2007
 
Plenumssalen i Skottlands parlament

SNP har programfestet folkeavstemning om skotsk uavhengighet. Ved valget i 2007 ble SNP det største partiet i det skotske parlamentet, men hadde ikke tilstrekkelig støtte fra de andre partiene til å få vedtatt en folkeavstemning, da de foruten sine egne 47 parlamentsmedlemmer bare fikk støtte fra to fra Scottish Green Party og den uavhengige Margo McDonald, av totalt 129 parlamentsmedlemmer.[15][16]

Da SNP fikk rent flertall i det skotske parlamentet med sine 69 plasser ved valget i 2011 fikk SNP absolutt flertall, og etter valgseieren ble det klart at dette ville finne sted. Det var imidlertid stor usikkerhet med hensyn til hvordan den britiske regjeringen ville stille seg til resultatet, om avstemningen ble avholdt uten dennes godkjennelse.

26. november 2013 la den skotske regjeringen fram en lengre rapport som skulle viser hvordan Skottland skulle organisere seg ved en uavhengighet.[17]

Juridisk grunnlag rediger

I prosessen fram mot vedtak om en folkeavstemningen om skotsk uavhengighet, ble det diskutert i hvilken grad det skotske parlamentet hadde fullmakt til å arrangere en folkeavstemning om skotsk uavhengighet, da dette innenfor dagens lovgivning ikke har myndighet til ensidig å si opp unionen med de andre landene i Storbritannia, da slike konstitusjonelle spørsmål utelukkende kan vedtas av Det britiske parlamentet.[18] Den skotske regjeringen presiserte at det juridiske grunnlaget skulle avklares før avstemningen og at dette skulle være en rådgivende folkeavstemning om det skotske parlamentets fullmakter skulle utvides,[19] og resultatet av denne ville ikke ha noen lovmessig virkning på unionen.[18]

15. oktober 2012 ble det inngått en avtale («The Edinburgh Agreement»)[20] mellom Storbritannias statsminister David Cameron og den skotske førsteminister Alex Salmond i den skotske hovedstaden Edinburgh som regulerer det juridiske grunnlaget for folkeavstemningen.[21] Vilkårene og den praktiske gjennomføringen av folkeavstemningen er regulert gjennom en egen lov: Scottish Independence Referendum Bill, som ble framlagt 21. mars 2013,[4] vedtatt av Skottlands parlament 14. november 2013 og gitt kongelig sanksjon 17. desember 2013.[5][6]

Tidspunkt rediger

Den skotske regjeringen kunngjorde 21. mars 2013 at folkeavstemningen vil bli avholdt 18. september 2014.[1] Det ble spekulert i om at dette tidspunktet ble valgt siden dette er rett i etterkant av 700-årsjubileet for slaget ved Bannockburn i juni,[22][23] men dette er avvist av Alex Salmond.[24] Andre har antatt at høsten 2014 er valgt siden Skottland da skal være vertskap for både Samveldelekene i Glasgow og Ryder Cup i Gleneagles.[22][23][25]

Stemmerett rediger

Ved folkeavstemningen har følgende stemmerett:[18]

  • Britiske statsborgere, bosatt i Skottland
  • Statsborgere tilhørende de øvrige 53 Commonwealth-landene, bosatt i Skottland
  • Statsborgere tilhørende de øvrige 27 EU-landene, bosatt i Skottland
  • Alle medlemmer av House of Lords som er bosatt i Skottland
  • Offentlige tjenestemenn og medlemmer av de militære styrker, som tjenestegjør utenfor Skottland, men registret med stemmerett i Skottland

Scottish National Party ønsket å senke stemmerettsalderen fra 18 til 16 år og den skotske regjeringen oversendte forslag om å senke stemmerettsalderen i denne folkeavstemningen til det skotske parlamentet i mars 2013.[26] Dette ble vedtatt 27. juni 2013.

Avstemningspørsmål rediger

Edinburgh-avtalen slår fast at den skotske regjeringen skal foreslå ordlyden i avstemningspørsmålet, og det skotske parlamentet har fullmakt til å vedta den endelige ordlyden.[20] Som følge av denne bestemmelsen, rådførte den skotske regjeringen seg med Electoral Commission (det nasjonale valgstyret). Den skotske regjeringen foreslo overfor Electoral Commission «Do you agree that Scotland should be an independent country?».[27] («Er du enig i at Skottland burde være et uavhengig land») Denne formuleringen møtte kritikk, da innledningen «Er du enig i» virket førende for et positivt svar.[27]

Etter konsultasjon med Electoral Commission ble spørsmålstillingen endret til «Should Scotland be an independent country?»[2] («Burde Skottland være et uavhengig land?»), og velgerne skal stemme JA eller NEI til dette.

Tema i valgkampen rediger

Blant spørsmål som var oppe i valgkampen var særlig de uavklarte spørsmålene om Skottland kunne beholde medlemskapet i EU, om landet - om ikke annet i en overgangsperiode - fortsatt kunne bruke britisk pund som valuta og hvordan sikkerhetspolitikken, herunder militærvesen, NATO-medlemskap og forhold til dagens Storbritannias forsvar hvor blant annet basene for det britiske kjernefysiske Trident-programmet ligger i Skottland, og det er ingen egnede havner i England eller Wales for dette. Den skotske regjeringen ønsker å bli kvitt disse kostbare installasjonene, og vil skape et konvensjonelt skotsk forsvar gjennom den skotske andelen av dagens væpnede styrker.[28] Videre ble det også debattert både størrelsen på de fremtidige skotske oljeinntektene og kontrollen over disse.[29]

Statsformen for et eventuelt uavhengig Skottland er ikke formelt avklart, noen politiske grupper, som Scottish Green Party[30] og Scottish Socialist Party ønsker republikk.[31] Scottish National Party ønsker å videreføre monarkiet i en personalunion med resten av Storbritannia.[32] Alex Salmond har uttalt at monarkiet vil bli opprettholdt i et uavhengig Skottland. Christine Grahame fra samme parti at dette spørsmålet kan eventuelt komme opp i en ny folkeavstemning senere,[33] i henhold til et vedtak i partiet i 1997.[34]

Dronningen selv forholder seg nøytral til spørsmålet om skotsk uanhengighet.[35]

Etter at meningsmålingene ble jevnere gikk også statsminister David Cameron tungt inn i debatten og trappet opp sin rolle i valgkampen. I et engasjert innlegg i avisen Daily Mail 9. september advarte han skottene om at det var ingen vei tilbake om det ble et flertall for løsrivelse og advarte mot følgende av det.[36] Samtidig bestemte de to andre partilederne, Ed Miliband fra Labour og Nick Clegg fra Liberaldemokratene om å støtte Cameron og droppe spørsmål til ham i spørretimen og reiste med Cameron for å driver valgkamp i Skottland for NEI-siden.[36][37]

Samtidig sluttet partilederne seg til et forslag om å gi de skotske myndighetene større råderett over egne skatteinngang, adgang til egne velferdsordninger og mer kontroll over egne midler, noe som ble avvist av den skotske førsteminister Alex Salmond og mente at dette tilbudet ikke inneholdt noe nytt.[37]

Meningsmålinger rediger

 
Resultatene fra 55 meningsmålinger fram til september 2014 fra UKPollingReport.

Meningsmålinger som er tatt opp etter at Edinburgh-avtalen ble inngått, viser gjennomgående en majoritet til å stemme NEI i avstemningen, men marginen mellom JA og NEI-siden har minket noe, særlig etter mai 2013.

Målingene viser at støtte til skotsk uavhengighet er størst blant unge velgere, mellom 18 og 24 år fra økonomisk vanskeligstilte områder, mens støtten til unionen er størst blant velgere over 55 år som bor i mer økonomisk velstående områder.[38] En undersøkelse i mars 2013 fant en signifikant større støtte for uavhengighet blant menn enn blant kvinner.[39] Noen universiteter har arrangert prøveavstemninger, og på University of Glasgow stemte 62 % mot uavhengighet, med 2 518 avgitte stemmer,[40][41] og på Edinburgh Napier University ble det avgitt 569 stemmer hvor 70,5 % stemte mot uavhengighet.[42]

I mai 2013 viste en måling at 47 % av velgerne ikke var overbevist om at de skotske myndighetene ville få større beslutningsmyndighet om NEI-siden skulle vinne folkeavstemningen, mens bare 33 % hadde tiltro til dette.[43]

Førsteminister Alex Salmond uttalte i august 2013 at han hadde stor tro på at skottene ville stemme for selvstendighet, selv om meningsmålingene så langt hadde sagt noe annet.[44]

En meningsmåling foretatt av TNS BMRB fra 25. september til 2. oktober 2013, viste at 44% ønsker å forbli i unionen, mens 25% ønsker uavhengighet og 31% er usikre.[45]

Meningsmålingen var relativt stabile gjennom hele 2013, men etter at den skotske regjeringen publiserte en rapport om skotsk uavhengighet, ble det visse endinger. På fem målinger i desember 2013 og januar 2014 økte andelen som ønsket skotsk uavhengighet til 39 %.[46] Målingene ble ytterligere jevnere etter at den britiske finansministeren George Osborne i februar hevdet at den britiske regjeringen var mot en valutaunion,[47] og andelen som ønsket skotsk uavhengighet steg til 45% i april og andelen som ønsker unionen opprettholdt har falt fra 62 % til 55 %.[48]

Særlig mot slutten av valgkampen ble forskjellen mellom JA og NEI mindre, og andelen usikre velgere ble mindre,[29] og søndag 7. september ble den første meningsmålingen med et JA-flertall offentliggjort.[49]

Mønstrene i meningsmålingene mot slutten av valgkampen tydet på at det var forskjeller i hvordan de ulike gruppene stilte seg til skotsk uavhengighet: yngre velgere var mer positive til uavhengighet enn eldre velgere, menn mer positive enn kvinner, de som er født i Skottland var mer positive enn de som bor i Skottland, men er født annet sted (disse har også stemmerett).[50] Det så ut til at kampen sto om velgerne til Scottish Labour Party, da de andre partienes velgere i hovedsak følger eget parti. Men blant Labour-velgerne er det en betydelig minoritet som ønsker uavhengighet.[50]

Resultat rediger

Valgkrets[51] Ja-stemmer Nei-stemmer Ja (%) Nei (%) Diff. Godkjente stemmer Deltakelse (%)
Aberdeen 59 390 84 094 41,4% 58,6% 17,2% 143 484 81,7%
Aberdeenshire 71 337 108 606 39,6% 60,4% 20,8% 179 943 87,2%
Angus 35 044 45 192 43,7% 56,3% 12,6% 80 236 85,7%
Argyll and Bute 26 324 37 143 41,5% 58,5% 17% 63 467 88,2%
Clackmannanshire 16 350 19 036 46,2% 53,8% 7,6% 35 386 88,6%
Dumfries and Galloway 36 614 70 039 34,3% 65,7% 31'4% 106 653 87,5%
Dundee 53 620 39 880 57,3% 42,7% 14,6% 93 500 78,8%
East Ayrshire 39 762 44 442 47,2% 52,8% 5,6% 84 204 84,5%
East Dunbartonshire 30 624 48 314 38,8% 61,2% 22,4% 78 938 91,0%
East Lothian 27 467 44 283 38,3% 61,7% 23,4% 71 750 87,6%
East Renfrewshire 24 287 41 690 36,8% 63,2% 26,4% 65 977 90,4%
Edinburgh 123 927 194 638 38,9% 61,1% 22,2% 318 565 84,4%
Eilean Siar 9 195 10 544 46,6% 53,4% 6,8% 19 739 86,2%
Falkirk 50 489 58 030 46,5% 53,5% 7% 108 519 88,7%
Fife 114 148 139 788 45,0% 55,0% 10% 253 936 84,1%
Glasgow 194 779 169 347 53,5% 46,5% 7% 364 126 75,0%
Highland 78 069 87 739 47,1% 52,9% 5,8% 165 808 87,0%
Inverclyde 27 243 27 329 49,9% 50,1% 0,2% 54 572 87,4%
Midlothian 26 370 33 972 43,7% 56,3% 12,6% 60 342 86,8%
Moray 27 232 36 935 42,4% 57,6% 15,2% 64 167 85,4%
North Ayrshire 47 072 49 016 48,9% 51,1% 2,2% 96 088 84,4%
North Lanarkshire 115 783 110 922 51,1% 48,9% 2,2% 226 705 84,4%
Orknøyene 4 883 10 004 32,8% 67,2% 34,4% 14 887 83,7%
Perth and Kinross 41 475 62 714 39,8% 60,2% 20,4% 104 189 86,9%
Renfrewshire 55 466 62 067 47,2% 52,8% 5,6% 117 533 87,3%
Scottish Borders 27 906 55 553 33,4% 66,6% 33,2% 83 459 87,4%
Shetland 5 669 9 951 36,3% 63,7% 27,4% 15 620 84,4%
South Ayrshire 34 402 47 247 42,1% 57,9% 15,8% 81 649 86,1%
South Lanarkshire 100 990 121 800 45,3% 54,7% 9,4% 222 790 85,3%
Stirling 25 010 37 153 40,2% 59,8% 19,6% 62 163 90,1%
West Dunbartonshire 33 720 28 776 54,0% 46,0% 8% 62 396 87,9%
West Lothian 53 342 65 682 44,8% 55,2% 10,4% 119 024 86,2%
SKOTTLAND 1 617 989 2 001 926 44,7% 55,3% 10,6% 3 619 915 84,6%

Reaksjoner rediger

Britiske reaksjoner rediger

Statsminister David Cameron sa han var glad («delighted») for resultatet, og la til at han hadde blitt knust om Storbritannia hadde sluttet å eksistere, og hevdet at dette var en holdning mange hadde, også i utlandet.[52]

Den skotske førsteministeren Alex Salmond erklærte at han aksepterte «folkets dom» («verdict of the people») og ba alle skotter om å akseptere den demokratiske beslutningen. Han kalte folkeavstemningen for en demokratisk triumf og for politisk deltakelse.[52] Salmond bekreftet at han som følge av resultatet vil gå av som leder for SNP og som skotsk førsteminister, og erklærte at tiden for ham som leder er snart over, men for Skottland for arbeidet fortsette, og at drømmen aldri vil død.[53]

Den nordirske førsteministeren Peter Robinson og walisiske førsteministeren Carwyn Jones reagerte positivt på resultatet. Robinson var glad for at Skottland hadde stemt for å forbli i unionen.[52]

Internasjonale reaksjoner rediger

  •   NATO: NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen sa at han fullt ut respekterte det valget folket i Skottland hadde gjort.[54]
  •   Europakommisjonen: Presidenten for Europakommisjonen José Manuel Durão Barroso sa at det skotske valget var bra for et samlet, åpent og sterkere Europa.[55]
  •   Canada: Utenriksminister John Baird sa at Canada tar godt imot at det skotske folket vil være med i et sterkt Storbritannia.[56]
    •   Québec: Quebecs statsminister Philippe Couillard søkte å begrense sammenligningen mellom Skottland og Quebec, hvor den separatistiske bevegelsen nylig har hatt to folkeavstemninger, og foreslått et selvstyre i form av en føderalisme som en fremtidig britisk modell. Han kommenterte at dersom skottene hadde hatt det slik Quebec har innen Canada, ville de ha vært fornøyd.[57] Lederer av det separatistiske partiet Parti Québécois, Stéphane Bédard sa han var skuffet over resultatet.[58]
  •   Spania: Statsminister Mariano Rajoy sa at skottene gjennom denne avgjørelsen har unngått alvorlige konsekvenser og har valgt den løsningen som er mest fordelaktig for alle, for dem selv, for alle i Storbritannia og for resten av Europa."[59]
    •   Baskerland: Iñigo Urkullu som er Lehendakari i Baskerland hevdet på valgdagen at den britiske regjeringen hadde gitt Skottland anledning til fritt å bestemme over egen framtid, og at den baskiske regjeringens ansvar var å gå i Skottlands fotspor gjennom å få til en tlsvarende avtale i Spania.[60]
    •   Catalonia: Catalonias president Artur Mas beskrev folkeavstemningen som en modell for en fremtidig avstemning i Catalonia, og sa at det som hadde skjedd i Skottland var ikke noe tilbakeslag for dem, fordi det de virkelig ønsker, er å få anledning til å kunne stemme.[61] Mange i regionen har lenge talt for uavhengighet, og dagen etter den skotske folkeavstemningen gikk det katalanske parlamentet inn for å ha en rådgivende avstemning om uavhengighet.[62]
  •   Norge: Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK at «det er bra for hele Storbritannia at de holder sammen» og at «(d)et hadde vært krevende, også for Norge, dersom det gikk mot løsrivelse».[63]
  •   USA: Det hvite hus gratulerte Skottland med deres «fulle og energiske demokratiske øvelse» («full and energetic exercise of democracy»). President Barack Obama øsnket resultatet velkomment og sa han så fram til å «fortsette det sterke og gode forholdet med Storbritannias folk» («continuing our strong and special relationship with all the people of Great Britain and Northern Ireland».[54]

Virkninger av folkeavstemningen rediger

Selv om folkeavstemningen ga et flertall mot løsrivelse fra Storbritannia, er det konstatert at prosessen og debatten rundt skotsk selvstendighet vil føre til ytterligere skotsk selvstyre.[9][11] Det er videre forventet at dette vil sette igang en prosess for endring av hvordan hele Storbritannia styres, noe statsminister David Cameron også bekreftet dagen etter folkeavstemningen.[64] Ensidig selvstyre for Skottland, som vil innebære større råderett over mer penger, uten at tilsvarende også skal gjelde for de andre landene som utgjør Storbritannia, har møtt motstand innen det konservative partiet til statsministeren.[65]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Scotland to hold independence poll in 2014 – Salmond». BBC. 10. januar 2012. Besøkt 5. august 2013. 
  2. ^ a b «Government accepts all Electoral Commission recommendations» Arkivert 5. august 2014 hos Wayback Machine., Den skotske regjeringens offisielle side, 30. januar 2013, besøkt 5. august 2013
  3. ^ «Agreement between the United Kingdom Government and the Scottish Government on a referendum on independence for Scotland» (PDF). 15. oktober 2012. Arkivert fra originalen (PDF) 3. oktober 2012. Besøkt 11. september 2014. 
  4. ^ a b «Response to referendum consultation». Scotland.gov.uk. Arkivert fra originalen 24. september 2014. Besøkt 11. september 2014. 
  5. ^ a b «Scottish Independence Referendum Bill». Scottish.parliament.uk. Besøkt 31. januar 2014. 
  6. ^ a b Scottish Independence Referendum Act 2013, besøkt 11. september 2014
  7. ^ Scottish independence: currency union 'incompatible with sovereignty' The Guardian 9. september 2014, besøkt 11. september 2014
  8. ^ «Scottish independence: UK party leaders in No vote trip to Scotland». BBC News. 9. september 2014. Besøkt 11. september 2014. 
  9. ^ a b Skuffet Salmond takket skottene, nrk.no 19. september 2014, besøkt 19. september 2014
  10. ^ More powers for Scottish Parliament
  11. ^ a b Ingen grunn til å deppe, Salmond, nrk.no 19. september 2014, besøkt 9. september 2014
  12. ^ Scotsman, 19.9.14
  13. ^ a b Scottish Devolution, 1979 Remembered, BBC Scotland besøkt 6. august 2013
  14. ^ Scottish Referendum Live - The Results BBC Scotland, besøkt 6. august 2013
  15. ^ Timeline: Scottish independence referendum, BBC Scotland 14. oktober 2012, besøkt 6. august 2013
  16. ^ Scottish independence plan 'an election issue', BBC News 6. september 2010, besøkt 6. august 2013
  17. ^ Viser frem et uavhengig Skottland i 600-siders rapport, nrk, 26. november 2013, besøkt 26. november 2013
  18. ^ a b c Scotland’s Future: Draft Referendum (Scotland) Bill Consultation Paper Diskusjonspapir fra den skotske regjeringen, 25. februar 2010, besøkt 6. august 2013
  19. ^ «...an advisory referendum on extending the powers of the Scottish Parliament.»Draft Referendum (Scotland) Bill Consultation, Den skotske regjeringens nettsider, 25. februar 2010, besøkt 6. august 2013
  20. ^ a b Edinburgh-avtalen
  21. ^ «Scottish independence: Cameron and Salmond strike referendum deal», BBC 15. oktober 2012, besøkt 5. august 2013
  22. ^ a b Severin Carrell and Nicholas Watt. «Scottish independence: Alex Salmond sets poll date – and defies London | Politics». The Guardian. Besøkt 6. august 2013. 
  23. ^ a b «Bannockburn date mooted for referendum». Herald Scotland. 2. januar 2012. Besøkt 6. august 2013. 
  24. ^ Carrell, Severin (11. januar 2012). «Scottish independence referendum: why autumn 2014?». www.guardian.co.uk. Guardian News and Media Limited. Besøkt 6. august 2013. 
  25. ^ «Scotland’s referendum: If at first you don’t succeed». The Economist. Besøkt 6. august 2013. 
  26. ^ «Scottish independence: Bill to lower voting age lodged». 12. mars 2013. Besøkt 5. august 2013. 
  27. ^ a b «Scottish independence: SNP accepts call to change referendum question» BBC Scotland 30. januar 2013, besøkt 6. august 2013
  28. ^ Cameron Buttle: Daily question: What might a Scottish defence force look like? BBC News 9. september 2014, besøkt 11. september 2014
  29. ^ a b Meningsmålingene så helt umulige ut for et uavhengig Skottland. Men nå skjer det noe, Dagbladet 4. september 2014, besøkt 5. september 2014
  30. ^ MacDonell, Hamish (24. november 2012). «Radicals threaten Salmond and Scottish independence campaign». The Independent. Besøkt 10. september 2014. 
  31. ^ «SNP minister: I think indy Scotland should vote on the Queen». 11. august 2013. Besøkt 10. september 2014. 
  32. ^ «The case for Scottish independence : Diplomat Magazine». Diplomatonline.com. 12. april 2012. Besøkt 10. september 2014. 
  33. ^ Johnson, Simon (12. mai 2012). «Queen 'may not remain monarch of an independent Scotland'». Daily Telegraph. Telegraph Media Group. Besøkt 10. september 2014. 
  34. ^ Torrance, David (2013). The Battle for Britain. Biteback Publishing. s. 67. 
  35. ^ «Pound slumps to 10-month low after Scottish yes campaign takes poll lead». The Guardian. 8. september 2014. Besøkt 10. september 2014. 
  36. ^ a b 'Don't rip our family apart': At last, the PM gets passionate about the Union and warns there will be NO going back if Yes vote wins, Daily Mail 9. september 2014, besøkt 10. september 2014
  37. ^ a b Til Skottland for å redde unionen Arkivert 10. september 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen 10. september 2014
  38. ^ «Support for independence bounces back». 13. februar 2013. Besøkt 7. august 2013. 
  39. ^ Allardyce, Jason (24. mars 2013). «Independence referendum: he says Yes, she says No». The Sunday Times. News International. Arkivert fra originalen 4. november 2013. Besøkt 7. august 2013. 
  40. ^ Glasgow students reject independence in mock referendum by large margin, The Guardian, besøkt 7. august 2013
  41. ^ Two thirds of students vote to keep Union in mock referendum The Times 22. februar 2013, besøkt 7. august 201
  42. ^ «Students reject question of Scottish independence», The Times 18. april 2013, besøkt 7. august 2013
  43. ^ «Scots don't believe No campaign more powers pledge». 7. mai 2013. Arkivert fra originalen 28. juli 2013. Besøkt 7. august 2013. 
  44. ^ Skotsk nasjonalistleder tror på selvstendighet, Aftenposten 23. august 2013, besøkt 23. august 2013
  45. ^ POLL ON SCOTTISH INDEPENDENCE Arkivert 22. september 2014 hos Wayback Machine., TNS BMRB, 10. oktober 2013, besøkt 18. oktober 2013
  46. ^ «Scottish independence: Are referendum polls on the move?». BBC News. BBC. 27. januar 2014. Besøkt 30. april 2014. 
  47. ^ Curtice, John (26. mars 2014). «YouGov Reports Its Highest Yes Vote Yet». www.whatscotlandthinks.org. ScotCen Social Research. Besøkt 30. april 2014. 
  48. ^ Demsie, John (1. mai 2014). «Poll of polls reveals steady rise in support for Yes vote in #indyref». Poll of polls. Yes, Scotland's future in Scotland's hands. Arkivert fra originalen . Besøkt 2. mai 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. mai 2014. Besøkt 2. mai 2014. 
  49. ^ Independence referendum: Shock YouGov poll puts Yes campaign out in front for first time, Daily Record, 7. september 2014, besøkt 7. september 2014
  50. ^ a b Analyse av David Cowling, redaktør, BBC Political Research Unit på Scottish referendum poll tracker, BBC News, besøkt 11. september 2014
  51. ^ «Scottish independence referendum - Results». BBC. 18. september 2014. Besøkt 20. september 2014. 
  52. ^ a b c Cameron: «it would have broken my heart to see our United Kingdom come to an end and I know that this sentiment was shared not just by people across our country but also around the world»
    Salmond: «triumph for the democratic process and for participation in politics»
    Robertson: «delighted Scotland has voted to remain in the Union»
    «Scottish independence: Key figures give their reaction». Sky News. 19. september 2014. Besøkt 20. september 2014. 
  53. ^ «for me as leader my time is nearly over but for Scotland the campaign continues and the dream shall never die» «Scottish referendum: Alex Salmond to quit as first minister». BBC. 19. september 2014. Besøkt 20. september 2014. 
  54. ^ a b Winch, Jessica (19. september 2014). «Scotland votes no to independence: world reaction». The Daily Telegraph. Besøkt 20. september 2014. 
  55. ^ «united, open and stronger Europe» Reuters Arkivert 22. september 2014 hos Wayback Machine. 19. september 2014, besøkt 20. september 2014
  56. ^ John Baird (19. september 2014). «The Scottish people have voted to remain within a strong United Kingdom. Canada welcomes this decision.». Twitter. Besøkt 20. september 2014. 
  57. ^ Graeme Hamilton (19. september 2014). «Quebec separatists, disappointed but ever optimistic, put positive spin on Scotland independence loss». National Post. Besøkt 20. september 2014. 
  58. ^ Philip Autier (19. september 2014). «Philippe Couillard cautious in reaction to Scottish independence vote». Montreal Gazette. Arkivert fra originalen 21. september 2014. Besøkt 20. september 2014. 
  59. ^ «Scottish no vote best outcome for Europe, says Spanish PM Mariano Rajoy». Reuters. 19. september 2014. Arkivert fra originalen 30. oktober 2014. Besøkt 20. september 2014. 
  60. ^ «Urkullu: La voluntad del Gobierno vasco es avanzar por el camino de Escocia» [Urkullu: The responsibility of the Basque government is to follow in Scotland's footsteps]. El País (spansk). 18. september 2014. Besøkt 19. september 2014. 
  61. ^ Elena Gyldenkerne (19. september 2014). «Catalonia call independence vote despite Scottish 'no'». Reuters. Arkivert fra originalen 19. september 2014. Besøkt 20. september 2014. 
  62. ^ «Catalan parliament approves independence vote». BBC News. Besøkt 20. september 2014. 
  63. ^ – Skotsk kalddusj for dem som ønsker løsrivelse 19. september 2014, besøkt 20. september 2014
  64. ^ Scotland’s Vote Signals Big Change for the U.K. — and Europe, Time, 19.september 2014, beskt 20. september 2014.
  65. ^ Don't give Scotland 'financial party bags', Tory minister warns, The Daily Telegraph 18. september 2014, besøkt 20. september 2014

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkeavstemningen_om_skotsk_uavhengighet_2014&oldid=23617296»