Folkeavstemningen om oppløsning av den prøyssiske Landdagen

Folkekravet (tysk: Volksbegehren) og den etterfølgende Folkeavstemningen (Volksentscheid) om oppløsningen av den prøyssiske Landdagen i 1931, var en politisk prosess rettet mot Fristaten Preussen, som ble innledet av den republikkfiendtlige og ekstremistiske organisasjonen Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten. Prosessen ble støttet av nasjonalsosialistene i NSDAP og kommunistene i KPD.

Under Valget i Tyskland 1930 utropte Fristaten Preussen seg som demokratiets festningsverk i Weimarrepublikkens Tyskland, og av denne grunn rettet de antidemokratiske kreftene sine angrep mot den sosialdemokratiske regjeringen til Otto Braun. Etter press fra rikskansler Heinrich Brüning og sentrumspolitikeren Joseph Wirth, ble den prøyssiske regjeringen tvunget til å oppheve forbudet mot den ekstremistiske bevegelsen Stahlhelm sommeren 1930. På «riksfrontsoldatenes dag» den 4. oktober i Koblenz, med over 100.000 tilhengere til stede, angrep bevegelsens leder Franz Seldte den «marxistiske» prøyssiske regjeringen i sterke ordelag, og kunngjorde et folkekrav om å oppløse den prøyssiske Landdagen.

Folkekravet ble overlevert Preussens innenriksminister Carl Severing den 4. mars 1931, og ble støttet av Deutschnationale Volkspartei, Deutsche Volkspartei og forskjellige småpartier. Like før innleveringsfristen skrev Adolf Hitler under på kravet på vegne av NSDAP.

Etter at fristen løp ut hadde 5,96 millioner stemmeberettigede fremmet kravet, mer enn de nødvendige 20 % av velgerne (5,27 millioner stemmer).

Den prøyssiske Landdagen debatterte kravet den 8. og 9. juli 1931. Resolusjonen om å avvikle folkeavstemningen ble nedstemt av koalisjonspartiene SPD, Deutsche Zentrumspartei og Deutsche Staatspartei (229 stemmer). Partiene som stemte for var NSDAP, DNVP, KPD, DVP, Deutschen Fraktion, Reichspartei des deutschen Mittelstandes og Christlich-Sozialer Volksdienst (190 stemmer). Dermed hadde kravet fått de nødvendige antallet stemmer til å gjennomføre en folkeavstemning den 9. august.

Grunnet den lave valgdeltagelsen under folkekravet, følte de republikanske kreftene seg relativt trygge på utfallet av folkeavstemningen. Dette endret seg den 22. juli 1931, da også KDP kunngjorde sin støtte til oppløsningen av Fristaten. Folkeavstemningen ble prioritert av kommunistene i kampen mot det «sosialfascistiske» SPD. Dette var i samsvar med den linjen som eksekutivkomitéen i Komintern hadde vedtatt våren 1931. KPDs linje ble støttet av kommunistpartiets formann Heinz Neumann, Komintern og Josef Stalin.

Den 6. august 1931 henvendte den prøyssiske regjeringen seg til offentligheten med følgende kunngjøring: «De som ønsker et Sovjet-Preussen eller et fascistisk Preussen, og dermed en krig mellom brødre innenfor sitt eget land, skal stemme Ja ved folkeavstemningen. De som er tilhengere av den sosiale og demokratiske utviklingen av den tyske republikk og Fristaten Preussen bør holde seg borte fra folkeavstemningen.»

Folkeavstemningen ble avholdt den 9. august 1931. 9,8 millioner velgere, eller 37,1 % av de stemmeberettigede deltok, mens det nødvendige var 13,4 millioner eller mer enn 50 % for at den skulle bli gyldig. De antidemokratiske kreftene tapte, blant annet fordi svært mange kommunister hadde boikottet avstemningen, og den demokratiske leiren kunne etter dette feire republikkens fortsatte eksistens, så lenge dette varte.

I 1966 erklærte Sentralkomitéen i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands i Den tyske demokratiske republikk at kommunistpartiets støtte til oppløsningen av Fristaten Preussen hadde vært en alvorlig feiltagelse.

Litteratur

• Wilhelm Ribhegge: Preußen im Westen. Kampf um den Parlamentarismus in Rheinland und Westfalen. Münster, 2008 (Sonderausgabe für die Landeszentrale für politische Bildung NRW) S.488-491
• Heinrich August Winkler: Der Weg in die Katastrophe. Arbeiter und Arbeiterbewegung in der Weimarer Republik 1930 bis 1933. Bonn, 1990. ISBN 3-8012-0095-7 S.385-391