Flåtter

orden av midder

Flåtter (Ixodida) er en orden med middlignende parasittiske edderkoppdyr som lever av å suge blod fra pattedyr, fugler og reptiler. Gruppen har kosmopolitisk utbredelse og består av mer enn 900 arter, fordelt i mange ulike slekter. I Norge regner man med cirka 10–15 arter, men alle disse har ikke etablert seg her, ifølge professor Snorre Stuen ved Veterinærhøgskolen.[1]

Flåtter
Skogflått (Ixodes ricinus)
Skogflått (Ixodes ricinus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ixodida
Koch, 1844
Ixodoidea
Norsk(e) navn: flåtter,
flått
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Leddyr
Klasse: Edderkoppdyr
Overorden: Parasitiformes
Antall arter: 900+
Habitat: terrestrisk, akvatisk
Utbredelse: kosmopolitisk
Delgrupper:

BiologiRediger

 
Livssyklusen til arter i hardflåttfamilien (Ixodidae).

Flåtter lever omtrent i to år og gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er avgjørende for individets videreføring og til slutt formering. Det er i stadiene som larve og nymfe det bites mest. Størrelsen varierer fra én til over ti millimeter, avhengig av stadium og hvor mye blod den har sugd.

Egg klekkes tidlig vår, danner larver som vil søke vertsdyr og suge blod. Etter måltidet vil larvene falle ned og starte forvandlingen til nymfe. Utpå høsten er nymfen ferdig, men vil være inaktiv gjennom vinteren. Neste vår søker nymfene på nytt vertsdyr, for eksempel mennesker, og faller av etter måltidet og forvandles til voksen flått. Formeringen skjer etter at den voksne hunnen har inntatt nok et måltid (sjeldent fra menneske), hvorpå den faller ned og legger egg i skogbunnen[2]. Eggene klekkes så utpå våren.

Flåtter har kosmopolitisk utbredelse og finnes i alt fra arktisk til tropisk klima. Artene spres for en stor del med trekkfugler, men kan også spres med andre vertsdyr, spesielt lokalt.

InndelingRediger

Inndelingen følger den svenske taxonomiske databasen Dyntaxa, men den er ufullstendig oppført her.[3] Man regner med at 10–15 arter av flått er observert i Norge, men det eksakte antallet er uklart.[1] Inndelingen nedenfor inkluderer et utvalg av artene, men de har nødvendigvis ikke etablert seg her. Navn i parentes er ikke offisiell (oversatt fra svensk). Offisielle navn følger Artsdatabanken.

Treliste

SmittefareRediger

Flåtten oppfattes som en biologisk vektor, en som kan overføre zoonoser, sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker. Den kan være bærer av farlige bakterier eller virus. Hvis den fjernes før 24 timer antar man at bakterien har hatt liten sjanse for å bli overført. Når det gjelder viruset antas det at smitten kan overføres langt tidligere. Larver (har tre par bein i motsetning til fire par bein hos nymfer og voksne) er i Norge ikke påvist å bære smitte. Særlig nymfene går på menneskene, og av disse kan opptil tretti prosent være infisert med spiroketen.

BakterierRediger

 
Oppsvulmet skogflått, omtrent så stor som en ert, full av blod, og ikke i stand til å gå på vanlig vis.
 
Skogflått funnet i huden på to pudler etter turer på Tjøme i Vestfold. Insektene er knepet løs hele ved hjelp av fingrene. Hårene er fra hundepelsen.

Den vanligste smitten er bakteriegruppen borrelia (spesifikt, bakterien Borrelia burgdorferi) som kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Det antas at 20–25 % av norske flått bærer denne bakterien, 50 % i øst og sør, og betraktelig færre lengre nord. Fem prosent av de infiserte av denne bakterien utvikler sykdommen, om lag 150 tilfeller årlig. I tillegg til smågnagere og fugl, kan store dyr som hjort være vertsdyr.

En annen sykdom forårsakes av bakteriegruppen Anaplasma (med spesifikt Anaplasma phagocytophilum) (tidligere kalt Ehrlichia equi eller Ehrlichia phagocytophila), som kan utvikle seg til sykdommen anaplasmose, tidligere kalt ehrlichiose. Denne gir en influensalignende tilstand med akutt feber, muskelsmerter og hodepine, og (mindre enn to prosent) aids-lignende immunsvikt. En studie har påvist at 10 % av tilfellene med positiv borreliadiagnose også hadde anaplasmose.[4] Sykdommen betegnes i dag human granulocytær anaplasmose.[5]

De første tilfellene ble påvist i Norge i 1998. Senere har man registrert noen få tilfeller. På grunn av at disse bakterieinfeksjonene kan være vanskelige å påvise, er det egentlige antall tilfeller ukjent.

Også bakterien Chlamydophila pneumoniae, tidligere kalt TWAR, kan overføres til mennesker via flått og gi infeksjon.

ParasittRediger

Den tredje mulige smitten er Babesia, en parasitt som kan gi babesiose. Dette gir en malarialignende parasittsykdom som angriper og skader hjernen. Parasiten finnes helst hos smågnagere og fugler.

En fjerde flåttoverført sykdom er TBE, skogflåttencefalitt (også kalt enkefalitt, engelsk Tick Borne Encephalitis) Dette er en form for hjernehinebetennelse som i verste fall kan være dødelig. Siden 1999 har Norge hatt åtte tilfeller og av disse fem i tilknytning til Tromøya utenfor Arendal, I vesteuropeisk form har viruset en dødelighet på 1 % og mulighet for alvorlige nevrologiske senvirkninger. Sykdommen er epidemisk i områder av sentral- og Øst-Europa. Noen mildere former finnes i Baltikum, på Ålandsøyene og langs Østersjø- og Bohuslänkysten.

Det finnes effektiv vaksine mot skogflåttencefalitt. Vaksinen anbefales til alle fastboende og sommergjester som oppholder seg mye i områder der sykdommen er vanlig.[6] Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet.[7]

Forholdsregler og tiltakRediger

Hvert år avgir flått anslagsvis to millioner bitt i Norge. I Norge bæres borrelia av 30–40 % av nymfene og 20–25 % av voksen flått. Det finnes også andre tall på henholdsvis 20–30% for nymfer og 40–60% for voksne, kilde: Flått og borreliose i Norge – epidemiologi, Reidar Mehl. Derfor anbefales en å lete etter flått (hvis man har beveget seg der det er mye flått) og raskt fjerne observert flått. Etter 24 timer er faren for smitte betraktelig høyere. Voksen flått som ikke har festet seg vil kunne sees på klærne, som sakte og oppadgående svartbrune glinsende objekt på 1–2 mm (hunnen er dobbelt så stor). Hvis den har bitt seg fast, er dette ofte i områder med tynn hud (skrittet, hårfestet, armhuler) eller åpne sår. Den sitter ofte halvveis nedsenket i såret, bakparten ofte gråaktig og med størrelse avhengig av sugetid. En oppfylt flått kan bli 15 mm, og vil være kuleformet og gråblå. Bittet merkes ikke grunnet bedøvelse som følger med flåttens spytt.

Anbefalt prosedyre er å, med negl eller pinsett, klype til over flåtten, forsiktig nær munnen (unngå å presse stoffer fra flåtten inn i såret), og deretter dreie flåtten (retningen man dreier har ingen betydning, flåtten har ikke gjenger). Om munndeler sitter igjen i såret, spiller dette mindre rolle.[8] Sårsalve anbefales. Det finnes også tabletter som kan motvirke infeksjoner, disse fåes hos legen. Bittet vil uansett gi en rød hevelse. Hvis det i løpet av 3–30 dager avtegnes en tydelig ring rundt såret eller ringformet utslett, har man antakeligvis blitt smittet og må behandles umiddelbart.

Flått har ofte hardt skall og er særdeles robust mot forsøk på å avlive den. Forsøk på å kvele flåtten (med gift, vann eller neglelakk) slik at den slipper taket, vil neppe føre fram, ettersom flåtten normalt ikke puster mer enn to–tre ganger i minuttet. Som regel vil slike tiltak forsinke fjerning av flåtten, og dermed virke mot sin hensikt. Bruk av myggspray og hvitløkpulver antas å virke avvisende på flåtten.

ForskningRediger

Flått oppfattes som en nasjonaløkonomisk risiko, og det har de senere år vært satt av flere midler til forskning. Muligheten for en kobling mellom flåttbitt og multippel sklerose ble utredet i 2001 ved Vestfold Sentralsykehus. Høy flått-forårsaket dødelighet blant hjort har gjort at Veterinærinstituttet har startet utredning i Farsund og Molde (2005). Mikrobiologiavdelingen ved Sørlandet sykehus i Kristiansand har flått som spesialfelt. Mulig fuglebåren flått studeres også gjennom et flernasjonalt prosjekt, der Norge deltar fra Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet og fire fuglestasjoner (Jomfruland, Akerøya, Lista og Store Færder). Sammenlignende studier mot baltiske land har vært gjort av AS Teleplan. Økt hyppighet de senere år kan skyldes at tidligere kulturlandskap gror igjen.

Norske forholdRediger

Skogsflått (Ixodes ricinus) regnes som den største smittebæreren av flåttbårne sykdommer i de nordlige delene av Europa, inkludert i Norge. Den vanligste lidelsen arten påfører mennesker er Lyme borreliose, som skyldes en bakterie. Det finnes en vaksine mot borreliose, men den ble tatt ut av produksjon i 2002 på grunn av lav etterspørsel.[9] Borreliose blir derfor ofte behandlet med antibiotika. Flåttbitt kan også føre til ytterligere tre sykdommer;

  1. Anaplasmose som gir influensalignende symptomer og som også er en bakteriell infeksjon som kan behandles med antibiotika.
  2. Skogflåttencefalitt (hjernebetennelse), som skyldes et virus (TBE-virus, tick-borne encephalitis). Det finnes ingen behandling mot TBE, men det finnes vaksine. Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet.[7] Det er viktig å fjerne flått så raskt som mulig (innen 24 timer) for å begrense muligheten for overføring av borreliabakteriensmitte. For TBE-viruset vil imidlertid smitten kunne skje så godt som umiddelbart etter at flåtten har startet å suge blod.
  3. Man har i over 70 år også visst at flått i Norge kan være smittebærer av den encellede protozoan parasitten babesia. Enkelte former for babesia kan også gi sykdom hos mennesker.

Jaktflåtten (Hyalomma marginatum), som er tre ganger så stor som den vanlige skogflåtten, ble oppdaget på en hest i Vestby i 2021, men den har ikke etablert seg her. Den har imidlertid kapasitet til å overføre sykdommer til mennesker.[1]

Habitat og utbredelseRediger

Når skogflåtten blir sulten, vil den bevege seg oppover i terrenget og lokalisere seg i høyt gress, der den venter på passerende dyr og faller raskt ved vibrasjon og kontakt; flåtten kan ikke fly eller hoppe. På vertsdyret vil flåtten bite seg fast og bli værende flere dager inntil den er mett. Flått trives ikke i åpent lende med direkte sollys og kort gress. Man kan regne med betydelige mengder flått der det ferdes rådyr og hjort, og spesielt mellom april og oktober. Fuktig mark og myr, spesielt over hele Agder, fra nord til sør, er særskilt utsatt. Man har tidligere ment at man kun finner flått langs kysten opp til Brønnøysund, men i senere tid har den også vært å finne lengre nord i Norge, sannsynligvis i mesteparten av landet[10]. Også i innlandet, rundt Mjøsa, antar man at flåtten har slått seg til for godt. Det er også påvist flått i indre Sør-Trøndelag.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Johan Mihle Laugaland, Josef Benoni Ness Tveit, Mari Rollag Evensen (2022) Klimaendringane bringar ny flått til Noreg: – Den spring etter deg. NRK Rogaland, 12.06.2022. Besøkt 2022-06-14
  2. ^ Kjelland, Vivian et al. (2014): Skogflåttens livssykulus i Fakta om flått, sid. 18–23. Kagge Forlag, Oslo. ISBN 978-82-489-1414-3
  3. ^ Dyntaxa Svensk taxonomisk databas, SLU Artdatabanken. https://www.dyntaxa.se/Taxon/Info/2001771 Hentet 2022-06-16
  4. ^ Bakken JS, Krueth J, Tilden RL, Dumler JS, Kristiansen BE. Serological evidence of human granulocytic ehrlichiosis in Norway. Eur J Clin Microbiol Infect Dis 1996; 15: 829 – 32
  5. ^ Informasjon om ehrlichiose på Medline Plus, oppdatert 3. desember 2009, besøkt 27. januar 2010
  6. ^ «Skogflåttencefalitt». Norsk helseinformatikk. Besøkt 19. august 2012. 
  7. ^ a b «Nå vil forskerne komme til bunns i flåttmysterium» (8. august 2018) nrk.no
  8. ^ «Flåttbitt». Norsk helseinformatikk. Besøkt 19. august 2012. 
  9. ^ Abbott A (2006). «Lyme disease: uphill struggle». Nature. 439 (7076): 524–5. PMID 16452949. doi:10.1038/439524a. 
  10. ^ Skjelvik, Sondre (1. juni 2021). «Nordlige ferieparadis ikke lenger skånet: – Trodde aldri vi skulle finne flått her». NRK. Besøkt 1. juni 2021. 

Eksterne lenkerRediger