Fjernundervisning er en måte å organisere undervisning på der eleven eller studenten helt eller delvis har kontakt med lærestedet uten å behøve å være til stede fysisk på dette. Andre betegnelser på fjernundervisning er fleksibel undervisning og nettstudier.[1]

Før internett rediger

Tidligere skjedde kontakten mellom lærestedet og studenten/eleven ved brev eller ved at lærestedet sendte lærere ut i distriktene for å møte studenter/elever nærmere deres bosted. Dette kalles også desentralisert undervisning. Denne fjernundervisningen skjedde både ved private og halvoffentlige brevskoler (også kalt korrespondanseskoler) som Folkeuniversitetet, AOF, Aftenskolen og etterhvert også ved de offentlige høgskolene og universitetene som et supplement til tradisjonell undervisning på campus.

I dag skjer fjernundervisning i Norge nesten utelukkende ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmidler, eventuelt kombinert med intensive samlinger på lærestedet noen få ganger i året og elektronisk kontakt mellom samlingene. Enkelte læresteder startet elektronisk basert fjernundervisning før Internett ble utbredt, men det er særlig etter at folk flest kunne koble seg til Internett at elektronisk basert fjernundervisning både er blitt mulig i større omfang og har fått stort gjennomslag.

Fjernundervisning i høyere utdanning i Norge rediger

Fjernundervisning ved de offentlige høgskolene og universitetene ble lansert som idé i Stortingsmelding 43/1988-89 Mer kunnskap til flere. Ny teknologi som billedmedier og data gjorde dette mulig, etter mønster fra slike forsøk i utlandet, blant annet Sverige med sin "distansutbilding". I Norge ble Sentralorganet for fjernundervisning i høyere utdanning (SOFF) etablert i 1990.[2] (SOFF inngikk i Norgesuniversitetet fra 2004.) Dette skjedde før internett var tilgjengelig for folk flest, men universitetene og noen høgskoler var allerede tilknyttet et internett på det tidspunktet, og enkeltpersoner kunne koble seg til dette via oppringt modem hvis lærestedet la til rette for slikt.

I den tidlige fasen (første del av 1990-tallet) var det mange aktører som forsøkte seg med fjernundervisning med ny teknologi, ikke minst de veletablerte korrespondanseskolene. Televerket (nå Telenor) forsøkte seg også og bygget opp over store deler av landet studier for toveis-kommunikasjon med lyd og bilde. De statlige høgskolene hadde mange prosjekter i fjernundervisning, men dette stoppet delvis opp i forbindelse med høgskolereformen i 1994 da 98 høgskoler ble slått sammen til 26, og institusjonene fikk nok med å få til en krevende sammenslåing av skoler fra ulike fagmiljøer.[2]

Den neste fasen ble innledet med Kompetansereformen, Stortingsmelding 42/1997-98. Livslang læring ble lansert som ideal og fjernundervisning ble et virkemiddel i den sammenhengen. Med Kvalitetsreformen (Stortingsmelding 27/2000-01) kom bl.a. økt vekt på etter- og videreutdanning, nye evalueringsformer som mappeevaluering og understreking av betydningen av IKT i utdanningen. Dette var argumenter for økt satsing på fjernundervisning, eller fleksibel utdanning som man begynte å kalle det.[2]

Fjernundervisning i høyere utdanning var til å begynne med særlig populært for voksne bosatt i distriktsnorge med liten mulighet for å flytte inn til et høyere lærested. Senere ble også studenter med bosted nær læringsinstitusjonene interessert i denne undervisningsformen fordi det gir dem større frihet som student, og kan lettere kombinere studier med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Bruk av læringsplattform rediger

Kommunikasjonen mellom elev/student og lærested skjer gjerne gjennom såkalt læringsplattform (LMS), for eksempel Fronter eller It's Learning. Læringsplattformen er et lukket kommunikasjons- og admininstrasjonssystem der studentene/elevene kan hente læremidler og oppgaver som læreren legger ut på plattformen og der eleven/studenten også kan levere inn sine arbeider til lærere. Læringsplattformen har også gjerne en intern meldingstjeneste der lærende og lærer kan kommunisere på tvers innen et bestemt kurs. I noen grad kan også eksamen utføres via læringsplattformen.

De etablerte læringsplattformen har vært kritisert for å være for lukkede og for monolittiske. Etter at fjernundervisning med IKT rundt år 2000 gjerne startet opp ved hjelp av e-post og et diskusjonsforum, ble mer og mer samlet i læringsplattformene som kunne tilby "alt". I senere tid har flere valgt å bruke alternative kommunikasjonsformer i tillegg til læringsplattformen, som blogger og sosiale medier. En undersøkelse gjort våren 2011 ved høyere utdanning i Norge viser at læringsplattformene "brukes med til formidling av fagstoff og beskejder til studentene." [3]

Beslektede undervisningsformer rediger

IKT brukes i dag i stor grad også av undervisning som skjer på lærerstedene. Undervisning ved hjelp av IKT er derfor ikke noe som er forbeholdt fjernundervisning, noe som gjør at skillet mellom fjernundervisning og andre måter å organisere undervisningen på er blitt mer uklart.

Tilbydere rediger

Alle norske universiteter og høgskoler tilbyr fjernundervisning for deler av sin undervisningsportefølje.

Det finnes det en rekke private skoler som tilbyr nesten utenlukkende nettbasert undervisning. Mange av disse har drevet med fjernundervisning fra lenge før den ble IKT-basert. Dette er noen av de viktigste: eCademy, NKS Arkivert 30. august 2012 hos Wayback Machine., NKI

De offentlig godkjente nettskolene i 2013 er listet opp nedenfor:

  • ABC-company E-skuvla AS
  • Akademiet Nettstudier
  • BI Senter for finansutdanning
  • Campus NooA AS
  • CampusOnline.no (tidligere Fagbokforlaget Nettskolen)
  • eCademy
  • Folk Bibelskole
  • Folkeuniversitetets Nettstudier
  • Luftfartsskolen
  • Næring og Samfunn Nettskole
  • Nettskol1
  • NKI Nettstudier
  • NKS Nettstudier
  • Norges Byggskole
  • Norsk Nettskole AS
  • Norsk industri
  • Opplæringskonsult AS
  • Senter for eiendomsfag

Referanser rediger

  1. ^ «Andreas Kaplan: Academia Goes Social Media, MOOC, SPOC, SMOC, and SSOC: The digital transformation of Higher Education Institutions and Universities, in Bikramjit Rishi and Subir Bandyopadhyay (eds.), Contemporary Issues in Social Media Marketing, Routledge, 2018». 
  2. ^ a b c Støkken, A.M. m.fl. (2002). Mange bekker små ... Evaluering av arbidet med SOFF-støttede fjernundervisningsprosjekter. Tromsø: SOFF. kap.2
  3. ^ Ørnes, H., Wilhelmsen, J., Breivik, J. & Solstad, K.J. (2011). Digital tilstand 2011. Tromsø: Norgesuniversitetet. s. 65

Se også rediger

Eksterne lenker rediger

[1]Fjern-undervisning.no: Alt om nettstudier og fjernundervisning

Fleksibel utdanning Norge