Finnmarkssvineblom
Finnmarkssvineblom (Tephroseris integrifolia, tidligere Senecio integrifolius) er en flerårig urt i kurvplantefamilien.
| Finnmarkssvineblom | |||
|---|---|---|---|
_IMG_7456.JPG)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Tephroseris integrifolia (L.) Holub | |||
| Populærnavn | |||
| finnmarkssvineblom[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Asterales | ||
| Familie | Kurvplantefamilien | ||
| Underfamilie | Asteroideae | ||
| Tribus | Senecioneae | ||
| Slekt | Tephroseris | ||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste:[2] | |||
 VU — Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | tørre bakker | ||
| Utbredelse: | Eurasia | ||
Den har en opprett, ikke forgrenet, dunhåret stengel som blir opptil 50 cm høy. De nederste bladene er omvendt eggformede og sitter i rosett. Langs stengelen sitter mindre, lansettformede blad. De 3–8 kurvene sitter i en halvskjerm og er 1,5 –2,5 cm i diameter. Både rørkronene og de 12–15 tungekronene er guloransje.[3][4][5]
Finnmarkssvineblom vokser på tørr eng, hauger og skrenter på godt drenert, kalkholdig jord. Arten er vidt utbredt i Eurasia fra Storbritannia til Stillehavet. I nordlige Europa finnes den i fire adskilte områder: Nord-Jylland (spesielt rundt Limfjorden); Skåne og Blekinge; Estland og deler av Latvia, samt i nærheten av St. Petersburg; og på Kola, Fiskerhalvøya og Varangerhalvøya. Utbredelsen minner om utbredelsen til myrsildre og silkenellik.[3][5][6]
I Norge ble finnmarkssvineblom oppdaget i Persfjorden i Finnmark av Ove Dahl i 1917, men funnet ble ikke publisert av Dahl før i 1934. Finnmarkssvineblom er bare kjent fra 3–4 delpopulasjoner innen et lite område på cirka 3 km² i Persfjorden i Vardø kommune. Arten er truet av meget intenst sauebeite. I deler av sitt utbredelsesområde har arten gått sterkt tilbake de siste 50–100 år fordi den ikke får sjansen til å sette frø. Finnmarksvineblom er fredet i Norge.[5][7]
Rødlistevurdering rediger
Finnmarkssvineblom er en flerårig urt i små tuer, uten klonal vekst, med frøreproduksjon. Fruktene spres med vind (fnokk), trolig over nokså korte avstander. Generasjonstiden er satt til 10 år, dvs. en vurderingsperiode på 30 år.
Arten vokser i krekling- og reinrosehei, beitemark og på oppstikkende bergrygger med dolomitt i tundra nord for den polare skoggrensa i Norge. Den vokser i et lite område rundt Persfjorden lengst øst på Varangerhalvøya i Vardø. Her er den lokalt tallrik i bakkanten av grusdominerte strender, i hei, beitemark, på berg og strandberg, og over en strekning på ca. 7 km. Det er 3-4 bestander innen ca. 6 km². Arten behandles og diskuteres hos Elven et al. (2013).
Finnmarkssvineblom er en vidt utbredt og meget polymorf art utbredt fra De britiske øyer og østover gjennom Europa og Asia til Stillehavet. I Europa har den to utbredelsestunger vestover, én i Mellom- og Vest-Europa og én i nord over Kvitsjøen og Kolahalvøya. Persfjord-forekomsten er den vestligste forekomsten i den nordlige grenen. Arten mangler i naboområdene i N-Sverige og N-Finland, men den har mange forekomster langs Murmankysten østover fra Fiskerhalvøya (Rybachiy Poluostrov). Spredningen er ikke særlig effektiv over lengre avstander, og nyrekruttering fra russiske delpopulasjoner til Norge er usannsynlig. Utbredelsen er derfor kraftig fragmentert.
Finnmarkssvineblom i Persfjorden vokser i et område med sommerbeite for rein og som tidvis også beites ganske intensivt av sau. Blomsterstenglene beites, og dette reduserer artens evne til å sette frø. Enkelte år er det trolig knapt frøsetting fordi blomsterstenglene blir spist før fruktene utvikles. Antall individer som reelt reproduserer, varierer derfor sterkt fra år til år. Det har vært hevdet at det pågående sauebeitet er kritisk for finnmarkssvineblom og at arten er i en pågående tilbakegang på grunn av beitet. Persfjorden har imidlertid vært et viktig beiteområde for både sau og rein i århundrer, og finnmarkssvineblom tåler derfor trolig betydelig beitepress på dette stedet. Det er imidlertid ingen tvil om at beitetrykket genererer fluktuasjoner i antall individer som reelt reproduserer hvert enkelte år. Geir Arnesen (pers. medd.) har observert populasjonen i flere sesonger, sier at det enkelte år kan være under 50 planter som blomstrer og setter frukt, og andre år kan det være over 2000 blomstrende planter. Området i bunnen av Persfjorden er utsatt for hardest beitetrykk, men den største forekomsten er øst for fjordbunnen er ikke så hardt beitet. Det er rikelig med nær identiske og nærliggende habitater langs kysten av Varangerhalvøya. Arten burde derfor evnet å spre seg til et større område i regionen, men den lave frøreproduksjonen kan forhindret dette.
Finnmarkssvineblom vurderes i 2021 som nær truet (VU) på grunn av et begrenset individtall (reelt reproduserende, antatt 50-2000, beregnet 635). Ut fra B-kriteriet vurderes den bare som nær truet (NT), til tross for et ørlite utbredelsesområde og forekomstareal, og til tross for at utbredelsen vurderes som kraftig fragmentert, fordi det er ikke dokumentert noen nedgang i faktisk populasjon. Dette er en sterk nedgradering fra vurderingen som kritisk truet (CR) i forrige vurderingsrunde i 2015. Årsaken er at Artsdatabanken ikke finner noen dokumentasjon for populasjonsnedgang, for at det sterke beitet (som kan ha pågått i århundrer) reelt reduserer populasjonen.[2]
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022.
- ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av finnmarkssvineblom Tephroseris integrifolia som CR→VU for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.
- ^ a b C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 416–417. ISBN 82-512-0355-4.
- ^ «Fältnocka». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 13. juli 2022. Besøkt 15. april 2016.
- ^ a b c K. Høiland (1986). «Vår vakreste svineblom-art, finnmarkssvineblom, Senecio integrifolius» (PDF). Blyttia. 44 (1): 22–28. ISSN 0006-5269.
- ^ W. Greuter (2006). «Tephroseris integrifolia». Compositae (pro parte majore). – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 15. april 2016.
- ^ H. Solstad og R. Elven (2011). «Finnmarkssvineblom (Tephroseris integrifolia» (PDF). Artsdatabankens faktaark (203). ISSN 1504-9140. Arkivert fra originalen (PDF) 20. januar 2022. Besøkt 15. april 2016.
Eksterne lenker rediger
- (en) Finnmarkssvineblom – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Finnmarkssvineblom i Encyclopedia of Life
- (en) Finnmarkssvineblom i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Finnmarkssvineblom hos Artsdatabanken
- (sv) Finnmarkssvineblom hos Dyntaxa
- (en) Finnmarkssvineblom hos ITIS
- (en) Finnmarkssvineblom hos NCBI
- (en) Finnmarkssvineblom hos The International Plant Names Index
- (en) Finnmarkssvineblom hos Tropicos
- (en) Kategori:Tephroseris integrifolia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Tephroseris integrifolia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
