Fingal

«Fingal» er en skillingsvise som første gang kom på trykk i 1830. Visa stammer fra Tyskland, og finnes i utallige versjoner, og er trykket i mange visehefter. Antall år Fingal brakte alene, varierer fra 13 til 16 og 19 år. I Norge finner man visa først i Numedal på slutten av 1800-tallet. Melodien er tradisjonell, og brukt til en rekke andre viser. Her i landet kjenner vi den til slageren «Piken i dalen». Visa om «Fingal» er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 5 med Helge Borglund.

Kilder

• Oldemors visebok, av Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976

Teksten

1. Ute i skogrike daler, ute på engen så grønn, bodde helt ukjent med kvaler Fingal den hyrde så skjønn.
2. Ene mens elskoven tier, nyter han fred i sin dal, titt i sin uskyld han sier, Gud vil det vel med Fingal.
3. Tyst som en vandrende stjerne, skjønn som en Gud i en drøm, from som en uskyldens terne som selve livet så øm.
4. Sorger og uro og smerte og andre jordiske kval, hadde ei rom i hans hjerte og trivdes ei i hans dal.
5. Kjærlek som plager så mange hadde ei rom i hans brøst, blommornas duftande ånga og fuglenes himmelske røst.
6. Nitten år ensom han bodde lungt i sin fredelige dal, drømmende salig han trodde seg bo ut i englenes sal.
7. Fingal en morgen ved strømmen skuet en pike i bad, skjønn som en engel i drømmen var hun og nynnet så glad.
8. Fingal gikk ned til den skjønne hjertet med ett sto i brann, bar henne opp i det grønne,opp på den gresskledde strand.
9. Herlige jomfru, han sagde, vil ikke du bli hos meg, bli her hos Fingal den glade, han aldri skilles fra deg.
10. Bevende svarte hans kvinne: Hvordan kan jeg bli hos deg, jeg er jo ingen hyrdinne, kun denne stund har du meg.
11. Ennå mens kinnene brente ga hun med sukk ham et kyss, hvorpå hun raskt fra ham rente, Fingal var ene som nyss.
12. Tretten år ennu han vanker ensom i skogen så sval, stedse dog pint av de tanker: Herren vil straffe Fingal.
13. Griper sitt våpen med smerte, spenner det modig som før, retter det så mot sitt hjerte, skuer mot himmelen og dør.