Feisel
Feisel er en mellomting mellom en stor hammer og en liten slegge til bruk ved håndboring i fjell og stein.[1] Betegnelsen skriver seg trolig fra tysk Fäustel (liten berghammer) og ble bragt til Norge av de tyske bergmennene som kom til sølvverket på Kongsberg fra 1623.[2]
Den har slagflate i begge ender av hodet. Som redskap ble feisel benyttet til å slå på minebor. Hodet av jern kunne ha ulik tyngde og lengde på skaftet avhengig bruksmåte. Skaftet var av treverk (helst ask) og var glattpolert for å gli lett i hånden. Slagflaten på hodet var lite og feiselen ble ofte løftet over hodet for hvert slag noe som krevde god treffsikkerhet.[3] Feisel til enhåndsbruk kunne ha et skaft på rundt 50 centimeter, mens for tohåndsbruk («postfeisel») der en annen holdt boret kunne ha et skaft på 100 centimeter.[4] Fra Tjølling fortelles at de som brukte en tung feisel (2,5 kg) med en hånd holdt litt inn på skaftet og støttet den andre enden mot magen der jakken ofte hadde påsydd en lapp av lær til beskyttelse («bankelapp»). En mann som boret alene uten hjelp til å snu boret ble i Tjølling kalt «enboring» eller «enpeising».[5] På Raumabanen sa man «einpikke» når en mann jobbet alene ved så løfte feiselen med en hånd og snu boret med den andre. «Poste» var når en mann svingte «dobbelfeiselen» med begge hender og en snudde boret. I et dypt borehull kunne boret hoppe rundt i hullet av seg selv og da kunne ta to mann slå vekselvis uten hjelp til å snu boret.[6] For sølvgruvene på Kongsberg beskrev Morten Thrane Brünnich elleve forskjellige typer «feisel» til ulike bruksområder, der «haandfeisel» var en av de letteste med 1 til 3 pund vekt.[7][8]
Ved Bergensbanens anlegg ble boring i hovedsak utført med feisel og bor. I Gravhalstunnelen ble i maskinboring tatt i bruk.[9] På Raumbanens anlegg ble borearbeidet utført for hånd.[6] Ved anlegg av Trollstigveien ble brukt dynamitt til sprengning etter håndboring. Ved bruk av tynt bor klarte to mann å bore 3 meter hull i løpet av en arbeidsdag. Den ene mannen svinge feiselen mens den andre snudde boret.[10] På Ofotbanen ble det brukt maskiner til boring etter at det var satt opp kraftverk i Abiskojåkk og strømledninger strukket til anlegget. Når strømforsyningen sviktet gikk rallarne tilbake til feisel og bor.[11] Det var vanlig at den som snudde boret sang for å holde takten.[3][6][12]
Rallarene kunne ha feiselen som en viktig privat eiendel og tok den med seg fra anlegg til anlegg.[12]
På anlegg i Norge ble feisel og bor brukt til etter andre verdenskrig.[13]
.jpg)
Referanser rediger
- ^ «feisel». Store norske leksikon (norsk). 29. september 2014. Besøkt 31. januar 2019.
- ^ Engebretsen, Erik (1998). Med bergmannen i fjellets dyp. Tønsberg: Fantasi-Fabrikken. ISBN 8278760071.
- ^ a b Andersen, Alfred (1987). Med feisel og færing. Bergen: A. Andersen. ISBN 8271281224.
- ^ Holmboe, Grete (1996). Bygging med stein. [Sand]: Ryfylkemuseet. ISBN 8290271182.
- ^ Jahnsen, Astri (1987). Steinarbeid og steinarbeidere i Tjølling: brokker av en industrihistorie. Tjølling: [Tjølling bygdehistoriekomité].
- ^ a b c Raumabana. Åndalsnes: Biblioteket. 1994. ISBN 8291317011.
- ^ Brünnich, Morten Thrane (1983). Beretning om Grubevæsenet med dertil henhørende Indretninger ved Kongsberg Sølvverk 1800. Kongsberg: Bergverksmuseet. ISBN 8299101913.
- ^ Brünnich, Morten Thrane (1957). Kunst-Ord som forekomme brugelige ved de norske Bergverker (1816). Trondheim: I kommisjon hos Brun.
- ^ Holøs, Bjørn (1991). Bergensbanen =: The Bergen Railway. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205193495.
- ^ En bok om Rauma. Rauma kommune. 1990.
- ^ Theander, Agge (1996). Vandringer på Rallarveien: Ofotbanen. Bodø: [Nordland fylkeskommune]. ISBN 8291138621.
- ^ a b Melien, Hans (1983). Bergmann og rallar. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250406540.
- ^ Lie, Ragnar (2000). De knyttet oss sammen: en montasje i ord og bilder om vegarbeiderens liv og virke i Østfold gjennom dager og år. [Moss]: Statens vegvesen Østfold. ISBN 8299492424.
Kilder rediger