Åpne hovedmenyen

Februarmotstrømmen (kinesisk: 二月逆流; pinyin: Èryuè nìliú) under kulturrevolusjonen, på engelsk gjengitt som The February Countercurrent eller February Adverse Current, er de felles anstrengelser fra en gruppe av kommunistiske partiveteraner for å motsette seg den ultra-venstre radikalismen som utfoldet seg tidlig under kulturrevolusjonen.

De hendelser som skulle få betegnelsen februarmotstrømmen var en rekke stormfulle møter mellom Politbyrået og Folkerepublikken Kinas ledende militære, og som fant sted i perioden januar og februar 1967. Her stod de kommunistiske revolusjonsgeneralene Tan Zhenlin, Chen Yi, Xu Xiangqian, Nie Rongzhen og andre mot maoistiske radikalere anført av Lin Biao, Kang Sheng, Jiang Qing og Zhang Chunqiao. Veteranene fremholdt at Kulturrevolusjonen var i ferd med å kaste landet inn i kaoset, og at dens egentlige siktemål åpenbart var å få foretatt utrenskninger i toppledelsen av kommunistpartiet og de væpnede styrker. Mao Zedong kom ikke i konflikt ansikt til ansikt med generalene, men misbilliget stilltiende deres fremferd.

Generalene ble fordømt av forsvarsminister og visestatsminister Lin Biao under det 11. plenum av den 8. partikongress i september 1967 for sin «farlige anti-parti-aksjon».[1]

I 1972 slo Mao retrett hva gjaldt den offisielle karakterisering av februarmotstrømmen etter general Chen Yis død. Dette skjedde på et tidspunkt da Mao opplevde seg stadig mer politisk isolert. Mao hastet ut av sengen for å rekke å foreta en uventet fremtreden ved Chen Yis begravelse. Dette ble sett på et signal på en vilje om å strekke ut hånden til sine gamle kamerater fra borgerkrigstiden og som nå var blitt utrensket eller på annet vis kommet til skade under Kulturrevolusjonen.

Etter Maos død reverserte etterhvert kommunistpartiet sin dom over de som stod for den såkalte februarmotstrømmen. Saken er senere for det meste gått i det offisielle Kinas glemmebok.

ReferanserRediger