Februarimanifestet
Februarimanifestet var et russisk keiserlig manifest som ble gitt Storfyrstedømmet Finland den 15. februar 1899. Manifestet innledet en periode av aktiv russifiseringspolitikk i Finland. Det innebar at «rikslovene», dvs. finske lover som angikk hele rikets interesser, fra da av ikke skulle vedtas av keiseren og Finlands lantdag, men av keiseren og det russiske riksrådet. Lantdagen skulle bare få avgi uttalelser om slike lover. Konsekvensen var at det ble den russiske tsaren som avgjorde hvilke lover som skulle betegnes som rikslover. Ett av de forholdene som dermed ble definert som utenfor lantdagens beslutningsrett, var spørsmålet om Finlands militærvesen.
.jpg)
Februarimanifestet kom som en overraskelse på de førende kretser i Finland. I begynnelsen var de overbevist om at tsar Nikolaj II var blitt ført bak lyset av sine panslavistiske rådgivere, og at han kom til å oppheve manifestet så snart han innså dets rettslige konsekvenser. Med ti mot ti stemmer ble det besluttet i senatets økonomidepartement, med viceordførendens avgjørende stemme, at februarimanifestet skulle kunngjøres (promulgeres). Ettersom senatet og lantdagen på ulike måter hadde protestert mot det lovstridige manifestet, ble det på privat initiativ utferdiget en henvendelse til keiseren i form av et stort folkeopprop (den store deputasjonen).
Februarimanifestet var formelt i kraft til den 4. november 1905, da keiseren etter storstreiken vedtok novembermanifestet, som opphevet februarimanifestet og landets grunnleggende lover ble stadfestet.