Fagerlimoen fangeleir

Fagerlimoen fangeleir ved Brennmoen i Korgen i Hemnes kommune var en av okkupasjonsmaktens mange fangeleirer i Nordland fylke under andre verdenskrig. Fagerlileiren var en serberleir, fangene var hovedsakelig serbere. Leiren var i 1942 en tilintetgjørelsesleir; i 1943 ble den en vanlig fangeleir. Hensikten med leiren var veibygging over Korgfjellet.

Veien over Korgfjellet ble i 1946 riksvei 50 og fram til Korgfjelltunnelen ble åpnet i 2005 var veien hovedvei mellom nord og sør.

Veianlegget Elfjord - Korgen

Veien over Korgfjellet, mellom Elfjord (nå i Vefsn kommune) og Korgen, ble delvis bygd av sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger. Etter ordre fra okkupasjonsmakten oppførte veivesnet i januar 1942 fangeleirer på begge sider av fjellet, ved Knutli på Elsfjordsiden, og på Brennmoen i Korgen. I hver leir ble det innkvartert ca 400 fanger og 50 vaktmannskaper. En norsk arbeidsstyrke på 70 - 100 mann deltok også og hadde vært i arbeid fra september 1941. Fangene arbeidet i grupper på 20 mann med et par norske arbeidsledere. Høsten 1944 sluttet man å bruke fanger på dette anlegget og begge fangeleirene ble revet. Veien over fjellet var sterkt trafikkert på våren 1945. På ettersommeren 1945 var det ca 300 tyske krigsfanger som arbeidet på fjellovergangen.

Veianlegget var en del av det fangene på sitt språk kalte Blodveien.

Fangeleiren

Nyansatte veivesenfolk påbegynte arbeidet høsten 1941. Her var det stor granskog som måtte felles.

Brakkene ble satt opp av ferdige lemmer og annet halvfabrikata, slik at arbeidet gikk raskt. Brakkene ble montert på pæler banket ned i marka. Gulvet var plank med flisfyll. Tak av sperreverk, tekket med papp og ytre bordkledning. Smårutete vinduer og enkle dører. Små vedovner i alle oppholdsrom. Tørkerom, et lite kjøkken og kokke-kammers. Brakkene ble ombygd etter tysk standard for fangeleirer. Alt unødvendig ble revet. Køyene skulle først være to i høyden, men ble endret til tre, som tysk standard tilsa. Det som var beregnet på 120 ble nå befolket av 400. Bare liggeplass, lite luft, ingen tørkeplass, omtrent ikke vaskemuligheter for kropp, klær eller rom. Et sted for skitt, utøy og sykdom! Fangene fikk smertelig erfare dette.

Krigsfangene fra Jugoslavia

Partisanene i Jugoslavia var landets hjemmefront. Partisaner som ble tatt til fange ble plassert i fangeleirer. I tillegg utførte tyskerne ubeskrivelige grusomheter mot sivilbefolkningen: Kvinner, barn og gamle. Tyskerne ble også påført store tap. Et stort antall krigsfanger ble også deportert, transportert ut av landet, for å settes i arbeid. 22.april 1942 startet en transport fra ulike steder i Jugoslavia: Først til elva Sava, båt til Wien, videre med jernbane til havnebyen Stettin ved Østersjøen. 20 juni ankom transporten Trondheim, videre til Bjerka i Hemnes med jernbane. Så fulgte en 10 km strabasiøs marsj til fots til Korgen. Fangene var nå så avkreftet etter reisen at de hadde problemer med å gå.

Fangevokterne

Den tyske vaktstyrken besto av 40-50 mann. Leirkommandant, nestkommanderende, leirleder og befalingsmenn, dessuten menige. Styrken var forlagt i brakker like utenfor leiren. Kommandanten hadde egen bolig. Forlegningen på Mo sto for forpleining, mat og utstyr, og vaktmannskapene ble utskiftet herfra med jevne mellomrom. De første 8-9 månedene besto vaktstyrken av SS-soldater. De var voktere over dødsdømte. De var oppdratt til å være arrogante, overlegne, følelsesløse og hardhendte. De øverste offiserene var kjent som særdeles utspekulerte og brutale. 29.juni 1942 kom 25 vaktmannskaper fra Hirden. De norske vaktene viste en brutalitet og tjenesteiver som nesten overgikk SS-soldatene. I 1943 ble SS-soldatene avløst av Wehrmacht-soldater. De var mer tilbakeholdne og viste ved flere anledninger medlidenhet med fangene. Vaktene bar gevær eller maskinpistol. I vakttårnene var det montert maskingevær. Mange vakter hadde også sitt personlige utstyr til å plage fangene: En piggstokk, en kjepp, en pisk, en ståltrådbit.

Serbiske fangers behandling

Allerede i juli 1942 var det uutholdelige tilstander ved anlegget. Det ble rapportert om strenge og ødeleggende fellesstraffer for enkeltfangers rømming. Høsten 1942 ble det utøvd terror og massemord i begge leirene. Fangene ble tvunget til å arbeide uten mat. Deretter ble de drept én etter én, mens norske arbeidere ble tvunget til å se på henrettelsene.

618 krigsfanger døde under arbeidet for den tyske okkupasjonsmakten. De fleste var serbiske krigsfanger, men også kroater og bosniere bøtet med livet.

Ifølge dommen fra Eidsivating lagmannsrett i 1947 var formålet å utrydde samtlige fanger: «Det synes utvilsomt at man her står overfor rene tilintetgjørelsesleirer og at formålet var systematisk å utrydde samtlige fanger. Ved sult, mishandling og hårdt arbeid ble fangenes helse planmessig nedbrudt, hvoretter de enten døde eller ble avlivet som ubrukelige».

Krigsgravene

En slik leir, bygd som et siste oppholdssted for fanger, hadde behov for et henrettelsessted og en gravplass. Fangene ble stilt opp mot en fjellskrent i bakkekanten mot vest. De døde ble transportert lenger ut på moen øst for leiren og lagt i en stor fellesgrav.

I 1946 oppga sognepresten i Hemnes at 280 navngitte jugoslaver var gravlagt på kirkegården ved gården Knutli, og ved Fagerlimoen i Korgen var gravlagt 200 -300 i flere massegraver.

Tidlig på 1950-tallet ble det bestemt å anlegge en felles krigskirkegård i Botn ved Rognan i Salten og levningene ble gravd opp og flyttet. Krigsgravkontoret registrerte 205 gravlagte, men en kan med sikkerhet si at flere mistet livet. 220 er anslått som et troverdig tall.

Minnestøtte

I 1946 ble det reist ei minnestøtte der graven lå (66°04′30″N 13°48′16″Ø). Dette har vært reisemål for mange jugoslaver som hadde mistet en far, bror eller kjæreste. Til 40 års minnedagen i 1982 ble det holdt en minnehøytid her med gjester fra Jugoslavia, tidligere fanger.

I 1985 var planen å gjøre leirområdet til et fritt grøntareal og flytte minnestøtta til henrettelsesstedet.

Se også

• Blodveien
• Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge

Eksterne lenker

• Blodveimuseet