Første flyvning over Sør-Atlanterhavet

Første flyvning over Sør-Atlanterhavet ble utført av de portugisiske marineflygerne Gago Coutinho og Sacadura Cabral i 1922 for å markere hundreårsdagen for Brasils selvstendighet. Coutinho og Cabral fløy i etapper fra Lisboa i Portugal til Rio de Janeiro i Brasil, og brukte tre forskjellige Fairey III dobbeltdekkere og tilbakela en strekning på 8 383 km i tidsrommet 30. mars til 17. juni.[1][2] Selv om Nord-Atlanteren allerede var blitt overfløyet non-stop av John Alcock og Arthur Brown i 1919, er Coutinho og Cabrals flyvning fortsatt bemerkelsesverdig som en milepæl i transatlantisk flyvning, og for deres bruk av ny teknologi som kunstig horisont.[2]

Gago Coutinho og Sacadura Cabral i «Lusitânia, det første av de tre Fairey III-fly som ble brukt under turen i 1922.
Den transatlantisk rute til Coutinho og Cabral.

Første forsøkRediger

Reisen startet på Bom Sucessos maritime flystasjon i Tajo, i nærheten Belémtårnet i Lisboa den 30. mars 1922 i den portugisiske marinens fly «Lusitânia», et Fairey III sjøfly spesielt utstyrt for reisen.[1] Flyet var utstyrt med en kunstig horisont for aeronautisk bruk, en revolusjonær oppfinnelse på denne tiden,[1][2] i henhold til Portugisisk marinemuseum, utprøving av kunstig horisont var en de viktigste målene til reisen.

Den første delen av reisen som endte samme dag i Las PalmasKanariøyene, der flygerne la merke til at forbruket av drivstoff var høyere enn forventet.[1] Reisen ble gjenopptatt den 5. april da de reiste til São Vicente-øya, Kapp Verde, etter å ha reist 1 370 km. Etter reparasjoner av «Lusitânia» dro de fra São Vicente den 17. april og fløy til PraiaSantiago-øya, og deretter til St. Peter og St. Paul-øyene. Da var de i brasiliansk farvann hvor de kom samme dag etter å ha fløyet 1 700 km over Sør-Atlanteren. De hadde nådd dit utelukkende ved å stole på Coutinhos sekstant med dens kunstige horisont.[1][2]

Imidlertid måtte de nødlande i grov sjø i nærheten av øygruppen. «Lusitânia» mistet en av sine pongtonger og sank. De to flygere ble reddet av krysseren NRP «República», som hadde blitt sendt av den portugisiske marinen for å gi støtte til dem. Flygere ble så ført til den brasilianske øygruppen Fernando de Noronha, 354 km fra kysten av Brasil.

Andre forsøkRediger

De entusiastisk folkelige interessen for flyturen i både Brasil som i Portugal fikk den portugisiske regjeringen et annet Fairey III sjøfly for å fullføre den samme flyturen.[1]

Det nye flyet, døpt «Pátria» ankom Fernando Noronhas den 6. mai. Etter å ha blitt utrustet startet «Pátria» med Coutinho og Cabral om bord den 11. mai. De fløy til St. Peter og St. Pauløyene for å fortsette reisen på det punktet der den første turen hadde blitt avbrutt. Imidlertid tvang motorproblemer flygerne til nødlanding midt på havet hvor de drev ni i timer før det britiske lasteskipet «Paris City» tok dem tilbake til Fernando Noronhas.[1][2]

Tredje og siste forsøkRediger

 
Monument over flyvningen i Lisboa.[3]

En tredje Fairey III, døpt «Santa Cruz» av kona til Epitácio Pessoa, Brasils president, ble fraktet ombord på krysseren NRP «Carvalho Araújo». Den 5. juni ble «Santa Cruz» satt på vannet i nærheten av Fernando Noronhas, og Coutinho og Cabral kunne gjenoppta flyturen i nytt fly. De fløy til Recife, deretter til Salvador da Bahia, så til Vito og derfra til Rio de Janeiro hvor de ankom på 17. juni 1922. De måtte nødlande i Guanabarabukten. De to flygerne ble mottatt som helter av store folkemengder og ble tatt imot av flypioneren Alberto Santos-Dumont.[1][2]

Selv om reisen hadde vart i 79 dager, var selve flytiden kun 62 timer og 26 minutter.

Senere transatlantiske flyvningerRediger

Coutinho og Cabras flyvninger har inspirert mange senere transatlantiske piloter, eksempelvis amerikanske Charles Lindbergh, brasilianske João Ribeiro de Barros og portugisiske Sarmento de Beires, som alle som krysset Atlanteren i 1927.[1][2]

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger