Exploitationfilm

Exploitationfilm (fra engelsk Exploitation, i betydningen exploit = utnyttelse, rovdrift) er en uformell betegnelse som benyttes for enhver film som generelt betraktet å være både en lavbudsjettsfilm og av lav moral eller av manglende kunstnerisk beskaffenhet, og derfor tilsynelatende forsøker å skaffe seg en finansiell suksess ved å eksploatere (utnytte) en tendens eller strømning i tiden for publikums interesse. Begrepet er vanlig i markedsføringen av en film eller for å beskrive en film. Disse filmene trenger noe å utnytte, slik som en stor filmstjerne, spesialeffekter, sex, vold, eller romantikk. En exploitationfilm støtter seg imidlertid, på grunn av sitt lave budsjett, mer enn vanlig på «exploitation». Svært ofte er exploitationfilmer generelt betraktet å være av lav kvalitet og er generelt det som i USA betraktes som B-filmer.

Childbride, 1938.

Reefer Madness, 1936.

Filmplakat for Mudhoney (1965).

Filmplakat for Promises! Promises! (1963) med Jayne Mansfield.

Til tross for dette er betegnelsen «exploitationfilm» ikke alltid en nedlatende og negativ betegnelse da en del filmer har fått kritisk oppmerksomhet, publikumssuksess og tidvis kultstatus. En del filmer som har fått betegnelsen «exploitationfilm» har uansett blitt trendsettere og historisk betydning i sin egen rett, blant annet Night of the Living Dead (1968). Spaghettiwesternfilmen Den gode, den onde og den grusomme (1966) av Sergio Leone rankes i dag høyt på IMDbs liste over verdens beste filmer, en film som dog ikke totalforbudt av filmsensuren i Norge, men som først fikk norsk premiere før 8. oktober 1982, da med 16 års aldersgrense.

En del filmer kan bli reklamert av produsentene selv som exploitationfilm for å kunne pirre de som har særegen interesse for slike filmer. Interesse for exploitationfilmer for at de kan være grenseoverskridende er blant annet av regissører Derek Jarman, Luis Buñuel og Jean-Luc Godard. En del filmer som i dag oppfattes som klassiske har inneholdt et visst nivå av sex, vold og sjokkerende effekter som typisk sett er assosiert med exploitationfilm, blant annet Luis Buñuels Den andalusiske hund (Un chien Andalou) (1929) som har scener som i dag minner om moderne splatterfilm (som gørr og blod i mengder), Tod Brownings Freaks (1932), Roman Polańskis Avsporet (Repulsion) (1965), og Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971).

Den særegne og lekne amerikanske regissøren Quentin Tarantino har alltid hatt en egen interesse for B-kultur, og fyller på med referanser til exploitationfilmer i sine filmer. Hans film Jackie Brown (1997), hvor han benyttet seg med stor hell skuespilleren Pam Grier som tidligere hadde blitt berømt tidlig på 1970-tallet etter å ha spilt i en rekke av moderat suksessfulle filmer av typen «kvinner i fengsel» og «blaxploitation» (en undersjanger av exploitationfilmer ved at det er afroamerikanere foran og bak kameraet), eksempelvis Foxy Brown fra 1974. Jackie Brown revitaliserte Pam Griers karriere, samtidig som den i seg selv både «utnyttet» og henspilte på hennes fortid i disse filmene. Tarantino uttalte selv at «Jackie Brown er en vidunderlig hyllest til svarte exploitationfilmer.»

Historie

Candace Hilligoss som Mary dukker opp fra elven etter ulykken, fra Carnival of Souls (1962).

Exploitationfilmer som begrep er ikke entydig og kan inneholde antydende eller implisitt sex, sensasjonell vold, bruk av narkotika, nakenhet, misfostre, gørr, det bisarre, ødeleggelse, opprør, og grov legemsbeskadigelse, gjerne det som ofte negativt sammenfattes med «spekulativt innhold». Slike filmer ble først sett i dens moderne utgave tidlig på 1920-tallet, men de ble først populære på 1960- og 1970-tallet med en generelt langt mer avslappet forhold til sensur og filmatiske tabuer i USA og Europa. Motion Picture Association of America (en interesseorganisasjon i USA som ble dannet for å beskytte de store filmstudioenes interesser) samarbeidet om en sensur for å bevare inntrykket av et «rent» Hollywood, men distributørene av exploitationfilmer opererte utenfor dette nettverk, og ofte ønsket kontroverser velkommen da det fungerte som en form for fri promotering. Produsentene av exploitationfilmer benyttet seg av sensasjonelle elementer for å tiltrekke seg det publikum som var gått tapt til fjernsynet. Siden 1990-tallet har denne særegne sjangeren også fått interesse i akademiske sirkler hvor det tidvis er kalt for paracinema.

Exploitationfilm er meget løst definert, og har mer med tilskuerens oppfatning av filmen enn filmens egentlige innhold. Pirrende materiale og kunstnerisk innhold kan eksistere på samme tid, noe som er demonstrert ved det faktum at kunstfilmer som feiler å bli akseptert av Hays-koden (retningslinjer for selvsensur i den amerikanske filmbransjen) ble ofte vist som en form for undergrunnskultur og «kun for voksne» ved de samme kinoene i bakgatene som viste lavbudsjettfilm, exploitationfilmer og porno, såkalte «grindhouses». Exploitationfilmer delte fryktløsheten til anerkjente grensesprengende europeiske regissører som Derek Jarman, Luis Buñuel, og Jean-Luc Godard i å håndtere «beryktet», «forkastelig» eller «utfordrende» innhold. Mange filmer anerkjente som klassiske i dag inneholdt grader av sex, vold og sjokk som typisk sett er assosiert med moderne splatterfilm, eksempler er blant annet Tod Brownings Freaks (1932), Roman Polańskis Avsporet (Repulsion) (1965), og Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971). Det har blitt antydet at om Carnival of Souls, en amerikansk skrekkfilm fra 1962 med Candace Hilligoss, hadde blitt gjort i Europa, hadde den blitt betraktet som en kunstfilm, mens om den franske Les yeux sans visage («Øyne uten ansikt») fra 1960 hadde blitt gjort i USA, hadde den blitt betraktet som lavbudsjettert skrekkfilm. Publikum av henholdsvis kunstfilm og exploitationfilmer har til felles at de har en smak som avviser de trygge filmene som Hollywood tilbyr.

Maniac (1934) med Horace B. Carpenter som «Dr. Meirschultz»

Exploitationfilmer har ofte utnyttet nyhetshendelser i folks korttidshukommelse eller bevissthet som et betydelig filmstudio kan unngå grunnet tiden som det krever å produsere en skikkelig spillefilm. Eksempelvis Child Bride (1938) som forsøkte å pirre over det da aktuelle emnet eldre menn som giftet seg med meget unge kvinner i det amerikanske fjellområdet Ozark. Filmet var kontroversiell både for sitt tema og grunnet en langvarig scene med toppløs og nakenbading av den da 12 år gamle Shirley Mills, men unngikk Hays-loven ved å være produsert og distribuert uavhengig av Hollywood, og ved at den hevdet for gjort for pedagogisk undervisningsformål. Selv om den ble forbudt i mange delstater, forble den beryktet i form at det ble sirkulerte i mange år i eksploteringfilmkretser. Et annet emne, slik som misbruk av narkotika ble emne for filmen Reefer Madness (1936) og tiltrakk seg et publikum som betydelige filmstudioer vanligvis unngikk for opprettholde deres respektable omdømme. Filmen som hadde helt ukjente skuespillere dreide rundt melodramatiske hendelser som skoleelever som blir lurt av pushere til å forsøke marihuana, bilulykker, drap, mord, forsøk på voldtekt, og galskap. Med nok insitament kunne også betydelige filmstudioer bli involvert, som Warner Bros. gjorde med deres film med en ideologi som var antirus og anti-motkultur, The Big Cube (1969). Filmen Sex Madness (1938) portrettert på lignende vis de pirrende farene ved seksuelt overførbare sykdommer ved utenomekteskapelig sex. Mom and Dad (1945) handlet om graviditet og barnefødsel. Den ble produsert av Kroger Babb som hadde spesialisert seg på exploitationfilmer under slagordet «You gotta tell 'em to sell 'em». og strakte seg fra drama innenfor sexundervisning til såkalte dokumentarer om fremmede kulturer. På lignende vis var She Shoulda Said No! (1949) som kombinerte såkalte moralske tema som stoffmisbruk og promiskuøs sex. Filmen slet med å finne distributør inntil Kroger Babb overtok den og ga den nye pirrende titler. I filmindustriens tidligste dager, da exploitationfilmer hvilte på sensasjonelle emner som disse, ble de presentert fra et tilsynelatende konservativt moralsk synsvinkel for å unngå sensuren da filmer i USA den gang ikke ble betraktet som høyverdige til å få beskyttelse som kulturuttrykk under Første tillegg av USAs grunnlov.

Flere filmer ble gjort om vinterkrigen i Finland, koreakrigen, og vietnamkrigen før de store filmstudioene viste interesse. Da Orson Welles' radiodramatisering av Klodenes kamp ble sendt i 1938 og sjokkerte amerikanerne, redigerte Universal Pictures deres filmserie Flash Gordon's Trip to Mars, basert på tegneserien Lyn Gordon til en kort film kalt Mars Attacks the World som ble utgitt i november det samme året.

En del lavbudsjettfilmer fra stumfilmperiodens siste tid og fram til midten av 1950-tallet («Poverty Row»-filmer) utnyttet ofte prosjekter fra de store studioene. Ved at de selv ved enkle midler kunne produsere en film på kort tid gjorde at de kunne utnytte fordelen av publisiteten som omgikk kommende filmer fra de store studioene. Eksempelvis produserte Edward L. Alperson filmen Invaders from Mars (1953) for å komme før Paramount Pictures' produksjon av regissør George Pals The War of the Worlds (1953) til kinoene, og Pals Tidsmaskinen (1960) ble tilsvarende slått til kinoene av Edgar G. Ulmers film Beyond the Time Barrier. Som et resultat av dette begynte de mange filmselskapene, produsentene og stjernene å holde sine prosjekter hemmelige.

Undersjangre

Nude on the Moon (1961)

Exploitationfilmer kan etterligne med enkle midler emnet, innholdet og stilen til tradisjonelle filmsjangre, særlig skrekkfilmer og dokumentarfilmer, og deres emner er tidvis påvirket av andre media som også utnyttet de samme sensasjonene, som billige kioskromaner og tegneserier. Disse filmene hadde ofte uklare grenser mellom sjangrene ved å inneholde to eller flere sjangre på samme tid. Deres undersjangre er identifiserbare ved de karakteristikker de benyttet. Eksempelvis Doris Wishmans Let Me Die A Woman (1978) som inneholdt elementer av både sjokkdokumentarisme og sexplorasjon. En del sammenblandinger av undersjangre ble så rendyrket at disse filmene fikk en ubevisst humoristisk vinkling som antagelig ikke gikk upåaktet hen for det publikumet som likte exploitationfilmer for deres særegne kvalitet (eller mangel på det samme), eksempelvis Doris Wishman Nude on the Moon (1961) som kombinerte nakenhet og science-fiction. Filmen ble bannlyst i delstaten New York da sensuren hevdet at det var ok med en setting fra en nudistkoloni, men ikke at denne var på månen. Undersjangre var ikke bare kuriøse, men også smakløse, som naziexploitationfilmer som Ilsa, She Wolf of the SS (1975).

En del undersjangre er:

Advarselsfilmer på 1930- og 1940-tallet

Selv om disse innholdt skumle emner, omgikk exploitationfilmer på 1930- og 1940-tallet sensuren og samtidens oppmerksomhet ved å hevde å være undervisningsfilmer. De var generelt advarende fortellinger om de påståtte farene av eksempelvis utenomekteskapelig sex og narkotika. Typiske eksempler er Marihuana (1936), Reefer Madness (1938), Mom and Dad (1945), og She Shoulda Said No! (1949). En enslig exploitationfilmer om homofili, Children of Loneliness (1937), er nå antatt gått tapt.

Motorsykkelfilmer

I 1953 spilte Marlon Brando i Vill ungdom (The Wild One), den første filmen om motorsykkelgjeng. En rekke lavbudsjettfilmer om farlig ungdom sentrert rundt motorsykler fulgte utover 1950-tallet. Suksessen til American International Pictures' The Wild Angels i 1966 med Peter Fonda utløste en trend som fortsatte inn i 1970-tallet. Andre bikerfilmer var Motorpsycho (1965), Hells Angels on Wheels (1967), The Born Losers (1967), Easy Rider (1969), Satan's Sadists (1969), Roger Cormans Naked Angels (1969), Nam's Angels (1970), og C.C. and Company (1970).

Blaxploitation

Blaxploitation er en filmsjanger som oppsto på 1970-tallet i USA. Det er en etnisk undersjanger av en generell kategori av exploitationfilmen. Blaxploartasjon ble opprinnelig gjort utelukkende for et urbant afroamerikansk publikum med svarte skuespillere, skjønt sjangerens generell appell bredde seg snart utover de etniske skillelinjene. Et generelt tema var svarte som klarte å overvinne en fiendtlig autoritet, «the Man», gjennom smartness og vold. Det første eksempelet på dette var Melvin Van Peebles' Sweet Sweetback's Baadasssss Song og andre var Black Caesar, Black Devil Doll, Blacula, Black Shampoo, Boss Nigger, Coffy, Coonskin, Cotton Comes to Harlem, Dolemite, Foxy Brown, Hell Up in Harlem, The Mack, Mandingo, Shaft, Sugar Hill, Super Fly, The Thing With Two Heads og Truck Turner. James Bond-filmen fra 1973, Å leve og la dø benyttet seg av temaer fra blaxploitation og skumle svarte skuespillere, og Quentin Tarantinos Jackie Brown (1997) og Scott Sanders' Black Dynamite (2009) er moderne hyllester til denne sjangeren.

Kannibalfilmer

Kannibalfilmer som filmsjanger er grafisk filmer med blod og gørr som ble gjort tidlig på 1970-tallet og fram til slutten av 1980-tallet, hovedsakelig av italienske og spanske filmprodusenter. De fokuserte hovedsakelig på kannibaler dypt inne i Sør-Amerika eller i Asia, vanligvis mot vestlige mennesker som ble holdt som fanger. Som med mondofilmer (italiensk betegnelse for liksom-dokumenter om sjokkerende emner) var tiltrekningen til disse filmene løftene om eksotiske lokaliteter og visuelt framstilt gørr som involverte levende vesener, mennesker eller dyr. Den best kjente filmen i denne sjangeren er den kontroversielle Cannibal Holocaust (1980) hvor seks dyr ble drept. Andre var Cannibal Ferox, Eaten Alive!, The Mountain of the Cannibal God, og Last Cannibal World. En del kjente regissører var Umberto Lenzi, Ruggero Deodato, Jesús Franco, og Joe D'Amato.

Canuxploartasjon

Canuxploartasjon er en relativ liten undersjanger av exploitationfilmen produsert i Canada som handlet om stereotyper innenfor kanadisk liv og kultur. Mange av dem var kanadiske versjoner av utenlandske exploitationfilmer, men sjangeren brakte fram siden respekterte filmregissører som David Cronenberg og Bob Clark.

Carsplorasjon

Bilen (en ombygd Dodge) som Diesel benyttet i filmen The Fast and the Furious

Carsplorasjon, et ordspill cars og eksploarasjon, men høres delvis ut som «cars-eksplotion», og det er hva denne undersjangeren handlet om, raske biler, spektakulære krasj og biler som eksploderte og brant opp. Disse ble produsert hovedsakelig i USA og Australia. Den mest vesentlige filmen i denne sjangeren er Døden bak rattet (Vanishing Point) fra 1971, en blanding av actionfilm og roadmovie, og er blitt forstått som en sosial stemningkommentar til tiden etter Woodstock i USA. Andre filmer var Two-Lane Blacktop (1971), The Cars That Ate Paris (1974), Dirty Mary Crazy Larry (1974), Gone in 60 Seconds fra 1974 ble gjort på nytt med langt større budsjett og større skuespillernavn i 2000, Death Race 2000 (1975), Race with the Devil (1975), Cannonball (1976) som siden har blitt en gjenganger på kyniske norske TV-stasjoner, Mad Max (1979), The Blues Brothers (1980), Dead End Drive-In (1986) and Haikeren (1986). Quentin Tarantinos Death Proof (2007) er en moderne hyllest til denne sjangeren (og inneholder en del referanser til Vanishing Point), foruten også til slasherfilmer og filmene Russ Meyer. The Fast and the Furious-filmene forsøker også å utnytte denne sjangeren.

Samuraifilmer (chambara)

På 1970-tallet oppnådde en revisjonistisk, mindre tradisjonell utgave av den klassiske samuraifilmen en del popularitet i Japan. Den ble kjent som chambara, som var et lydord som beskrev lyden av sverd som slo mot hverandre. Sjangerens opprinnelse er sporet tilbake til Akira Kurosawa, men er nok mer knyttet til japanske samuraitegneserier, manga, på 1970-tallet, særlig de til Kazuo Koike og det som senere ble produsert filmer basert på. I motsetning til tidligere samuraifilmer som nok var voldelige, men dypest sett svært moralske, var disse chambara-filmene preget av hevndrevne antihelter, nakenhet, sex, sverdsvinging og mye blod og skriking. Velkjente eksempler er Hanzo the Razor, Lady Snowblood, Lone Wolf and Cub (basert på tegneserien av samme navn), Sex and Fury og Shogun Assassin. Titlene her viser til de amerikanske. Quentin Tarantinos Kill Bill-serie fra 2003 og 2004 er en framtredende amerikansk hyllest til sjangeren.

Monsterfilmer

Med Spielbergs Haisommer fra 1975, ble filmer om haier særlig populære blant lavbudsjettfilmer.

Monsterfilmer er en form hvor naturen-løper-løpsk, hovedsakelig med fokus på et bestemt dyr eller flere dyr, og disse er langt større og langt mer aggressivt enn de er i de virkelige liv. De terroriserer mennesker mens en annen gruppe mennesker forsøker å slå tilbake. Sjangeren begynte på 1950-tallet da bekymringer over prøvesprengninger av kjernefysiske våpen gjorde filmer om gigantiske monstre populære. Disse var enten kjempestore forhistoriske udyr som ble vekket av en atomeksplosjon eller vanlige dyr som ble mutert av radioaktivitet.

Blant disse filmene var japanske Godzilla (1954) om et gigantisk monster oppstått fra radioaktivitet, amerikanske Them! (1954) hvor trusselen var kjempestore maur, og Tarantula (1955) hvor store edderkopper truet særlig unge kvinner. Denne trenden ble fornyet på 1970-tallet da frykten for forurensning fra industrien, grådigheten til store selskaper og et uansvarlige militærapparat fikk skylden for miljøødeleggelser. Night of the Lepus, Frogs, og Godzilla vs. Hedorah er typiske eksempler.

Etter Steven Spielbergs film fra 1975, Haisommer, kom det en rekke av meget like filmer som ble produsert i håpet på å tjene inn på Spielbergs suksess. Blant disse finnes Alligator (1980), italienske Great White (1981), Piraya (1978), Blekksprut (1977), og Tintorera (1977).

Giallo-filmer

Giallo-filmer er italienskproduserte slasher-filmer som fokuserte på grusomme mord og den påfølgende jakten på morderne. De har sitt navn for det italienske ordet for gult, giallo, som var bakgrunnsfargen på kiosklitteratur som ble produsert på billig treholdig papir som gulnet fort. Den filmen som startet sjangeren i Italia var La ragazza che sapeva troppo (Piken som viste for mye) fra 1963. Andre eksempler er 4 mosche di velluto grigio (1971), Profondo Rosso (1971) og Il gatto a nove code (1971). De mest kjente regissørene var Dario Argento, Lucio Fulci og Mario Bava.

Mockbustere

Mockbuster, et ordspill på «blockbuster» (en meget suksessfull film) og «mock» som betyr etterligning eller hån. Mockbustere er filmer som etterligner kjente filmer så nært som mulig i håp å få gratis reklame og inntjening. Et filmselskap som spesialisert seg på denne typen film er The Asylum, men som foretrekker å kalle dem for «tie-ins». Slike filmer har også kommet fra Italia som har vært raske på kaste seg på populære trender som western, James Bond-filmer og zombiefilmer, men begrepet går tilbake til 1950-tallet (se over). Luigi Cozzi har uttalt at «I Italia når du kommer med et filmmanus til en produsent er det første spørsmålet han stiller ikke hva handler filmen din om, men hvilken film er din film lik. Det er slik det er, vi kan kun lage Zombie 2, aldri Zombie 1.» På 2000-tallet har det kommet en rekke pornofilmer som hevder å være en parodi på kjente filmer, gjerne i forlengelsen av navn som «This is not Batman XXX» eller «This is not Star Wars XXX», men er hovedsakelig rene pornofilmer med en del mindre dialog innimellom. Slike filmer har begynt å få oppmerksomheten til de store filmselskapene i Hollywood. Blant annet ble advokater satt inn da The Asylum utga The Day the Earth Stopped rett før storfilmen The Day the Earth Stood Still (2008) hadde premiere i kinoene .

Mondofilmer

Mondofilmer, også kalt sjokkumentarer, er kavsidokumentarer som fokuserer på sensasjonelle og tabubelagte emner som eksotiske skikker rundt om i verden eller grusomme dødsskildringer. Hensikten er sjokkexploitation. De første og beste kjente mondofilmer er italienske Mondo Cane («En hundeverden») fra 1962. Andre er blant annet finske Shocking Asia (1974) og Faces of Death (1978), sistnevnte amerikanske film har holdt seg oppe på sitt beryktede rykte om være forbudt i mer enn 40 land, inkludert Norge. Den fikk minst tre oppfølgere og en liksomdokumentarer om filmserien, Faces of Death: Fact or Fiction? (1999).

Naziexploitationfilmer

Naziexploitationfilmen Ilsa

Naziexploitationfilmer, også kalt «il sadiconazista» etter de italienske utgavene, fokuserer på nazister som torturer fanger i konsentrasjonsleirer eller i horehus under den andre verdenskrig. De torturerte er gjerne seksuelt orientert og fangene er ofte kvinner og nakne. Forløperen til denne undersjangeren er Love Camp 7 (1969), en kombinasjon av kvinner-i-fengsel-filmer og sadisme. Arketypen i sjangeren, som etablerte dens popularitet og dens typiske temaer er Ilsa, She Wolf of the SS (1974), om en brystfager nymfoman domina Ilsa som torturerte kvinnelige fanger i et Stalag. Den hadde Dyanne Thorne i den kvinnelige hovedrollen, tidligere nakenmodell i herreblader og showgirl i Las Vegas. Andre filmer var Fräulein Devil (Captive Women 4, eller Elsa: Fraulein SS, eller Fraulein Kitty), La Bestia in Calore (SS Hell Camp, eller SS Experiment Part 2, eller The Beast in Heat, eller Horrifying Experiments of the S.S. Last Days), L'ultima orgia del III Reich (Gestapo's Last Orgy, eller Last Orgy of The Third Reich, eller Caligula Reincarnated as Hitler), Salon Kitty and SS Experiment Camp. Mange naziexploitationfilmer var påvirket av en del kunstfilmer som Pier Paolo Pasolinis beryktede Salò o le 120 giornate di Sodoma (Salo or The 120 Days of Sodom) og Liliana Cavani's Il portiere di notte. Pornofilmer har også utnyttet naziscenarier for en rekke sadomasokistiske pornofilmer på 1970- og tidlig på 1980-tallet, blant annet Mitchell-brødrenes Hot Nazis, Nazi Love Island med John Holmes og Seka, og Hitler's Harlot. En av de siste var Stalag 69 (1982) med Angelique Pettyjohn som Ilsa-type SS-offiser, som hovedsakelig var nyutgave av Love Camp 7, og således brakte syklusen tilbake til begynnelsen igjen.

Nudistfilmer

Russ Meyer

Nudistfilmer dukket først opp på 1930-tallet som en omgåelse av Hays-kodens begrensninger av nakenhet ved å hevde å være dokumenterer av en naturistlivsstil. De opphørte på slutten av 1950-tallet etter at en domstol i New York bestemte at utendørs nudisme ikke er obskønt. Det åpnet døren for mer direkte nakenhet, særlig med Russ Meyers The Immoral Mr. Teas (1959) som har blitt kreditert for å være den første filmen som plasserte sin elementer av exploitation uten å be om unnskyldning framfor å late som om filmen bærer et moralsk, konservativt budskap eller er til pedagogisk undervisningsformål. Det brola vegen for mer eksplisitte exploitationfilmer på 1960-tallet og 1970-tallet, og gjorde nudistsjangeren foreldet. Isteden delte det som var igjen av nudistsjangeren seg i to utgave, «nudie-cutie», som inneholdt nakenhet, men ingen berøring, og «roughie», som hadde både nakenhet og voldelig, antisosial oppførsel.

Russ Meyer (1922–2004) hadde en broket karriere som hadde en viss tilhengerskare på 1970-tallet for hans lavbudsjetterte sexploarsjonsfilmer av den mildere utgaven, eksempelvis Beneath the Valley of the Ultra-Vixens (1979) som hadde en del dum humor, slu satire, men hovedsakelig nakne kvinner med meget store bryster som løpet og hoppet rundt, men da pornofilmene overtok hans markedsnisje på begynnelsen av 1980-tallet var tiden ute også for Meyer. Filmhistoriker Jimmy McDonough har hevdet at Russ Meyers anvendelse av fysisk og seksuelt overveldende kvinner plasserer ham i en særegen sjangre ved at selv om han portretterer kvinner som sexobjekter, uansett avbilder dem som mer mektige enn menn og således i vanvare er en feministisk filmregissør.

Ozploateringsfilmer

Ozploateringsfilmer (kombinasjon av «ozzie» = slang for australier) viser til en undersjanger eller henvisning til skrekk- eller krimfilmer fra Australia på 1970- og 1980-tallet. Reformer i Australias klassifiseringssystemer i 1971 førte til en rekke privat finansierte lavbudsjetterte filmer som var ment for eksport. Ofte kunne en internasjonalt anerkjent skuespiller (men med dalende interesse) bli hyret i hovedrollen, og ofte var det settingen et ørkenlandskap. En del av de mest kjente var den futuristiske actionfilmene Mad Max med Mel Gibson som faktisk fikk et oppsving av denne filmserien som det kom tre av, sexfarsen Alvin Purple (1973), skrekkfilmen Patrick (1978) og futuristiske Turkey Shoot (1982).

Det ble gjort en dokumentar om sjangeren kalt Not Quite Hollywood: The Wild, Untold Story of Ozploitation! (2008). Disse filmene adresserte bekymringer om det australske samfunn, særskilt angående maskulinitet, menns holdninger overfor kvinner, holdninger over den australske urbefolkning, vold, alkohol og miljøforstyrrelser. Settingen var enten i ørkenen eller ruralt, og hvor det australske landskap ble presentert nærmest spirituelt.

Voldtekt og hevn

«Rape and revenge», voldtekt og hevn, var en sjangre hvor en kvinne ble voldtatt, etterlatt som døde, kommer seg igjen og deretter tar en grusom hevn over voldtektsmennene. Den mest kjente filmen i sjangeren er I Spit on Your Grave (1978) som ble kontroversiell for sin langvarige og detaljerte voldtektsscene. Det var ikke uvanlig at hovedfiguren var en suksessfull og uavhengig kvinne fra urbant miljø som ble angrepet av en mann fra bondelandet. Sjangeren har fått lovord fra feminister som Carol J. Clover som i boken Men, Women, and Chainsaws: Gender in the Modern Horror Film (1992) undersøkte konsekvensene av dens motsatte kjønnsrolleframstillinger. Denne filmen kan bli sett på som en avlegger av vigilantefilmen, hvor en eller flere tar saken i egne hender overfor urettferdigheten når loven (tilsynelatende) er hjelpeløs, hvor det kvinnelige offeret blir forvandlet til en hevner som hovedscenen. Jacinda Read og andre har ment at voldtekt-hevn bør kategoriseres som en fortellerstruktur framfor en undersjanger ettersom dens handling kan bli gjenfunnet i mange ulike sjangre, eksempelvis thrillere som Ms. 45 (1981), drama som Lipstick (1976), western som Hannie Caulder (1971), og kunstfilmer som Memento (2000). Et eksempel på sjangeren var The Last House on the Left (1972), som var ikke kreditert nyfilming av Ingmar Bergmans Jungfrukällan (i USA kjent som The Virgin Spring) fra 1960, men omgjort som en skrekkfilm med ekstrem vold. Picnic med døden, fra 1972 og regissert av John Boorman, hvor det er en mann som blir voldtatt, har blitt sett på som den som skapte sjangeren. Clover begrenser hennes definisjon av sjangeren til hvor kvinner blir voldtatt, og priser den sjangeren hvor hovedrollen bekjemper sin overgriper direkte framfor å opprettholde status quo ved å overgi seg til det rettslige systemet, slik som filmer fra Hollywood, eksempelvis The Accused (1988).

Sexexploitationfilmer

Filmplakat for sexexploitationfilmen Deadly Weapons (1974)

Sylvia Kristel i 1990

Sexexploitationfilmer er filmer som er lik mykporno i det at filmen hovedsakelig er et middel for vise scener som innebærer nakne eller delvis nakne kvinner. Mens mange filmer kan inneholde fargerike scener, er sexexploitationfilmer langt mer visuelle. Russ Meyers filmer som Faster, Pussycat! Kill! Kill! (1965 ) og Supervixens (1975) er blant de best kjente eksemplene og som framviser Meyers særegne fetisj for store kvinner med store bryster. Andre velkjente eksempler er filmserien med de franske Emmanuelle som begynte i 1973 med Sylvia Kristel i hovedrollen. I utkanten av denne sjangeren finnes Showgirls (1995) som ble regissert av Paul Verhoeven. Mer beryktet er Caligula, men som også er unik ved at den var en film med stort budsjett og med kjente skuespillere i hovedrollene som Malcolm McDowell, John Gielgud, Peter O'Toole og Helen Mirren. Det ble beryktet ved at filmprodusenten, Penthouse-redaktøren Bob Guccione redigerte om filmen i ettertid og la til pornografiske scener med orgier med sine nakenmodeller.

Sjokkexploitationfilmer

Sjokkexploitationfilmer, eller «sjokkfilmer», inneholder ulike sjokkerende elementer som meget realistisk vold, detaljerte beskrivelser av vold eller incest. En del kjente eksempler er Antichrist (2009) skrevet og regissert av Lars von Trier, australske Angst (1983), Assault on Precinct 13 (1976), franske Baise-moi (2000) som har blitt betraktet som et eksempel på «den nye franske ekstremitet», beryktet for visuelle blanding av vold og detaljert sex, spilt av Karen Lancaume og Raffaëla Anderson, begge med bakgrunn fra porno. Andre som I Drink Your Blood (1970), Blood Sucking Freaks (1976) og Last House on Dead End Street (1974) er lavbudsjetterte filmer som blandet sex og skrekk.

Slasherfilmer

Slasherfilmer fokuserer på en psykopatisk drapsmann som forfølger og dreper en rekke ofre på bestialsk og visuelt vis. Ofrene er ofte tenåringer eller unge voksne. Da videoutleie kom til Norge på 1980-tallet var det ofte disse filmene som skremte offentligheten, særlig filmer som Tobe Hoopers Motorsagmassakren fra 1974 som var den som definerte sjangeren. Andre var filmserien John Carpenters Halloween med i alt 7 filmer, den første i 1978, og som ga mange av premissene som en maskert morder, en gruppe tenåringer, og en sterk kvinnelig hovedperson. Fredag den 13de kom med i alt 10 filmer, og A Nightmare on Elm Street med 7 filmer. Sjangeren fikk en fornyelse på 1990-tallet med suksessen til Skrik-filmene som både drev parodi på disse filmene og samtidig fulgte alle dens konvensjoner.

Spaghetti-western

Clint Eastwood fra før han ble kjent, 1961

Spaghetti-western er italienskproduserte westernfilmer som dukket opp på midten av 1960-tallet. De var langt mer voldelige og mindre opptatt av moral enn de typiske western fra Hollywood. Mange av disse har siden fått lovord, og da Clint Eastwood spilte ikoniske hovedrolle,r har disse holdt seg populære. Over 600 europeiske westernfilmer ble spilt inn mellom 1960 og 1980. Til tross for sine lave budsjetter og italienske skuespillere som ble dubbet, kom spaghetti-western til å fornye western-sjangeren, blant annet for Sam Peckinpah. Den regissøren som fikk det største navnet var Sergio Leone som med sine dollartrilogi med For en neve dollar (1964), For noen få dollar mer (1965) og Den gode, den onde og den grusomme (1966) som definerte sjangeren.

Splatterfilmer

Splatterfilmer minner om slasher-filmer, men defineres ved å være en skrekkfilm som bevisst fokuserer på grafisk og visuell framstilling av gørr, blod, innvoller og ekstrem vold. Den begynte som en særegen sjangre på 1960-tallet med filmer fra Herschell Gordon Lewis og David F. Friedman. Deres mest kjente filmer er blant annet Blood Feast (1963), Two Thousand Maniacs! (1964), Color Me Blood Red (1965), The Gruesome Twosome (1967) og The Wizard of Gore (1970). En del senere splatterfilmer som Sam Raimis Evil Dead-serie, den første i 1981, og Peter Jacksons Bad Taste (1987) og Dead Alive (også kalt for Braindead) som hadde omfattende, men meget urealistisk gørr slik at de krysset sjangreskillelinjene fra skrekk til komedie.

Kvinner-i-fengsel-filmer

Kvinner-i-fengsel oppsto tidlig på 1970-tallet og har forblitt en populær undersjanger. De er hovedsakelig kikkerfilmer og seksuelle fantasier om livet i fengsel som støtter seg på store mengder nakenhet, lesbiske forhold, seksuelle angrep, ydmykelse, sadisme og opprør blant kvinnelige fanger. Eksempler er Roger Cormans Women in Cages (1971) og The Big Doll House (1971), Jesus Francos sveitsiske Barbed Wire Dolls (1975), Tom DeSimones Reform School Girls (1986), og Jonathan Demmes Caged Heat (1974). Emnet er også et hyppig brukt i rene pornografiske filmer.

Mindre betydelig sjangre

Det finnes mange andre undersjangre, tidvis er det bare et spørsmål om hvordan man avgrenser dem. Eksempelvis britsploatering (britisk film), bruceploatering (filmer som forsøker å profittere på Bruce Lees død), hippiexploitation (filmer på 1960-tallet som utnyttet stereotyper om hippier som nakenhet og stoffmisbruk), kampsportfilmer (hovedsakelig fra Hongkong og Asia), ninjafilmer (det samme som kampkunstfilmer, men med hovedvekt på ninjaer), nonneexploitation (nonner i farlige eller erotiske situasjoner) og andre.

Europeisk «søppel»

Eurotrash, eller europeisk søppelfilm, er en populær betegnelse på alle filmer i Europa som enten exploitationfilm eller annen form for lavbudsjetterte filmer med manglende kunstneriske ambisjoner. Særlig Italia har vært en stor produsent av lavkvalitetsfilmer, men også Frankrike og Spania har vært opphav til tilsvarende filmer.

I Norden har det ikke vært den samme produksjonen, bortsett fra en del unntak. Sverige har alltid hatt en relativ stor filmproduksjon sammenlignet med de øvrige nordiske landene. Thriller - en grym film er en svensk voldtekt & hevn-film fra 1973. Premieren skjedde ved filmfestivalen i Cannes i mai 1973, og fikk først svensk premiere i 30. oktober 1974. Filmen inneholdt en del grove sex- og voldskildringer og ble tungt sensurert. Den kvinnelige hovedrollen ble spilt av nakenmodellen Christina Lindberg og filmen fikk senere kultstatus. Quentin Tarantino har fortalt at denne filmen var en av de store inspirasjonskildene til Kill Bill, særskilt for figuren «Elle Driver».

En italiensk mondofilm, Svezia, Inferno e Paradiso av Luigi Scattini fra 1968, med svensk tittel Sverige - Himmel eller helveteer en såkalt dokumentar om Sverige som et seksuelt fordervet land med skyhøy selvmordsstatistikk, enormt misbruk av narkotiske stoffer og motorsykkelgjenger som herjet landsbygda, foruten en lang rekke blonde kvinner som tilsynelatende bare danser lesbiske danser. Filmen ble aldri satt opp på svenske kinoer, men vist i utdrag på svenske TV. Den er mest kjent for å ha inneholdt Piero Umilianis nonsenssang «Mah Nà Mah Nà» som senere ble gjort populær av Sesame Street og The Muppet Show.

Moraladvarslene mot narkotika fikk en norsk parallell i filmen Himmel og helvete (1969), med handling om norsk ungdommer som ruser seg og utforsker de melodramatisk-farlige virkningene av cannabis og LSD. Filmen hadde Lillebjørn Nilsen i den mannlige hovedrollen.

Danmark fikk på 1960-tallet med et langt mer avslappet forhold til seksualitet og ved at sensurlovene ble liberalisert i 1969. Det førte til en rekke såkalte dokumentarer og erotiske fortellinger om det seksuelt frigjorte Danmark over hele verden, særlig i USA ble denne myten kommersielt utnyttet. Danmark selv fikk ikke produksjon av exploitationfilmer, men pornofilmer kunne produseres og selges lovlig. Vanlig dansk spillefilm ble også liberalisert, og 1970-tallet var preget av at pornosensuren hadde opphørt. Sengekantfilmene, med en rekke mykpornofarser som Mazurka på sengekanten, ble folkelig populære ved å kombinere nakne kvinner med folkekomedie. Jens Bjørneboes forbudte roman Uten en tråd (1966) var ment å være revolusjonær, men da den ble filmatisert i Danmark med nyoppdagede Anne Grete Nissen i hovedrollen, var det som mykpornofilmen Uden en trævl (1968), noe Bjørneboe hadde liten sans for.

Finland har på den annen side hatt en del produksjon av filmer i denne kategorien, inkludert Teuvo Tulios Sensuela, produsert i 1968, men ikke utgitt før i 1973. Den er muligens Finlands første sexploateringfilm hvor handlingen forteller om en ung, uskyldig pike fra landet som blir fordervet av livet i storbyen. Det ble også produsert en rekke billige gangsterfilmer, eller actionfilmer, eksempelvis Yön saalistajat (1984).

Bibliografi

• Schaefer, Eric (1999): Bold! Daring! Shocking! True!: A History of Exploitation Films, 1919–1959 Durham, N.C.: Duke University Press
• Sconce, Jeffrey (Vinter 1995): «'Trashing' the Academy: Taste, Excess, and an Emerging Politics of Cinematic Style», Screen vol. 36 no. 4, s. 371–393.
• Tohill, Cathal & Tombs, Pete (1994): Immoral Tales: European Sex & Horror Movies 1956-1984. ISBN 978-0-312-13519-5
• Vale, V. & Juno, Andrea (1986): RE/Search No. 10: Incredibly Strange Films RE/Search Publications. ISBN 978-0-940642-09-6
• Katz, Ephraim (2005): The Film Encyclopedia 5e. ISBN 978-0-06-074214-0

Eksterne lenker

• The Deuce: Grindhouse Cinema Database
• «Lights! Camera! Apocalypse!», en artikkel om Rapture-filmer som kristen exploitationfilmer
• Cultuurschok Arkivert 30. januar 2009 hos Wayback Machine., nederlandsk nettsted dedikert kult- og exploitationfilmer
• Paracinema Magazine Arkivert 27. november 2020 hos Wayback Machine., kvartalsmessig filmmagasin dedikert B-filmer, kultklassiskere, indie, skrekk, science fiction, exploitationfilm, undergrunn og asiatiske filmer
• Grindhouseland, omtaler av exploitationfilm
• Midnight-Theatre.com, nettsted for exploitationfilm
• BoulevardMovies.com, exploitationfilmer på DVD og Blu-ray