Evolusjonær erkjennelsesteori

Evolusjonær erkjennelsesteori (evolusjonær epistemologi) er en form for erkjennelsesteori som forklarer erkjennelse som et resultat av biologisk evolusjon eller som en evolusjonær prosess. Begrepet ble prega av Donald T. Campbell.

De ulike oppatningene innen evolusjonær erkjennelsesteori kan grupperes i to kategorier (som ikke utelukker hverandre):

1. Erkjennelse, dvs. økning av innsikt, viten eller kunnskap, er en prosess som foregår på samme måte (eller i det minste på en måte som ligner på) biologisk evolusjon. Kunnskapsøkning betraktes i så fall som en form for kulturell evolusjon, i den forstand at forestillinger, teorier, ideologier osv. kan gjennomgå endringer over tid, øke i utbredelse, tilpasses til endra kulturelle betingelser, oppstå eller dø ut. Mens noen evolusjonære epistemologer ser på fellestrekkene mellom kunnskapsøkning og biologisk evolusjon som overfladiske likheter, ser andre dem som et resultat av de samme universelle lovene som utfolder seg i forskjellige «domener»:
   • Kunnskapsøkning kan fremstilles som å følge darwinistiske lover. Nye ideer fremsettes (= mutasjoner) og testes så mot virkeligheten (= naturlig seleksjon). Blant ulike ideer forkastes de som ikke består testene (= konkurranse).
   • Alternativt har kunnskapsøkning blitt fremstilt på ikke-darwinistiske måter. Eksempelvis har det blitt argumentert at bestående ideer gjennomgår målretta endringer (mens mutasjoner er tilfeldige), og at slike «erverva egenskaper» går i arv (lamarckisme, induktivisme).
2. Erkjennelsen er forma – dvs. muliggjort, men også begrensa – av at våre sanser og mentale evner er et resultat av biologisk evolusjon. Denne oppfatninga har to implikasjoner (som kan vektes noe ulikt av ulike evolusjonære epistemologer):
   • Våre sanser og intellektuelle evner gir oss informasjon om verden rundt oss. En art som ikke kan respondere adekvat til miljøbetingelsene (både trusler og muligheter), hadde rett og slett ikke overlevd. Dette kan oppfattes som et argument for epistemologisk realisme.
   • Våre sanser, intellektuelle evner og dermed kunnskap gir oss ikke perfekt og fullstendig informasjon om verden rundt oss. Evolusjon «sløser» ikke med ressurser, og sanser er sjelden bedre enn de trenger å være for å overleve. Dette kan oppfattes som et argument mot realisme, i hvert fall mot en naiv realisme (men for en kritisk realisme).

Kjente tilhengere av evolusjonære erkjennelsesteorier, foruten Donald Campbell, er Konrad Lorenz, Karl Popper, Rupert Riedl og Gerhard Vollmer. Mens filosofen Popper forfekta en darwinistisk (og falsifikasjonistisk) variant, stod f.eks. biologen Lorenz for en lamarckistisk (og induktivistisk) variant. Richard Dawkins’ teori om memetisk evolusjon (evolusjon av «ideer» i videst forstand) kan også betraktes som en versjon av en evolusjonær erkjennelsesteori.

Litteratur

• Campbell, D.T. (1974). «Evolutionary epistemology». I P.A. Schilpp. The philosophy of Karl Popper. La Salle: Open Court. s. 413–463. 
• Campbell, D.T. (1988). «A general "selection theory", as implemented in biological evolution and in social belief-transmission-with-modification in science». Biology and Philosophy. 3: 171–177. 
• Dawkins, R. (1976). The selfish gene. Oxford: Oxford University Press. 
• Lorenz, K. (1941). «Kants Lehre vom Apriorischen im Lichte gegenwärtiger Biologie». Blätter für deutsche Philosophie. 15: 94–125. 
• Popper, K.R. (1972). Objective knowledge: an evolutionary approach. Oxford: Clarendon. 
• Riedl, R. (1980). Biologie der Erkenntnis. Die stammesgeschichtlichen Grundlagen der Vernunft. Hamburg: Parey.  [engelsk som Biology of knowledge: the evolutionary basis of reason (1984)]
• Vollmer, G. (1975). Evolutionäre Erkenntnistheorie. Angeborene Erkenntnisstrukturen im Kontext von Biologie, Psychologie, Linguistik, Philosophie und Wissenschaftstheorie. Stuttgart: Hirzel.