Eugène Viollet-le-Duc

Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc (født 27. januar 1814 i Paris, død 17. september 1879 i Lausanne i Sveits) var en fransk arkitekt og arkitekturteoretiker. Han ble berømt for sine restaureringer av middelalderbygninger og for sine vitenskapelige arkitekturhistoriske arbeider.

Eugène Viollet-le-Duc
Eugene viollet le duc.jpg
Født27. jan. 1814[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5]Rediger på Wikidata
Død17. sep. 1879[3][4][6][7]Rediger på Wikidata (65 år)
Lausanne[8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Arkitekt[6][9], skribent, bygningstegner, kunsthistoriker[6], arkitekturhistoriker, kunstner, konservator[6], kastellolog, preface authorRediger på Wikidata
Embete Municipal councillor of Paris, diocesan architect (18601874)Rediger på Wikidata
Far Emmanuel-Louis-Nicolas Viollet-le-DucRediger på Wikidata
Søsken Adolphe Viollet-le-DucRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Cimetière du Bois-de-VauxRediger på Wikidata
Medlem av Royal Academy, American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser Royal Gold Medal (1864), kommandør av ÆreslegionenRediger på Wikidata
Signatur
Eugène Viollet-le-Ducs signatur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

 
Fra Cathédrale Saint-Just de Narbonne

Viollet-le-Ducs far var en embedsmann i Paris som samlet på bøker; hans mor var arrangerte fredagssalonger som ble besøkt av blant andre Stendhal og Sainte-Beuve. Hans morbror, Étienne-Jean Delécluze, «a painter in the mornings, a scholar in the evenings»,[10] tok seg i stor grad seg av guttens utdannelse.

Viollet-le-Duc ble filosofisk og politisk i takt med sin tid: republikaner, anti-klerikal, opprørsk.[trenger referanse] Han bygde en barrikade under julirevolusjonen i 1830 og nektet å begynne studier ved École des Beaux-Arts.[trenger referanse] I stedet satset han på direkte praktisk erfaring i arkitektkontorene til Jacques-Marie Huvé og Achille Leclère.

KarriereRediger

Viollet-le-Duc gikk sterkt inn for gotisk arkitektur og det han oppfattet som dens konstruktive prinsipp.[trenger referanse] I sin egen formgivning var imidlertid Viollet-le-Duc usentimental og rasjonell. Han anvendte sine historiska kunnskaper til innovative konstruksjoner i moderne materiale som støpjern.[trenger referanse]

Viollet-le-Duc er særlig kjent for sine restaureringer av middelalderbygninger, som Sainte-Madeleine-kirken i Vézelay, Notre-Dame de Paris, Saint-Sernin i Toulouse, Mont Saint-Michel, Carcassonne og slottene Roquetaillade og Château de Pierrefonds. Han gjorde uvanlig dypt forskningsarbeid rundt bygningene han skulle restaurere, blant annet med arkeologiske studier der det var hensiktsmessig.[trenger referanse] Han noterte og avteget også møbler, klær, musikkinstrumenter og rustninger. Hans studier og forarbeider forut for sine restaureringsarbeider omfattet også romanikken og renessansen.

Han er imidlertid blitt klandret for å «overrestaurere» og forandre dem til å bli noe de aldri var.[trenger referanse]

Viollet-le-Duc er knyttet til den nygotiske arkitektur, en stil som stod i sterk motsetning til den klassistiske Beaux-Arts-arkitekturen som var populær i samtiden.[trenger referanse]

Noen studenterRediger

 
Dictionnaire raisonné de l'architecture française du XIe au XVIe siècle (Paris, 1868)

SkrifterRediger

  • Dictionnaire raisonné de l'architecture française du XIe au XVIe siècle, 10 bind, Paris 1854–1868
  • Dictionnaire raisonné du mobilier français de l'époque Carlovingienne à la Renaissance. Mehrbändiges Werk. Paris 1868. elektronisches Dokument, Volltext
  • Histoire de l'habitation humaine. Paris 1875. elektronisches Dokument, Volltext
  • Entretiens sur l’architecture. 2 Bände. Paris 1863–1872; Reprint Brüssel 1977

LitteraturRediger

  • Paul Gout: Viollet-le-Duc, sa vie, son oeuvre, sa doctrine. Champion, Paris 1914 (Digitalisat[død lenke])
  • Jean-Paul Midant: Eugène Viollet-le-Duc. Éditions du Patrimoine, Paris 2008, ISBN 978-2-85822-940-6
  • Stiftung Bibliothek Werner Oechslin (utg.): Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc. Internationales Kolloquium. gta-Verlag, Zürich 2010, ISBN 978-3-85676-114-1 (Schweiz); Gebr. Mann Verlag, Berlin 2010, ISBN 978-3-7861-2453-5 (übrige Länder).

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118804715, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Léonore database, «Eugène Emmanuel Viollet le duc», Léonore LH/2728/54[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Eugène Emmanuel Viollet-Le-Duc», RKD kunstner-ID 81183[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 105116, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Benezit Dictionary of Artists, oppført som Eugène Emmanuel Viollet-Le-Duc, Benezit-ID B00191693, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Arkitekter verksamma i Sverige, utgitt 11. juli 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Summerson, John (1948). Heavenly Mansions and Other essays on Architecture. London: Cresset Press. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikisource: Eugène Viollet-le-Duc – originaltekst