Ernst Thälmann
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se mal:referanseløs for mer informasjon. |
| Ernst Thälmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. april 1886[1][2][3][4] Hamburg | ||
| Død | 18. august 1944[2][3][4][7] (58 år) Buchenwald | ||
| Gravlagt | Zentralfriedhof Friedrichsfelde |
||
| Ektefelle | Rosa Thälmann |
||
| Barn | Irma Thälmann |
||
| Beskjeftigelse | Politiker, arbeider, revolusjonær, fagforeningsperson |
||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands, Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands, Kommunistische Partei Deutschlands |
||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland, Det tyske riket |
||
| Utmerkelser | Jernkorset |
||
Ernst Thälmann (født 16. april 1886 i Hamburg i Tyskland, drept 18. august 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald) var en tysk politiker. Han var leder for Kommunistische Partei Deutschlands (KPD), det tyske kommunistpartiet i Weimar-republikken, fra 1923 til 1933 da den nazistiske diktatoren Adolf Hitler kom til makten i Tyskland og fengslet Thälmann.
Bakgrunn og arbeidRediger
Thälmann gikk på folkeskole i Hamburg. Deretter arbeidet han som transportarbeider, verftsarbeider, sjømann, ekspeditør og som ansatt på arbeidskontoret. Han ble medlem av SPD i 1903.[8] Han ble tidlig kastet ut av militæret på grunn av sine politiske aktiviteter.[trenger referanse] Under første verdenskrig gikk han over til partiet Unabhängige Sozialdemokratische Partei. Etter sammenslåingen av Spartakusforbundet og en del av USPD ble han medlem av Kommunistische Partei i Hamburg.[8]
Thälmann ble medlem av Hamburgs borgerskap i 1919 og leder av kommunistpartiets gruppe, og medlem av finanskomiteen.[8]
I 1921 ble han sendt til Komintern i Moskva som representant for partiet, hvor han møtte Lenin. Senere ble han blant annet medlem av Kominterns sentralkomité. Samme år ble han sparket fra jobben sin på grunn av sin kommunistiske aktivitet. Han ble året etter også utsatt for et attentat fra den fascistiske gruppen Consul.
Han deltok i organiseringen av det mislykkede opprørsforsøket i Hamburg i 1923, og måtte skjule seg for politiet et stykke tid. Han ble valgt til riksdagen ved valget i 1924 og gjenvalgt ved hvert valg til og med valget i 1933.[8]
I 1925 ble han også leder av KPDs paramilitære Roter Frontkämpferbund.[8] Han ble partiformann i KPD samme år, og var partiets kandidat ved det tyske presidentvalget. I oktober 1926 var han aktiv i støtten til en streik blant Hamburgs havnearbeidere. De streiket i sympati med engelske gruvearbeidere, ettersom den engelske streiken hadde gavnet Hamburgs næringsliv — som alternativ kulleverandør — økonomisk. Thälmann hevdet at «streikebryteriet» måtte stoppes.
På partikongressen i Berlin-Wedding i 1929 gikk Thälmann inn for en klar konfrontasjonskurs mot sosialdemokratene, SPD, etter den «blodige mai», hvor 32 mennesker var blitt drept da politiet forsøkte å slå ned opptøyer og demonstrasjoner som var blitt forbudt av den sosialdemokratiske innenriksministeren. Thälmann ble som leder for den venstreekstreme politiske fløyen en av de bitreste motstandere av sosialdemokratene. Partiet han ledet utviklet seg under hans ledelse til en massebevegelse, med omkring 100 mandater i Riksdagen.
Den 13. mars 1932 var Thälmann igjen kandidat ved det tyske presidentvalget. Han stilte mot sittende president Paul von Hindenburg. Thälmann oppnådde rundt 12 prosent av stemmene på riksbasis.
Da nasjonalsosialistene kom til makten foreslo han en generalstreik, men det ble ikke satt i verk. KPD ble forbudt og Thälmann ble arrestert og torturert. Han ble skutt i 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald.
AnnetRediger
Ernst Thälmann ble i Øst-Tyskland (DDR) nærmest dyrket som landets egen kommunistiske helt etter andre verdenskrig, og en rekke steder, samfunnsinstitusjoner og annet ble oppkalt etter ham. For eksempel tok barneorganisasjonen i DDR navnet Pionerorganisasjon Ernst Thälmann («Thälmann-pionerene»). Fidel Castro kalte tilsvarende en øy utenfor Cuba for Ernst Thälmann-øya.
Den tidligere fasjonable Wilhelmplatz i Berlin ble 18. august 1950 omdøpt til Thälmannplatz av myndighetene i Øst-Berlin, før den i 1980-årene ble bebygget med boligblokker.
Ernst Thälmann og hans historie har blant annet blitt portrettert i den østtyske propagandafilmen Ernst Thälmann med Günther Simon i tittelrollen og regissert av Kurt Maetzig. Filmen ble lansert i to deler som Ernst Thälmann - Sohn seiner Klasse («sønn av sin klasse») i 1954 og Ernst Thälmann - Führer seiner Klasse («leder for sin klasse») i 1955. Filmene ble i ulike versjoner flittig brukt i seinere historieundervisning i landet.
Se ogsåRediger
- Pionierorganisation Ernst Thälmann, en østtysk barneorganisasjon
- Ernst Thälmann-park, et område i Øst-Berlin, oppkalt etter ham.
- Ernst Thälmann, todelt, biografisk propagandafilm fra 1954-1955
ReferanserRediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Ernst Thalmann, biography/Ernst-Thalmann
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
- ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11956479q
- ^ a b c Czech National Authority Database, 23. nov. 2019, xx0023116
- ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Тельман Эрнст, 28. sep. 2015
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Ernst Thälmann, thälmann-ernst
- ^ a b c d e «Datenbank der deutschen Parlamentsabgeordneten Basis: Parlamentsalmanache/Reichstagshandbücher 1867 - 1938». Bayerische Staatsbibliothek. Besøkt 23. februar 2020.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Kategori:Ernst Thälmann – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Ernst Thälmann – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Biografi i Dag og Tid nr. 6, 6. februar 1996 av Herbjørn Sørebø
- Reden und Schriften von Ernst Thälmann
- Biographie im LeMO
- Die Thälmann-Affäre 1928: Eine Schlüsselepisode in der Geschichte des Kommunismus
- Die Wittorf-Affaire