Ernest Starling
Ernest Henry Starling (født 17. april 1866, død 2. mai 1927) var en britisk fysiolog. Han arbeidet hovedsakelig ved University College London, sammen med sin hovedsamarbeidspartner og svoger, William Maddock Bayliss. Han er kjent for sine mange bidrag til fysiologien, deriblant Starlings hjertelov og Starlingbalansen, i tillegg til å oppdage og navngi begrepet hormon.
| Ernest Starling | |||
|---|---|---|---|
 Ernest Starling | |||
| Født | 17. april 1866 London | ||
| Død | 2. mai 1927 (61 år) Kingston, Jamaica | ||
| Beskjeftigelse | Lege, fysiolog | ||
| Utdannet ved | University of London | ||
| Doktorgrads- veileder | Wilhelm Kühne | ||
| Ektefelle | Florence Amelia Starling | ||
| Nasjonalitet | Engelsk | ||
| Medlem av | Royal Society (1899–) Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Royal Academy of Medicine of Belgium | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Royal Medal (1913) Croonian Medal and Lecture (1904) Baly Medal (1907) Harveian Oration (1923) | ||
| Arbeidssted | University College London | ||
| Fagfelt | Fysiologi | ||
| Forskning | Fysiologi | ||
| Doktorgrads- studenter | Henry Hallett Dale | ||
| Kjent for | Starlings lov, Starlingbalansen | ||
Tidlig liv og forskning rediger
Starling studerte medisin ved Guy's Hospital i London mellom 1882 og 1887. Fysiologen Leonard Charles Wooldridge var hans mentor i studietiden, og Starling fattet fort interesse for fagfeltet selv; da Wooldridge døde i en alder av 32 i 1889, overtok Starling hans rolle som foreleser i fysiologi ved Guy's Hospital. To år senere giftet han seg også med Wooldridges enke, datteren til den prominente britiske legen og histologen Edward Sieveking, Florence Amelia Wooldridge.[1]
Starling følte seg begrenset av fasilitetene ved Guy's Hospital, og byttet over til University College London, der fysiologen Michael Foster hadde organisert det første moderne fysiologilaboratoriet i Storbritannia. Her startet han med forskningen på sirkulasjonssystemet sammen med William Bayliss.[1] I 1891 ble duoen de første til å registrere elektrisk aktivitet fra et pattedyrs hjerte, og de viste også at hjertemuskelen startet sin kontraksjon ved atriene og strakte seg ned mot hjertespissen.[2]
I 1892 dro Starling til Breslau (dagens Wrocław) for å forske på hvordan lymfen, eller egentlig ekstracellulærvæsken, ble dannet. Den rådende teorien på den tiden var at vevsvæsken ble aktivt utskilt fra endotelet, da man ikke hadde noen god forklaringsmodell på hvordan væsken kunne oppstå gjennom filtrasjon alene. Gjennom en rekke forsøk over flere år lette han etter en adekvat forklaringsmodell, før han i 1896 oppdaget at det var balansen mellom det hydrostatiske trykket og det kolloidosmotiske trykket som bestemte væskeutvekslingen mellom kapillærene og ekstracellulærrommet – en ligning som senere ble kalt Starlingbalansen. Starlingbalansen forklarte prosessen bak en rekke sykdomstilstander, for eksempel lungeødem og ascites.[3]
Hormoner og «den brune hunden»-affæren rediger
På bakgrunn av hans arbeid med Starlingbalansen, ble Starling utnevnt som medlem av Royal Society i 1899. Samme år, i en alder av 32, ble han professor ved University College London. Starling og Bayliss fortsatte med forskningen, og fokuserte nå på innervasjon og bevegelse i tynntarmen; de ble de første til å beskrive peristaltiske bevegelser i tarmen. I 1901 og 1902 reproduserte duoen Ivan Pavlovs Nobelprisvinnende eksperimenter på tarmsystemet, og oppdaget samtidig et stoff produsert i tolvfingertarmen som påvirket sekresjonen av bukspytt fra bukspyttkjertelen. Stoffet, som Starling kalte sekretin, var i realiteten det første hormonet som var blitt oppdaget – og Starling gav selv opphav til begrepet hormon tre år senere.[4]
Starling og Bayliss brukte viviseksjon, disseksjon av levende dyr, både i forskning og forelesninger, og i 1903 ble de innblandet i «den brune hunden»-affæren. To svenske feminister og dyrevernsaktivister, Lizzy Lind af Hageby og Leisa Schartau, hadde infiltrert forelesningene til Starling og Bayliss på University College London, og de mente at professorene utførte ulovlige disseksjoner på levende og lidende dyr uten tilstrekkelig anestesi. Kontroversen omhandlet én spesifikk hendelse om en brun hund som ble brukt i undervisningen, og saken fikk stor mediaomtale og anklagene ble også publisert i en bok. Bayliss saksøkte for ærekrenkelse, mens Starling valgte å avstå fra rettslige midler. Bayliss endte opp med å vinne i sitt søksmål.[5]
Kardiovaskulær fysiologi og første verdenskrig rediger
Fra 1909 frem til utbruddet av den første verdenskrig i 1914 fokuserte Starling på nytt på det kardiovaskulære systemet. Forskningsmiljøet ved University College London var på denne tiden preget av en særlig interesse for hjertets fysiologi og farmakologi, noe som reflekteres i et stort antall vitenskapelige artikler som ble publisert på denne tiden, og Starling gjorde mye av grunnarbeidet for sin fremtidige fysiologiske forståelse av hjertet på denne tiden.[2] I 1913 mottok han Royal Medal for sitt arbeide med fysiologi.[3]
Forskningen ble imidlertid avbrutt av første verdenskrig. Starling hadde et sterkt ønske om å bidra i krigen, og ble kaptein i Royal Army Medical Corps. Han arbeidet en stund med forsvarsmetoder mot giftgass, men trivdes dårlig i det autoritære militære miljø og gikk derfor tilbake til å være sivilist i 1917.[3]
I 1920 konkluderte Starling sin forskning på hjertets fysiologi ved å definere det som i ettertid har blitt kalt Starlings hjertelov, der han beskrev sammenhengen mellom hjertets fylningstrykk og effekten det har på hjertets kontraktilitet. Kort fortalt vil økt strekk på hjertemuskelen (økt fylningstrykk) automatisk føre til økt muskelkraft i sammentrekningen. Det samme forholdet ble beskrevet omtrent samtidig av den tyske legen Otto Frank, og loven kalles noen ganger også for Frank–Starlings hjertelov. Starlings hjertelov er et sentralt prinsipp i forståelsen av for eksempel hjertesvikt.[1]
Død rediger
Starling døde plutselig og uventet på en båttur til Jamaica 2. mai 1927, og han ble begravet ved Half Way Tree i Kingston. Florence Amelia, hans kone, fulgte han i døden under et år senere, 24. januar 1928.[6]
Referanser rediger
- ^ a b c W. Bruce Fye (1983). «Ernest Henry Starling, his law and its growing significance in the practice of medicine.». Circulation (engelsk) (68): 1145–1148. PMID 6352082. doi:10.1161/01.CIR.68.5.1145.
- ^ a b W. Bruce Fye (april 2006). «Ernest Henry Starling». Clinical Cardiology (engelsk) (4): 181–182. PMID 16649731. doi:10.1002/clc.4960290413.
- ^ a b c C. J. Martin (14. mai 1927). «Ernest Henry Starling, C.M.G., M.D., F.R.S.». The British Medical Journal (engelsk) (3462): 900–906. Nekrolog fra BMJ om Ernest Henry Starling. PMCID: PMC2454704
- ^ John Henderson (1. januar 2005). «Ernest Starling and ‘Hormones’: an historical commentary». Journal of Endocrinology (engelsk) (184): 5–10. PMID 15642778. doi:10.1677/joe.1.06000.
- ^ J. H. Baron (1. september 1956). «The Brown Dog Of University College». The British Medical Journal (engelsk) (4991): 547–548. doi:10.2307/20359172.
- ^ C.L.E. (1928). «Ernest Henry Starling (1866–1927)». Biochemical Journal (engelsk) (22): 618–620. Nekrolog i Biochem J ett år etter hans død. PMCID: PMC1252166