Erling Nielsen (lektor)
Erling Frede Nielsen (født 7. april 1920 i danske Svinninge, død 25. februar 2000 i København, Danmark) var en dansk litteraturforsker og universitetslektor ved Universitetet i Oslo fra 1950 til 1990. I løpet av sitt virke ble han en markant kulturpersonlighet i Norge. Nielsen ble nok mest kjent for den jevne nordmann da han gikk til angrep på populærkulturen og popmusikken etter Melodi Grand Prix 1969.[1]
| Erling Nielsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | Erling Frede Nielsen 7. april 1920  Svinninge, Danmark | ||
| Død | 25. februar 2000 (79 år) København, Danmark | ||
| Beskjeftigelse | Litteraturforsker og universitetslektor | ||
| Ektefelle | Grethe Gabe | ||
| Nasjonalitet | Dansk | ||
Nordisk forkjemper rediger
Nielsen ble uteksaminert ved Sorø Akademi i 1938 og studerte siden nordisk filologi ved Universitetet i København. Ved siden av studiene var han også aktiv forkjemper for Norden og nordisk samarbeid, og han hadde en rekke tillitsverv og formannsverv i ulike dansk-nordiske foreninger utover 1940-tallet.[2]
I 1950 ble han ansatt som dansklektor ved Universitetet i Oslo under Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Nielsen ble raskt en aktiv og engasjert personlighet som knyttet mange kontakter både i Norge og i hjemlandet Danmark. Nielsen arbeidet også i denne tiden for økt nordisk samarbeid og tok blant annet initiativ til en rekke fellesnordiske møter mellom forskere og forfattere.[1]
Kampen mot popkulturen rediger
Erling Nielsen ble etter hvert kjent som en skarp og vittig kulturkritiker.[3] I 1969 ble han for alvor landskjent da han radbrekket teksten til sangen «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» for åpen skjerm. Seansen skjedde i underholdningsprogrammet Her og nå! lørdag 1. mars, og «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» hadde vunnet den norske finalen i Melodi Grand Prix bare noen timer tidligere. Både opphavsmannen Arne Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe var til stede i programmet, og Bendiksen prøvde å forsvare seg med at han ikke var noen Ibsen eller Bjørnson.[4]
Nielsens utfall mot den norske vinnersangen førte til telefonstorm mot NRK. Seerne mente Nielsens framferd var «ugalant mot Bendiksen», og at «den fæle dansken burde skamme seg!» Kritikken sparket også i gang flere nye debatter og tv-sendinger, og disse førte til et kraftig oppgjør i Norge, mellom den klassiske musikken på den ene siden og den folkelige popmusikken på den andre.[1] Som Haagen Ringnes uttalte det: «stormen i vannglasset økte til orkan. Pop-Norge var fortørnet og fikk følge av mange». Ringnes kommenterte videre: «Ikke siden enevoldstiden har det florert et slikt danskehat i kongeriket Norge.»[5]
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1969
Utmerkelser rediger
Fra 1950 til 1990 jobbet Nielsen ved Universitetet i Oslo, og «han kunne vera skarp i sin ironi både over dei som ville einsretta den litterære smak og dei som ville byråkratisera og planstyra faglivet ved universitetet. Men han var alltid raus, ikkje minst på humor», skrev hans tidligere elev og senere professor Otto Hageberg i Aftenposten etter Nielsens død.[6]
Erling Nielsen mottok en rekke medaljer og dekorasjoner på grunn av sitt virke og engasjement. I 1988 ble han tildelt både Clara Lachmann-prisen og Letterstedt-medaljen. Han er også ridder 1. klasse av Dannebrogordenen og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.[2]
Referanser rediger
- ^ a b c Ringnes, Haagen (6. mars 2000). «Nekrolog Erling Nielsen». Aftenposten Morgen. s. 11.
- ^ a b Harald Bache-Wiig (23. desember 2015). «Erling Nielsen. I Norsk biografisk leksikon». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 11. januar 2017.
- ^ Wandrup, Fredrik (1. mars 2000). «En danske vi savner». Dagbladet.
- ^ Norsk rikskringkasting: Her og nå (sendt 1. mars 1969)
- ^ Ringnes, Haagen (1969). Her og nå : utdrag av en fjernsynsserie. Oslo: Pax. s. 29.
- ^ Hageberg, Otto (9. mars 2000). «Nekrolog: Erling Nielsen». Aftenposten. s. 21.