Vierspurv

art av spurvefugler
(Omdirigert fra «Emberiza rustica»)

Vierspurv (Emberiza rustica) er en art i buskspurvfamilien (Emberizidae) som trives i fuktige habitater i det nordlige barskogbeltet, fra Fennoskandia i vest til Anadyrland og Kamtsjatkahalvøya i øst. Vierspurven er i 2017 Norges mest truede fugl, og vil trolig forsvinne som regelmessig hekkefugl innen kort tid.

Vierspurv
Nomenklatur
Emberiza rustica
Pallas, 1776
Synonymi
Schoeniclus rustica
Populærnavn
vierspurv[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieBuskspurvfamilien
SlektEmberiza
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

CR — Kritisk truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: fuktig, nordlig barskog,
løvrik sumpgranskog,
beverdammer
Utbredelse:
Europeisk utbredelse 2011. Utbredt over nordlige deler av Eurasia. Overvintrer i Øst-Asia.

Beskrivelse rediger

 
E. r. latifascia (hunn)

Vierspurv blir 13–14,5 cm lang og veier typisk 15,5–24,3 g,[4] eller omtrent som sivspurv.

Voksne hanner har svart krone med ei distinkt hvit stripe på oversiden av øyene og bakover mot nakken, et bredt rustbrunt bryst- og nakkebånd, samt svarte øredekkere med en tydelig avsatt hvit flekk.[4]

Hanner i sitt andre kalenderår (2K-fugler) ligner voksne hanner, men har mangelfullt utfargede øredekkere med brunnyanser og gjerne, men ikke alltid, mindre utviklet brystbånd.[5].

Hunnene er mer nøytralt farget i brunt, men skilles fra sivspurv på rustbrunt bryst-(smalt) og nakkebånd, ustreket, rustbrun overgump, rustbrune kroppsider, helt hvit buk, hvite vingebånd, rosa undernebb og rosa-aktige bein[5].

To underarter aksepteres; rustica (nominatformen) og latifascia.[4] Sistnevnte rase skiller seg fra nominatformen, kun ved ei mørkere og mer rikelig utfarget fjærdrakt og ørlite større nebb i snitt. Blant annet er den sorte hodekrona mer intens sort og strekmønstret i fjærdrakta noe tyngre.[4]

Inndeling og utbredelse rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Copete et al. (2017).[4] Den geografiske variasjonen som danner grunnlag for de to underartene er svak. Noen velger derfor heller å betrakte arten som monotypisk.[4]

Treliste

Vierspurv blir også av og til plassert i slekten Schoeniclus, og tidligere også i slekten Ocyris.[4]

Norge rediger

Vierspurven har hatt størst utbredelse i Hedmark. På resten av Østlandet har imidlertid utbredelsen blitt sterkt redusert i senere år, sammenlignet med det området som ble skissert i Norsk fugleatlas.[6] Tidligere lokaliteter i Oppland er forlatt, og den resterende delbestanden i Sør-Norge har de siste årene vært vært å finne i sentrale deler av Hedmark.[7][8][9][10][11][12][13][14]. I april 2023 har vierspurven også blitt observert i Trøndelag (Lierne).[trenger referanse]

Sverige og Finland rediger

Også nord i Sverige har vierspurven forsvunnet fra flere områder.[15] Trolig må man nord til Jämtland for å finne et sammenhengende utbredelsesområde for arten.[8][9][10][11][12][13][14] Arten har også forsvunnet fra store deler av det sørlige Finland.[16]

Habitat rediger

 
Typisk vierspurvhabitat i Hedmark - flommark med stor grunnvannspåvirkning
 
Emberiza rustica

Foretrekker sumpgranskog, men i kjernebestanden fra Finland og østover synes ikke arten å være spesielt kresen i habitatvalg. I Nord-Sverige og i Finland kan arten påtreffes i nær sagt all slags fuktig bar-/blandingsskog i tilknytning til myr, men tettheten er størst på grandominerte myrer[17]. I Hedmark og sør i Sverige har arten snevrere habitatkrav. Viktigste hekkemiljø i disse områdene er løvrik sumpgranskog langs stilleflytende vassdrag i myrlendt terreng. Tresjiktet er nokså tett og busksjiktet lite utviklet. Det mest typiske trekket, som går igjen på nesten alle vierspurvlokalitetene, er en svært tuet skogbunn, som hovedsakelig består av stolpestarr (Carex juncella), med vann stående mellom tuene store deler av hekketiden.[18][19][7][20]

Beverdammer utgjør en betydelig del av habitatene i de sørvestligste delene av artens utbredelsesområde. Over 50 % av territoriene som ble registrert i Hedmark i 2009 var i tilknytning til en beverdam[7]. Både flommarks- og beverpåvirkede habitater er oftest sterkt påvirket av grunnvann fra omkringliggende myrer[21]. Arten forekommer sjelden over 600 meter over havet.[18][5][19][7]

Atferd rediger

Utenfor hekketiden opptrer vierspurven ofte i mindre grupper, spesielt under trekket. Om vinteren hender det at arten kan danne større flokker, av og til på opp mot 400 individer.

Hekking rediger

Hekketiden begynner i mai eller tidlig i juni. Arten hekker i sumpmark med gran- (Picea) og furuskog (Pinus) innblandet noe bjørk (Betula), vier (Salix) og annen lauvskog, krattskog langs elvebanker og torvmoser.[4]

Redet bygges trolig eksklusivt av hunnen, men hannen hjelper til med å hente byggematerialer. Han har ikke blitt observert å hjelpe til med byggingen. Byggematerialene består typisk av gress, strå, åkersnelle, moser, lav, løv og barnåler. Redet fôres innvendig med mykere gress og mykt plantemateriale, av og til også myke fjær. Det plasseres vanligvis godt gjemt på bakken, nær vann.[4]

Hunnen legger normalt ei klynge med 4–6 egg, som er kamuflasjefarget og ruges av begge foreldrene i 11–13 dager. Hannen ruger imidlertid gjerne i noe kortere økter. Begge foreldrene mater avkommet, som forlater redet etter cirka 7–10 dager (før de er flygedyktige). Foreldrene mater imidlertid ungene i ytterligere cirka 15 dager.[4]

Føde rediger

Vierspurven livnærer seg hovedsakelig fra frø, men i hekketiden spiser den også insekter og edderkoppdyr. Virvelløse dyr knyttet til vann synes å være viktig i hekketiden. Ungene mates med blant annet sommerfugllarver, mygg og planteveps. Vierspurven søker mest føde på bakken[5], men i hekketiden fanger den også mye målerlarver i bjørk.

Trekk og overvintring rediger

 
Vierspurv i vinterdrakt

I motsetning til de fleste andre arter som trekker sørover om høsten, trekker vierspurven østover.[5] Høsttrekket begynner tidlig, fra sent i juli til midten av september i de nordligste utbredelsesområdene. De vestlige bestandene trekker først østover langs egnede habitat, til de når Øst-Sibir, da det snur sørover og går gjennom østre deler av Mongolia og videre sørover og østover til de når overvintringsplassene.[4]

Overvintringsområdene ligger i østre deler av Kina (fra Hebei og Shandong til Fujian, Sichuan og Shaanxi), samt Korea og Japan (fra Hokkaido til Kyushu).[4] En liten populasjon overvintrer også rundt Tien Shan, i det sørlige Kasakhstan, og i det vestre Xinjiang, i Nordvest-Kina.[4]

Arten er også registrert i Storbritannia (regelmessig), på Svalbard, Island og i en rekke andre vesteuropeiske land, men i de fleste tilfeller regner man med at det er snakk om tilfeldigheter i trekket. I så måte er den også registrert i Midtøsten, Egypt, Afghanistan, Nordvest-India, Nepal og Hongkong, samt i Alaska, Sørvest-Canada (Britisk Columbia) og i det vestre USA (Washington, Oregon, California).[4]

Bestandsutvikling rediger

Internasjonalt rediger

HBW Alive melder at den internasjonale bestanden av vierspurv trolig er i drastisk tilbakegang.[22] BirdLife International melder at bestanden i europeisk Russland minst er halvert siden 1980.[23] Man vet imidlertid lite om bestandene i resten av Russland og Sibir, men analysen til Edenius et al. (2016) og data fra japanske og kinesiske ringmerkingsprogrammer, antyder at tilbakegangen kan være på hele 75–87% de siste 30 årene (noe som minner om kollapsen i sibirspurvbestanden for noen år siden).[24]

Den europeiske bestanden (inkludert europeisk Russland) ble i 2015 anslått til å bestå av omkring 681 000–831 000 par av BirdLife International, mot 6 100 000–10 000 000 hekkende par i 2004.[4] Denne delen av totalbestanden utgjør normalt cirka 20%.[4]

Norden rediger

Arten har relativt nylig innvandret til Norge østfra, fra en utbredelse som i 1880 dekket halve Finland[25], og som noen tiår senere hadde nådd Jämtland i Midt-Sverige. Første hekkefunn i Norge ble gjort så seint som i 1960[26]. I Norge og i Sør-Sverige, var trolig bestanden på topp på 1980- og 1990-tallet, men fra omkring år 2000 har arten vært i tilbakegang over hele Fennoskandia[27][28][19][7][8][9][10][11][12][13][14][21][29].

Finland rediger

I Finland har vierspurvbestanden gått kraftig tilbake siden midten av 1900-tallet. Bestanden var i 2012 mer enn halvert siden 1990, redusert med ca. 70 % siden 1980[30] og redusert med over 80 % siden 1940-tallet ([28], R.A. Väisänen pers. medd.). Den årlige nedgangen er på ca. 4 %.

Sverige rediger

I Sverige har også bestanden gått markert tilbake fra slutten av 90-tallet. Fra 1998 til 2012/2013 viser resultatene fra standardrutene til Svensk Fågeltaxering en årlig nedgang på hhv. 6,7/5,3 %[27][31], hvilket tilsvarer en nedgang på hhv. 62/56 %. De frie punktrutene går lenger tilbake i tid (1975-) og indikerer en større nedgang, men de er ikke representative for landet som helhet og har tidvis svært lav dekningsgrad[27]. Det er siden begynnelsen av 1990-tallet også registrert en kraftig nedgang i fangstindeks på vierspurv under høsttrekket ved Østersjøen[32].

Standardrutene gir et noe misvisende bilde av nedgangen i bestanden. Vierspurven fordeler seg i landskapet på en måte som gjør arten lite egnet til slike generelle bestandssimuleringer. I tillegg er det nok en del tilfeldigheter som spiller inn. Vierspurvindeksen, som er basert på data fra standardrutene, har svingt en del fra år til år, noe som tyder på at det er stor usikkerhet i dataene. Den høye indeksen de fire siste årene skyldes nok delvis det høye antallet takseringsruter i de nordøstlige delene av landet, hvor vierspurvbestanden er tettest, og delvis tilfeldigheter. De få registreringene som er gjort av vierspurv på standardrutene de siste 17 årene er hovedsakelig fra kjerneområdene i Nord-Sverige.

Nedgangen siden årtusenskiftet, som har vært størst i sør og vest, er i svært liten grad med i datagrunnlaget for standardrutene. Fra 1998 til 2007 viste de svenske dataene ingen signifikant nedgang,[33] til tross for at nedgangen i den norske og finske bestanden var henholdsvis minst 80 %[8] og minst 30 %[30] i samme periode. Det har ført til at den reelle nedgangen i den svenske vierspurvbestanden antas å være større enn det som rapporteres av Lindström & Green (2014, 2015)[31][34] og i Green et al. (2016, 2017).[35][36]

Norge rediger

 
Bestandsutvikling for vierspurv (Emberiza rustica) i Hedmark i perioden 2008–2017 (Hansen 2017[14])

Kvalitative analyser fra et bredt utvalg av nåværende og tidligere lokaliteter indikerer at vierspurvbestanden i Hedmark er redusert med minst 70 % i perioden 1998–2008 (K. Hansen upublisert).[19] Den negative trenden fortsatte i tidsrommet 2008–2017, da bestanden sank med ytterligere minst 98 %[14]. For landet som helhet kan bestanden ha blitt redusert med mer enn 99,8 % de siste 14–18 årene[14].

Tidligere bestandsestimater har vært sprikende og usikre. På 1990-tallet regnet man med 100–500 par i Norge,[37] hvorav 50–200 par i Hedmark.[6] Estimatet for Hedmark er imidlertid noe forsiktig, da tidligere funn vitner om at det i artens storhetstid kan ha vært 200–300 eller kanskje 400–500 territorier i fylket (K. Hansen upublisert). Siden det er lite som tyder på at det finnes vierspurv andre steder enn i Hedmark i dag, gjenstår det kanskje ingen eller kun ett par i landet.[14]

Årsaker til bestandsnedgang rediger

Både habitatødeleggelser, miljøgifter og en ikke-bærekraftig høsting av bestanden i overvintringsområdene kan være mulige årsaker til artens tilbakegang. Hvilken faktor som har størst betydning er ikke kjent. Bestandene kan være påvirket av habitatødeleggelser i andre deler av verden. Omfattende hogst og grøfting av myr og sumpskog ble tidligere antatt å være årsakene til artens bestandsnedgang i Sverige,[20] men disse faktorene kan ikke alene forklare artens systematiske endringer i utbredelse og bestand over hele Fennoskandia. Det er derfor nærliggende å også søke forklaringer i trekk- og overvintringsområdene.[19][21][29]

Miljøødeleggelser i østre deler Asia er velkjente, men hvorvidt aktiviteten påvirker vierspurvens overvintringsbiotoper er uvisst. Arten benytter seg av alt fra naturlige til kunstige våtmarker (rismarker), stubbåkre, fuktige buskmarker, skog og kantsoner i overvintringsområdene[38][5]. Arten finnes også i byparker om vinteren.[39]

Ulovlig fangst av ville dyr og fugler er utbredt i både Kina og Korea. Årlig fanges det trolig flere titalls millioner av trekkende og overvintrende, små spurvefugler i disse områdene[40]. Vierspurv utgjør trolig en betydelig del, siden artens trekkrute ligger i de nordøstre delene av Kina, der fangstaktiviteten tilsynelatende er størst.

Rødlistestatus rediger

Vierspurv blir på IUCNs rødliste regnet som «sårbar» globalt.[23][4] I Sverige regnes den som «sterkt truet»,[41] mens den i Finland regnes som «nær truet».[42]

I Norge ble arten oppgradert fra «sterkt truet» til «kritisk truet» i 2015,[2] fordi bestanden da utgjorde færre enn 10 reproduserende individer.[14] Vierspurven har vært funksjonelt utdødd i Norge i flere år. Vierspurvprosjektet mener at arten kan forsvinne helt fra norsk fauna, om den ikke alt er borte.[19][7][21][8][9][10][11][12][13][14][29]

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 28. februar 2022. Besøkt 28. februar 2022. 
  2. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av vierspurv Emberiza rustica for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 27. mars 2023. 
  3. ^ BirdLife International 2015. Emberiza rustica. The IUCN Red List of Threatened Species 2015. Downloaded on 13. january 2016.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Copete, J.L., Garcia, E.F.J. & Sharpe, C.J. (2017). Rustic Bunting (Emberiza rustica). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ a b c d e f Cramp, S. & Perrins, C.M. 1994. The Birds of the Western Palearctic Vol. IX: Buntings and New World Warblers. Oxford University Press, Oxford.
  6. ^ a b Bekken, J. 1994. Vierspurv Emberiza rustica. - s. 500-501 I: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
  7. ^ a b c d e f Hansen, K. 2009b. Vierspurven kritisk truet? - fortsettelse av vierspurvprosjektet i 2009. Oppdragsrapport for Direktoratet for naturforvaltning, Oslo, juli 2009.
  8. ^ a b c d e Hansen, K. 2011. Vierspurvprosjektet – status 2011. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen. Rapport nr. 2/2011, 15 s. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 11. juni 2015. Besøkt 29. juli 2015. .
  9. ^ a b c d Hansen, K. 2012. Vierspurvprosjektet – status 2012. Oppdragsrapport for Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen. Oslo, august 2012. 40 s.
  10. ^ a b c d Hansen, K. 2013. Vierspurvprosjektet – status 2013. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen. Rapport nr. 1/2013, 28 s. http://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMHE/05%20Milj%c3%b8%20og%20klima/Naturmangfold/Vierspurvrapport%202013.pdf?epslanguage=nb Arkivert 5. november 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ a b c d Hansen, K. 2014. Vierspurvprosjektet – status 2014. Oppdragsrapport for Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen. Oslo, august 2014. 42 s.
  12. ^ a b c d Hansen, K. 2015. Vierspurvprosjektet – status 2015. Oppdragsrapport for Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen. Oslo, august 2015. 50 s.
  13. ^ a b c d Hansen, K. 2016. Vierspurvprosjektet – status 2016. Oppdragsrapport for Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen. Oslo, august 2016. 56 s.
  14. ^ a b c d e f g h i Hansen, K. 2017. Vierspurvprosjektet – status 2017. Oppdragsrapport for Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen. Oslo, august 2017. 56 s.
  15. ^ Olsson, C. 2013. Videsparv Emberiza rustica - 2012. Lokalisert 27.07.2013 på: «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. november 2013. Besøkt 3. august 2013. 
  16. ^ Valkama, Jari Vepsäläinen, Ville & Lehikoinen, Aleksi 2011: III, Finnish Bird Atlas. - Museum of Natural History and the Department of the Environment. Lokalisert 20.07.2011 på: http://atlas3.lintuatlas.fi/tulokset/laji/pohjansirkku
  17. ^ Ukkoen, M.U. & Väisänen, R.A. 1997. Rustic Bunting Emberiza rustica. - s. 754 I: Hagemeijer, E.J.M. & Blair, M.J. (eds.). The EBCC Atlas of European Breeding Birds: Their Distribution and Abundance. T. & A. D. Poyser, London
  18. ^ a b Sonerud, G.A. & Bekken, J. 1979. Vierspurvens utbredelse i Norge og dens habitatvalg i Hedmark. Vår Fuglefauna 2: 78-85.
  19. ^ a b c d e f Hansen, K. 2009a. Vierspurvens (Emberiza rustica) status i Norge – en studie av utbredelse, bestandsstørrelse og biotopvalg. Masteroppgave, Universitetet for miljø- og biovitenskap, mai 2009.
  20. ^ a b Svensson, S., Svensson, M. & Tjernberg, M. 1999. Svensk fågelatlas. Vår Fågelvärld, Supplement 31, Stockholm.
  21. ^ a b c d Dale, S. & Hansen, K. 2009. Vierspurv – en art i tilbakegang. Vår Fuglefauna 32(4): 158-163.
  22. ^ Chris Sharpe (2016) Is Rustic Bunting also in trouble now?. Handbook of the Birds of the World Alive, 25 Apr 2016. Lynx Edicions, Barcelona.
  23. ^ a b BirdLife International 2016. Emberiza rustica. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22720960A89641304. Lokalisert 13.06.2017 på: http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22720960A89641304.en
  24. ^ Edenius, L., Choi, C.-Y., Heim, W., Jaakkonen, T., de Jong, A., Ozaki, K. & Roberge, J.-M. 2016. The next common and widespread bunting to go? Global population decline in the Rustic Bunting Emberiza rustica. Bird Conservation International. Tilgjengelig på CJO 2016 doi: 10.1017/S0959270916000046
  25. ^ Merikallio, E. 1958. Finnish Birds. Their distribution and numbers. Fauna Fennica 5: 1-181.
  26. ^ Lundberg, S. 1962. Videsparv med ungar vid Gratangen. Sterna 5: 34.
  27. ^ a b c Lindström, Å. & Green, M. 2013. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2012. Biologiska institutionen, Lunds universitet.
  28. ^ a b Väisänen, R.A. 2006. Maalinnuston kannanvaihtelut Etelä - ja Pohjois-Suomessa 1983-2005 [Monitoring population changes of 86 land bird species breeding in Finland in 1983-2005]. Linnut-Vuosikirja 2005: 83-98. [på finsk]
  29. ^ a b c Dale, S. & Hansen, K. 2013. Population decline in the Rustic Bunti Emberiza rustica in Norway. Ornis Fennica 90: 193-202. 2013.
  30. ^ a b Väisänen, R. A. & Lehikoinen, A. 2012. Suomen maalinnuston pesimäkannan vaihtelut vuosina 1975–2012 (Monitoring population changes of land bird species breeding in Finland in 1975–2012). – Linnut-vuosikirja 2012: 62–81.
  31. ^ a b Lindström, Å. & Green, M. 2014. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2013. Biologiska institutionen, Lunds universitet.
  32. ^ Lindberg, N. & Edenius, L. 2007. Stora Fjäderäggs fågelstasjon 2006. - s. 156-157 I: Benz, P.-G. & Wirdheim, A. (red.). Fågelåret 2006. Sveriges Ornitologiska Förening, Stockholm.
  33. ^ Lindström, Å., Green, M., Ottvall, R. & Svensson, S. 2008. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2007. Ekologiska institutionen, Lunds universitet.
  34. ^ Lindström, Å. & Green, M. 2015. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2014. Biologiska institutionen, Lunds universitet.
  35. ^ Green, M., Haas, F. & Lindström, Å. 2016. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2015. Biologiska institutionen, Lunds Universitet.
  36. ^ Green, M., Haas, F. & Lindström, Å. 2017. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2016. Biologiska institutionen, Lunds Universitet.
  37. ^ Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) 1994. Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
  38. ^ Nakamura, T. & Iijima, K. 1977. Buntings wintering in southern Kyushiu, especially the mode of disperson in Emberiza fucata and Emberiza rustica. Yamashina Chorui Kenkyusho Kenkyu hokoku 9: 1-19.
  39. ^ Morimoto, T. & Katoh, K. 2005. The effect of greenways connecting urban parks on avifauna in the winter period. Journal of the Japanese Institute of Landscape Architecture 68: 589-591.
  40. ^ Simonov, E. A., & Dahmer, T. D. (Eds.). (2008). Amur-Heilong river basin reader (p. 426). Hongkong: Ecosystems. ISBN 978-988-17227-1-3
  41. ^ ArtDatabanken 2015. Artfakta, videsparv Emberiza rustica. SLU, Uppsala. http://artfakta.artdatabanken.se/taxon/103056
  42. ^ Tiainen, J., M. Mikkola-Roos, A. Below, A. Jukarainen, A. Lehikoinen, T. Lehtiniemi, J. Pessa, A. Rajasärkkä, J. Rintala, P. Sirkiä & J. Valkama 2016: Suomen lintujen uhanalaisuus 2015. – The 2015 Red List of Finnish Bird Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. 49 s. https://helda.helsinki.fi/bitstream/handle/10138/159435/Suomen_lintujen_uhanalaisuus_2015.pdf?sequence=1

Eksterne lenker rediger