Emanuele Clarizio
Emanuele Clarizio (født 18. mai 1911 i Milano i Italia, død 16. april 2001) var en katolsk prelat, pavelig diplomat og titulærerkebiskop i det pavelige diplomati og i Den romerske kurie.
| Emanuele Clarizio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. mai 1911 Milano | ||
| Død | 16. apr. 2001 (89 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1933–), katolsk biskop (1961–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2001) Kongedømmet Italia (1911–1946) | ||
Liv og virke rediger
Emanuele Clarizio gikk på pavelig gutteseminar og presteseminar i Roma, ved Lateranuniversitetet.Han tok grader i kirkerett, teologi og filosofi.
Prest rediger
Clarizio ble ordinert til prest 7. desember 1933 i Roma.[1] Som forberedelse til tjeneste i det pavelige diplomati begynte han på Det pavelige diplomatakademi i 1938.[2]
Hans første posteringer var ved Statssekreteriatet fra 1939 til 1947, og så utenlands ved de pavelige representasjoner i USA fra 1947 til 1949, Australia, New Zealand og Oceania fra 1949 til 1954, og Frankrike fra 1954 til 1958.[1]
Hans første post som stasjonssjef fikk han den 10. juli 1958 da han ble den første apostoliske internuntius til Pakistan.[3]
Titulærerkebiskop og nuntius til Den dominikanske republikk rediger
Den 5. oktober 1961 ble han utnevnt av pave Johannes XXIII til titulærerkebiskop av Claudiopolis in Isauria og apostolisk nuntius til Den dominikanske republikk.[4] Kardinalstatssekretær Amleto Giovanni Cicognani bispeviet ham den 21. oktober samme år. Medkonsekrerende var titulærerkebiskopene Angelo Dell'Acqua som var substitutt i Statssekreteriatet, og Martin John O'Connor, som var president for Den pavelige kommisjon for kinomatografi, radio og fjernsyn og dessuten rektor for Pontifical North American College.
I Den dominikanske republikk forsøkte han å lette de politiske spenninger ved å oppfordre til – eller forhandle om – løslatelse av politiske fanger.[5][6] I 1965 organiserte han en våpenhvile mellom regjeringen og opprørsstyrker.[7][8] Hans kampanje mot regjeringssanksjonert voldsbruk – et engasjement som brøt mot den lokale kirkes mangeårige støtte til autoritært styre i landet – gav opphav til anklager om at han støttet kommunistene.[9]
Apostolisk delegat til Canada rediger
I 1967 sendte pave Paul VI erkebiskop Clarizio som apostolisk delegat til Canada. I 1969 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Antium og pro-nuntius til Canada.
Den romerske kurie rediger
Fra 1970 til 1986 var han pro-prefekt for Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende. Den 17. november 1982 utnevnte pave Johannes Paul II ham til president for Administratio Patrimonii Sedis Apostolicae.
Han innehadde også vervet som president for Peregrinatio ad Petri Sedem, det organ i Vatikanet som tilrettelegger for pilegrimer til Roma, fra 17. november 1982[10]
Den 20. desember 1992 innvilget pavens hans aldersbetingede søknad om fratreden.
Han døde i en alder av 89 år den 16. april 2001.[11]
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
- Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
- Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1983–1973) *1933
- Erkebiskop Emanuele Clarizio (1911–2001) *1961[12]
Referanser rediger
- ^ a b «History». Apostolic Nunciature in Canada. Arkivert fra originalen 27. april 2017. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ «Pontificia Accademia Ecclesiastica, Ex-alunni 1900 – 1949» (italiensk). Pontifical Ecclesiastical Academy. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). L. 1958. s. 664. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LIII. 1961. s. 830. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ «Nuncio Asks Dominican Peace». New York Times. 19. februar 1964.
- ^ «Bosch's Ex-Guard is Seized, Freed by Dominican Army». New York Times. 9. februar 1966.
- ^ Finney, John W. (1. mai 1965). «Nuncio Seeking Dominican Peace; Johnson Asks O.A.S. to Assure It; U.S. Troops in Action, One Killed». New York Times.
- ^ Bigart, Homer (10. mai 1965). «Nuncio's Mission: Aiding 'Good Guys'». New York Times.
- ^ «Nuncio Criticized in Santo Domingo». New York Times. 23. januar 1966.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXIV. 1982. s. 1310. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXXXIII. 2001. s. 416. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ www.catholic-hierarchy.org clarizio, lest 7. juni 2022