Emansipasjonserklæringen

Emansipasjonserklæringen (eng: Emancipation Proclamation) var en presidenterklæring som ble utstedt av den amerikanske presidenten Abraham Lincoln 1. januar 1863.

Henry Louis Stephens, akvarell uten tittel ca 1863: En mann leser en avis med tittelen «Presidenterklæring / Slaveri».

Erklæringen frigjorde slavene i de ti statene som hadde brutt ut og dannet Amerikas konfødererte stater ved begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen, så den omfattet dermed rundt 3,1 millioner av de fire millioner slavene i USA. Erklæringen frigjorde med øyeblikkelig virkning 50 000 slaver, mens de øvrige ble frigjort da Nordstatenes unionshær avanserte sørover.[1]

Den 22. september 1862 utsendte Lincoln en preliminær proklamasjon der han varslet at han ville frigjøre alle slavene i stater som ikke vendte tilbake til Unionen innen 1. januar 1863. Da ingen stater vendte tilbake ble erklæringen utstedt 1. januar 1863.

Erklæringen gjorde abolisjonisme til et sentralt mål for borgerkrigen, da slaver ble frigjort da unionshæren rykket frem. Den åpnet også for at afroamerikanere kunne tjenestegjøre i unionshæren, noe over 200 000 gjorde ved borgerkrigens slutt. Erklæringen bidro til å styrke nordstatene militært, moralsk og politisk, da den også svekket muligheten for at andre stater gikk inn i krigen med støtte til konføderasjonen.[2]

Siden bestemmelsene i denne erklæringen kun omfattet territoriene som var i opprør mot unionsregjeringen, så ble ikke slaveriet i USA endelig avskaffet før det ble konstatert av de føderale myndigheter at det trettende grunnlovstillegget var endelig ratifisert; dette skjedde den 18. desember 1865.[3]

AutoritetRediger

 
Øyeblikket portrettert av Lee Lawrie i Lincoln i Nebraska
 
Reproduksjon av Emansipasjonserklæringen ved National Underground Railroad Freedom Center i Cincinnati, Ohio

Lincoln utstedte proklamasjonen som øverstkommanderende for hæren og marinen, i henhold til artikkel to i den amerikanske grunnloven.[4]

Det åpnet for at han kunne oppheve sivil lov i de statene som var i opprør. Han hadde ikke tilsvarende autoritet over de fire slavestatene som fortsatt var i Unionen, Missouri, Kentucky, Maryland og Delaware. For å sikre at slaveriet ble forbudt i hele landet presset Lincoln på for et avsnitt i det trettende tillegget til den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt med to tredjedels flertall av Kongressen i februar 1965, og ble ratifisert av delstatene i desember samme år.[5]

DekningRediger

Erklæringen angikk kun slaver i stater som var i opprør i 1863 og ikke de rundt 500 000 slavene i slaveholdende nordstater, som i stedet ble frigjort gjennom lovgivning. Tennessee var allerede i stor grad under kontroll av Unionen, og ble derfor unntatt. I Virginia ble de 48 fylkene som var i prosess med å danne den nye staten Vest-Virginia unntatt, samt syv fylker og to byer som var kontrollert av Unionen.[6] Det var også unntak for New Orleans og 13 fylker i Louisiana, som var kontrollert av Unionen. Disse unntakene innebar unntak for 300 000 slaver.[7]

Emansipasjonserklæringen har blitt latterliggjort, blant annet i en artikkel av historikeren Richard Hofstadter, for bare å «frigjøre» slaver i områder hvor Unionen ikke hadde noen makt.[8] 20 000 til 50 000 ble likevel frigjort dagen erklæringen ble utstedt.[9][10] I hver eneste konføderatstat (unntatt Tennessee og Texas) fikk proklamasjonen øyeblikkelig effekt straks de ble overtatt av Unionen.[9][10]

Proklamasjonen ga også det juridiske rammeverket for frigjøringen av nesten alle de fire millioner slavene da unionshæren avanserte. Etter proklamasjonen var det flere slaver som flyktet nordover da unionshæren flyttet seg sørover. Da hæren avanserte gjennom sørstatene ble tusenvis av slaver frigitt hver dag, inntil nesten alle var frigjort i juli 1865.[11]

Proklamasjonen gjorde ikke slaveri i seg selv ulovlig. Av de statene som var unntatt fra proklamasjonen, Maryland,[12] Missouri,[13] Tennessee,[14] og Vest-Virginia [15] forbød likevel slaveriet før krigen var over. I 1863 foreslo president Lincoln en moderat plan for rekonstruksjonen av den erobrede staten Louisiana, som også måtte forby slavere i sin nye grunnlov.[16] Tilsvarende planer ble gjennomført i Arkansas og Tennessee. Ved desember 1864 hadde Lincolns plan om forbud mot slaveri blitt gjennomført i Louisiana.[17][18] Imidlertid fortsatte slaveri å være lovlig i Delaware [19] og i Kentucky,[20] ram til 18. desember 1865.

BakgrunnRediger

 
Første behandling af Emansipasjonserklæringen - Lincoln i møte med sitt kabinett.

Loven om bortløpte slaver av 1850 («Fugitive Slave Act») krevde at enkeltindivider måtte levere tilbake rømte slaver til deres eiere. Under krigen erklærte unionsgeneraler som Benjamin Butler at slaver i okkuperte områder var krigskontrabande og nektet således å levere dem tilbake.[21] Denne beslutningen var kontroversiell ettersom det inneholdt en implisitt anerkjennelse av Konføderasjonen som en særskilt nasjon under internasjonal lov, noe Lincoln benektet. Som et resultat anerkjente han ikke betegnelsen kontrabande. En del generaler erklærte også slaver under deres jurisdiksjon for frie og de ble erstattet da de nektet å avskaffe slike erklæringer.

I desember 1861 sendte Lincoln sin årlige melding til kongressen, der han roste det frie arbeidesystemet som respekterte menneskerettigheter over eiendomsretten. I januar 1862 krevde Thaddeus Stevens, den republikanske lederen av representantenes hus, en total krig mot opprørerne ved å inkludere frigjøring av slavene ved å argumentere for at frigjøring av slavene ved å tvinge fram at tapet av slavearbeid ville ruinere opprørernes økonomi. Den 13. mars 1862 forbød Lincoln offiserer i unionshæren å levere tilbake rømte slaver.[22] Den 10. april 1862 erklærte kongressen at den føderale regjeringen vil kompensere slaveeiere som friga deres slaver. Slaver i selve Washington D.C. (District of Columbia) og deres eiere fikk utbetalt kompensasjon.

Den 19. juni 1862 forbød Kongressen slaveri i USAs territorier, områder som ennå ikke var blitt til delstater. Med denne beslutning gikk de imot Høyesterettens beslutning fra 1857 i Dred Scott-saken om at Kongressen ikke kunne regulere slaveriet i territoriene.[23]

I juli 1862 vedtok og Lincoln signerte den andre konfiskeringslov, som friga slaver holdt av rebeller.[24]

Sommeren 1862 skrev den republikanske redaktøren Horace Greeley i avisen New York Tribune en berømt leder med tittelen «Bønnen til tyve millioner». Her krevde han mer aggressive tiltak mot Konføderasjonen og frigjøring av slavene: «På overflaten av denne brede jord, herr president, er det ingen... intelligent forkjemper av Unionens sak som ikke føler... at opprøret, om det er knust i morgen, ville bli fornyet om slaveriet blir etterlatt i full styrke... og at hver time med ettergivenhet til slaveriet er en time lagt til og fordypet risiko for Unionen.» [25] Lincoln svarte i «Brev til Horace Greeley» 22. august 1862, hvor han henviste til de begrensningene han hadde som konsekvens av hans plikt som president til å berge Unionen: «Mitt overordnede mål i denne kampen på å berge Unionen, og er ikke å enten å redde eller å ødelegge slaveriet. Om jeg kunne berge Unionen uten å frigjøre en eneste slave, ville jeg gjøre det, og om jeg kunne berge den ved å frigjøre alle slavene, vil jeg gjøre det; og om jeg kunne redde den ved å frigjøre en del og etterlate andre alene, ville jeg også gjøre det.» [26]

Lincoln-historikeren Harold Holzer skrev om Lincolns brev at «Ukjent for Greeley hadde Lincoln skrevet dette etter at han allerede hadde skrevet utkastet til en forberedende emansipasjonserklæringen som han hadde bestemt å utsende etter neste militære seier for Unionen. Derfor var dette brevet i sannhet et forsøk på å posisjonere det forestående kunngjøringen i henhold til å berge Unionen, ikke å frigjøre slavene som en humanitær handling. Det var en av Lincolns mest hendige informasjonstiltak, selv om det kastet langvarig tvil om hans oppriktighet som frigjører.» [27]

 
Lincoln og George B. McClellan etter slaget ved Antietam. Lincoln trengte denne militære seieren for å utstedte erklæringen.

Historikeren Richard Striner har argumentert at «i mange år» hadde Lincolns brev blitt misforstått som at «Lincoln kun ønsket å redde Unionen.» [28] Innenfor konteksten av hele karrieren til Lincoln og hans utsagn om slaveri, er denne tolkningen feil, ifølge Striner. Lincoln hadde gjort den nordlige hvite opposisjonen mer sympatiske til emansipasjon ved å knytte den til Unionens sak. Denne nordlige opposisjonen ville kjempe for Unionen, men ikke for å avslutte slaveriet, men Lincoln ga dem midler og motivasjon til å gjøre begge deler på samme tid. Abolisjonistene hadde lenge oppfordret Lincoln til å frigjøre alle slavene. Et massemøte i Chicago den 7. september 1862 krevde en øyeblikkelig og fullstendig frigjøring av slaver. En delegasjon under ledelse av William W. Patton møtte presidenten i Det hvite hus den 13. september. Lincoln hadde i fredstid erklært at han ifølge forfatningen ikke hadde myndighet til å frigjøre slaverne. Selv om det ble anvendt som ledd i krigen var frigjøringen en risikabel politisk handling. Den offentlige mening var imot det.[29] Det var en kraftig motstand fra tilhengerne av Copperhead-politikken i Det demokratiske partiet og en uviss reaksjon fra de lojale grensestatene. Delaware og Maryland hadde allerede en høy andel av frigjorte slaver: 91,2 og 49,7 prosent i 1860.[30]

Lincoln diskuterte for første gang proklamasjonen med sin regjering i juli 1862. Han mente at han hadde behov for en seier til Unionen på slagmarken slik at hans beslutning ville virke positiv og sterk. Slaget ved Antietam hvor Unionens tropper stoppet Sørstatenes invasjon av Maryland ga ham muligheten til utstede en preliminær erklæring. Den endelige erklæringen ble utstedt i januar 1863, 100 dager senere. Selv om han indirekte hadde fått tildelt autoriteten av Kongressen valgte Lincoln å bruke sine beføyelser som øverstkommanderende for hæren og flåten til «å velge nødvendige skritt i krig» som grunnlag for proklamasjonen fram for en lov vedtatt av kongressen eller en tilføyelse til forfatningen.

I første omgang betød emansipasjonserklæringen ikke frihet for de fleste slavene. Utenriksminister William H. Seward sa: «Vi viser vår sympati med slaveriet ved å frigjøre de slaver hvor vi ikke kan nå dem og fastholde dem hvor vi kunne frigi dem.» Hvis en av de opprørske stater var gått tilbake til Unionen innen 1. januar 1863 kunne den ha fortsatt med slaveriet, i hvert fall inntil videre. Proklamasjonen ga kun Lincoln det juridiske grunnlag for å frigjøre slaver i områder som var i opprør, og hadde umiddelbart kun betydning for slaver som allerede befant seg bak Unionens linjer.

Emansipasjonserklæringen ga også mulighet for å innrullere frigjorte slaver i Unionens militære. I løpet av krigen meldte nesten 200 000 afroamerikanere seg, de fleste av dem var tidligere slaver, noe som bidro til Unionens seier i krigen.[31]

ReferanserRediger

  1. ^ «The Emancipation Proclamation». National Archives (engelsk). 6. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2021. 
  2. ^ «The Emancipation Proclamation». National Archives (engelsk). 6. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2021. 
  3. ^ Mathiesen, Henrik Olav (25. juni 2021). «den amerikanske borgerkrigen». Store norske leksikon. Besøkt 10. oktober 2021. 
  4. ^ Crowther, Edward R. (2000): «Emancipation Proclamation» i: Encyclopedia of the American Civil War. Heidler, David S. and Heidler, Jeanne T. ISBN 0-393-04758-X. s. 651
  5. ^ Guelzo, Allen C.: «The Great Event of the Nineteenth Century»: Lincoln Issues the Emancipation Proclamation. The Historical Society of Pennsylvania. Arkivert fra originalen.
  6. ^ Freedmen and Southern Society Project (1982): Freedom: a documentary history of emancipation 1861-1867 : selected from the holdings of the National Archives of the United States. The destruction of slavery. CUP Archive. s. 69. ISBN 978-0-521-22979-1.
  7. ^ Foner, Eric (2010), s. 241-242
  8. ^ Striner, Richard (2006): Father Abraham: Lincoln's Relentless Struggle to End Slavery. Oxford University Press. s. 192 (siterer Hofstadters essay fra 1948 hvor han behandler en sardonisk bemerkning William H. Seward). ISBN 978-0-19-518306-1.
  9. ^ a b Poulter, Keith (desember 2001): «Slaves Immediately Freed by the Emancipation Proclamation», North & South vol. 5 no. 1, s. 48
  10. ^ a b Harris, William C. (desember 2001): «After the Emancipation Proclamation: Lincoln's Role in the Ending of Slavery», North & South vol. 5 no. 1, kart på s. 49
  11. ^ «Census, Son of the South». Sonofthesouth.net. 1860.
  12. ^ «Archives of Maryland Historical List: Constitutional Convention, 1864». 1. november 1864.
  13. ^ «Missouri abolishes slavery» Arkivert 25. april 2012 hos Wayback Machine.. 1. januar 1865.
  14. ^ «Tennessee State Convention: Slavery Declared Forever Abolished». NY Times. 14. januar 1865.
  15. ^ «On this day: 3 February 1865»
  16. ^ Stauffer (2008), Giants, s. 279
  17. ^ Peterson (1995) Lincoln in American Memory, s. 38–41
  18. ^ McCarthy (1901), Lincoln's plan of Reconstruction, s. 76
  19. ^ «Slavery in Delaware»
  20. ^ Harrison, Lowell Hayes & Klotter, James C. (1997): A new history of Kentucky. s. 180. I 1866 nektet Kentucky å ratifisere 13. tillegg, og gjorde det først i 1976.
  21. ^ Adam Goodheart (1. april 2011): «How Slavery Really Ended in America». The New York Times.
  22. ^ U.S., Statutes at Large, Treaties, and Proclamations of the United States of America. 12. Boston. 1863. s. 354.
  23. ^ Guminski, Arnold (2009): The Constitutional Rights, Privileges, and Immunities of the American People, s. 241
  24. ^ «The Second Confiscation Act, July 17, 1862» Arkivert 6. august 2008 hos Wayback Machine.. History.umd.edu.
  25. ^ Holzer, Harold (2006): Dear Mr. Lincoln: Letters to the President, Southern Illinois University Press, s. 160-161: Originalsitat: «On the face of this wide earth, Mr. President, there is not one... intelligent champion of the Union cause who does not feel... that the rebellion, if crushed tomorrow, would be renewed if slavery were left in full vigor... and that every hour of deference to slavery is an hour of added and deepened peril to the Union.»
  26. ^ The Collected Works of Abraham Lincoln, redigert av Roy P. Basler, bind V, s. 388-389. Originalsitat: «My paramount object in this struggle is to save the Union, and is not either to save or to destroy slavery. If I could save the Union without freeing any slave I would do it, and if I could save it by freeing all the slaves I would do it; and if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»
  27. ^ Holzer, Harold (2006): Dear Mr. Lincoln: Letters to the President, Southern Illinois University Press, s. 162
  28. ^ Striner, Richard (2006): Father Abraham: Lincoln's Relentless Struggle to End Slavery. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-518306-1. s. 176.
  29. ^ Guelzo, Allen C. (2004): Lincoln's Emancipation Proclamation, s. 18
  30. ^ Kolchin, Peter (1994): American Slavery: 1619-1877, New York: Hill and Wang, s. 82
  31. ^ «The Emancipation Proclamation». National Archives (engelsk). 6. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2021. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger